Dere foreldre, hva leker barna deres med?
«BARE arbeid, ingen lek — det gjør gutten trist og blek.» Slik kan et kjent amerikansk ordtak gjengis. Lek har alltid spilt en viktig rolle i barns liv. Når barn leker, blir deres intellektuelle funksjoner utviklet, de lærer å kontrollere muskelbevegelsene, og de tilegner seg viktige ferdigheter. I dag er barns lek blitt storindustri. Det er ikke barna eller foreldrene deres som regjerer i Lekeland, men leketøysprodusentene, forretningsstanden, reklamemakerne og de dyktige markedsforskerne. Ved hjelp av all slags moderne teknologi og med de mektige mediene i ryggen forandrer de lekens verden, noe som får alvorlige følger for både foreldre og barn.
Det er ingen tvil om at mange innen leketøysindustrien er opptatt av hva som er best for barna. Men altfor ofte kommer hensynet til fortjenesten i første rekke. Spørsmålet er ikke hva som vil være utviklende for barna eller stimulere deres fantasi, men rett og slett hva som vil selge. Og det som selger, er ikke bestandig enkle leker av stoff, tre eller plast, som var så populære før, men høyteknologiske, realistiske leker som overlater lite eller ingenting til barnas fantasi.
Én leketøysprodusent markedsfører for eksempel et sett med lekebiler med førere og passasjerer som faller fra hverandre ved sammenstøt. Når bilene kolliderer, kommer armer og ben — og hoder — farende ut av vinduene. Et annet realistisk leketøy imiterer et svangerskap. En pose som småjenter kan binde på magen, etterligner sparkene og hjerteslagene til et voksende foster.
Noen mener at slike leker har pedagogisk verdi. Donna Gibbs, som er pressetalsmann for en leketøysfabrikant, sier om svangerskapsmodellen at «på denne morsomme måten kan [småjenter] få oppleve hva moren går igjennom». Men ikke alle er enige i at dette er morsomt. Dr. T. Berry Brazelton, som er professor i pediatri ved det medisinske fakultet ved Harvard universitet, kaller dette leketøyet en «krenkelse av en mors mulighet til å fortelle et barn om noe dyrebart». Dr. David Elkind, en spesialist på barns fysiologiske og psykologiske vekst og utvikling, hevder at «disse lekene går for langt». Han sier at en dukke som forestiller et foster, «er fjernt fra det [barn] kan forstå eller sette pris på». Når det gjelder leker som virkeliggjør lemlestelsene i trafikkulykker, tilføyer han at fjernsynet allerede er spekket med vold, så «hvorfor nøre volden med den slags leketøy?» — The Globe and Mail, 8. februar 1992.
Det er også stor uenighet om andre populære leker og spill, for eksempel TV-krigsspill og etterligninger av vannkanoner med en kastelengde på 15 meter. Ifølge formannen for amerikanske leketøysfabrikanters forening «finnes det til ethvert gitt tidspunkt anslagsvis 150 000 leker på markedet». Foreldre står følgelig overfor en formidabel utfordring når de skal bestemme seg for hva slags leker de skal kjøpe. Hvilke retningslinjer bør de følge? Er det berettiget å gjøre seg visse bekymringer når det gjelder noen av de lekene som er i handelen i dag? Disse og lignende spørsmål vil bli tatt opp i de neste artiklene.