Skilsmisse — et område der øst og vest møtes

Av Våkn opp!s medarbeider i Japan

«LA MEG få gå av med pensjon også.» En avdelingsleder i en større japansk handelsbedrift som gikk av med pensjon, ble overrasket over å høre disse ordene. Hans kone ønsket ikke lenger å spille rollen som hustru og husmor. Japan erfarer et oppsving i skilsmisseprosenten som, overraskende nok, i høy grad innbefatter dem som er middelaldrende eller eldre. Antall skilsmisser blant par som befinner seg i 50- og 60-årene, er blitt tredoblet i løpet av 20 år. Det ser ut til at det å bryte ut av ekteskapet er deres siste mulighet til å oppnå et lykkeligere liv.

Men det er også mange skilsmisser i den aldersgruppen som befinner seg i den andre enden av skalaen. Yngre ektefeller som blir skuffet over hverandre i løpet av bryllupsreisen, bestemmer seg for å få en Narita rikon (Narita-skilsmisse). Narita er Tokyos internasjonale flyplass, og uttrykket henspiller på nygifte som sier farvel til hverandre og ekteskapet når de kommer tilbake til Narita. Ja, i Japan søker hvert fjerde eller femte ektepar skilsmisse. De betrakter skilsmisse som døren til et lykkeligere liv.

Selv i Hongkong, der gamle kinesiske verdier fremdeles er framherskende, ble skilsmisseprosenten mer enn fordoblet i løpet av de seks årene fra 1981 til 1987. I Singapore økte antall skilsmisser blant både muslimer og ikke-muslimer med nesten 70 prosent mellom 1980 og 1988.

Det må innrømmes at kvinners synspunkter lenge er blitt undertrykt i Østen. I gamle dager kunne for eksempel en ektemann i Japan skille seg fra sin kone bare ved å ’skrive tre og en halv linje’. Alt han trengte å gjøre, var å skrive en erklæring på tre og en halv linje som bekreftet skilsmissen, og så gi sin hustru dette papiret. Derimot var det ikke lett for hustruen å få skilsmisse, med mindre hun søkte tilflukt i et tempel som tok imot kvinner som hadde rømt fra tyranniske ektemenn. Uten midler til å forsørge seg selv måtte hustruer utholde et kjærlighetsløst ekteskap og til og med ektemannens utenomekteskapelige forhold.

I vår tid er det ofte slik at ektemannen blir så oppslukt av karrieren sin at han praktisk talt svikter familien. Han ser ikke noe galt i å leve for bedriften. Hans oppofrende innstilling til arbeidet får ham til å ignorere sin hustrus behov for kommunikasjon og til å betrakte henne som en ulønnet tjener som lager mat, gjør rent og vasker klær for ham.

Strømmen av vestlige ideer holder imidlertid på å forandre det syn som Østens kvinner har på ekteskapet og på livet som gift. «Når det gjelder det økende antall skilsmisser i Asia, er det underforstått at kvinnenes ’frigjøring’ er en høyst viktig enkeltfaktor,» skriver bladet Asia Magazine. Anthony Yeo, som er direktør for Singapores rådgivnings- og omsorgssenter, sier: «Kvinner er blitt mer sikre på sine rettigheter og er blitt seg sin verdighet mer bevisst. De er ikke lenger villig til passivt å finne seg i hva som helst. Dagens kvinner har flere valgmuligheter, og de tolererer ikke forsømmelser og overgrep i samme grad som tidligere. Skilsmisse er en reell mulighet for dem som ikke klarer å oppnå lykke i ekteskapet — spesielt nå som det ikke lenger er noen skam å skille seg, slik det var for 25 år siden.»

Landene i Vesten har også gjennomgått en radikal forandring i løpet av de siste 25 årene. Samuel H. Preston kalte forandringen «jordskjelvet som har rystet den amerikanske familien de siste 20 årene». I 1985 var nesten en fjerdedel av alle familier med barn under 18 år aleneforeldrefamilier, og i de fleste tilfelle skyldtes dette skilsmisse. Prognoser viser at av de barna som ble født i 1984, kan 60 prosent komme til å leve i aleneforeldrefamilier før de fyller 18.

Siden ekteskapsordningen vakler, kan vi spørre: Er skilsmisse virkelig døren til et lykkeligere liv? For å kunne besvare dette spørsmålet må vi først undersøke hva det er som har fått folk til å betrakte skilsmisse som den eneste løsningen på sine familieproblemer.

[Ramme på side 4]

En frukt av «intern skilsmisse»

BAK antall faktiske skilsmisser skjuler det seg et antall «slumrende» skilsmisser. I Japan, der mange kvinner fremdeles er økonomisk avhengig av sin mann og underlagt tradisjonen, som tilsier at mannen bestemmer alt, ser mange par seg nødt til å fortsette å bo under samme tak i et forhold som kalles «intern skilsmisse». I en slik situasjon er hustruen tilbøyelig til å bruke alle sine krefter på barneoppdragelsen. Moren er ofte overbeskyttende, noe som gjør det vanskelig for barna senere å stå på egne ben.

Når sønner av slike mødre vokser opp og gifter seg, er det derfor mange av dem som lider av et «ikke-berøringssyndrom». Selv etter at de har vært gift i årevis, forekommer det overhodet aldri at de kjærtegner sin kone. De lider under det som er blitt kalt «jeg elsker mamma»-problemet, og gifter seg som regel fordi moren sier at de skal gjøre det. Ifølge avisen Asahi Evening News sier en ekteskapsrådgiver, dr. Yasushi Narabayashi, at problemet har økt det siste tiåret, og at titusener av menn synes det er flaut å søke hjelp.