Oldtidens teknologi vekker forundring i vår tid
«BYEN [Turpan], som ligger i et av de varmeste og mest ugjestmilde strøk på jorden, er fortsatt en grønn oase, takket være 2000 år gammel teknologi,» sa avisen The Globe and Mail, som kommer ut i Toronto i Canada.
Turpan er ikke bare kjent som den varmeste byen i Kina, men også som et av de varmeste og tørreste stedene på hele jorden. Byens omkring 180 000 innbyggere bor i nordenden av Turpansenkningen, som utgjør en forlengelse av Taklimakanørkenen. Det regner praktisk talt ikke her, og når det en sjelden gang kommer litt regn, fordamper det før det når bakken, på grunn av den intense varmen. I løpet av sommermånedene kommer temperaturen ofte opp i 54 grader celsius i skyggen.
Turpan er imidlertid omgitt av trær og busker som dekker et område på rundt 32 kvadratkilometer. Disse plantene beskytter innbyggerne mot de voldsomme sandstormene som til stadighet herjer utenfor byen. Stormene oppstår i Taklimakanørkenen og drar med seg veldige mengder med sand som kunne begrave bygninger og fruktbare marker fullstendig. Ja, trærne og buskene beskytter byen mot ørkenens ødeleggende krefter.
Til tross for disse fiendtlige omgivelsene med virvlende sandstormer og stekende varme er Turpan et blomstrende landbrukssenter med et stort utvalg av eksotiske matvarer. Her dyrkes det dadler, druer, meloner, granatepler, ferskener, aprikoser, epler, auberginer og løk, foruten hvete og andre kornsorter, for ikke å snakke om den fineste langfibrete bomullen som dyrkes i Kina. I uminnelige tider har Turpan vært kjent for sine landbruksprodukters kvalitet og variasjon. I tusener av år har dette vært en fruktbar oase hvor et blomstrende samfunn har holdt til.
Hvilken 2000 år gammel teknologi er det som har gjort dette mulig under så vanskelige forhold? The Globe and Mail sier at byens suksess skyldes «et eldgammelt overrislingsanlegg som er blant menneskehetens mest sinnrike og solide ingeniørarbeider». Avisen legger til: «Hemmeligheten [bak at byen har overlevd] er en utrolig labyrint av vanntunneler og brønner — kjent som karez på den lokale uiguriske dialekten — som samler opp vann som renner ned fra de snødekte Tianfjellene, som ligger 80 kilometer mot nordvest.» Vannet ville sannsynligvis ha fordampet før det nådde fram til kanalene i byen, hvis det ikke hadde vært for at det blir ført fram til byen under bakken ved hjelp av de flere hundre tunnelene i dette avanserte vanningssystemet.
Lenge før uigurene utviklet sitt overrislingsanlegg, brukte oldtidens persere et lignende nettverk av vanningstunneler. Oppslagsverket Encyclopædia Britannica sier: «Perserne skaffet seg underjordisk vanntilførsel ved å grave tunneler, eller kanats, i fjellene. Tunnelene gikk ofte flere hundre fot ned i bakken og kunne være hele 12 miles (19 kilometer) lange.» Ja, denne eldgamle overrislingsteknologien vekker forundring selv i vår tid, ettersom den danner grunnlaget for at en oase kan fortsette å eksistere på et av de varmeste og tørreste stedene på jorden.
Gammel og ny teknologi omdanner enkelte ørkenområder til vakre hager, men i en ikke altfor fjern framtid kommer Jehova ved hjelp av sitt himmelske rike til å få alle ørkenene på jorden til å blomstre, til stor glede for hele den menneskelige familie. Jehovas profet sier: «Ørken og villmark skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre. Den skal blomstre rikt som liljen og juble, ja rope av fryd. Libanons herlighet får den i gave, Karmels og Sarons prakt. Folket skal få se Herrens herlighet, stråleglansen fra vår Gud.» — Jesaja 35: 1, 2.