Rettsavgjørelse styrker pasienters rettigheter
«EN PERSONS rett til å bestemme over sin egen kropp er et prinsipp som lenge er blitt anerkjent som sedvanerett,» sa dommer Sydney Robins ved appelldomstolen i Ontario i Canada. Hva var det som gjorde at dette spørsmålet kom opp?
I 1979 ble ekteparet Malette fra Quebec i Canada utsatt for en bilulykke som førte til at mannen omkom og konen ble alvorlig skadet og mistet bevisstheten. Da hun i all hast ble brakt til sykehuset, fant man at hun hadde på seg et undertegnet kort hvor hun klart gav uttrykk for at hun nektet blodoverføring av bestemte religiøse grunner. (Det er også helsefarer forbundet med blodoverføring.) Den legen som behandlet henne, mente at situasjonen var kritisk, så han ignorerte det som stod på kortet, og foreskrev blod. Som følge av det saksøkte fru Malette legen og sykehuset for legemsfornærmelse og religionsdiskriminering. I retten ble hun tilkjent 20 000 dollar. Saken ble anket til Ontarios høyesterett, appelldomstolen.
Et av de argumentene som ble gjentatt i appelldomstolens avgjørelse, som var i fru Malettes favør, var:
«Retten til å nekte behandling er uløselig knyttet til pasientens suverene rett til å bestemme over sin egen kropp. . . . Uansett hvor hellig livet måtte være, innrømmer rettferdig innstilte mennesker at visse sider ved livet med rette anses for å være viktigere enn selve livet. Slike prektige og hederlige motiver har lenge vært fast forankret i samfunnet, enten det gjelder patriotisme i krig, . . . beskyttelse av livet til en ektefelle, sønn eller datter . . . Nekting av medisinsk behandling på religiøst grunnlag er en slik verdinorm.»
Ontarios appelldomstol sa videre: «Uansett hva legen mener, er det pasienten som har det siste ordet når det gjelder hvorvidt han skal behandles. . . . Hvis en lege gikk i gang til tross for en avgjørelse om å avvise behandling, ville han som samfunnsborger være ansvarlig for sin urettmessige handling . . . En lege er ikke mer fri til å ignorere en pasients forhåndsinstrukser [for eksempel det medisinske kortet som Jehovas vitner går med] enn til å ignorere instrukser som blir gitt på det tidspunkt da pasienten trenger øyeblikkelig hjelp.» Domstolen tilføyde at «å gi et av Jehovas vitner blodoverføring til tross for hennes uttrykkelige instrukser om det motsatte ville . . . være et brudd på hennes rett til å bestemme over sin egen kropp og ville vitne om mangel på respekt for de religiøse verdinormer som hun har valgt å leve sitt liv etter».
Høyesterettsdommeren kom så med et viktig argument mot den legen som hadde hevdet at det medisinske kortet ikke var av noen verdi i dette nødstilfellet. «Jeg er ikke enig i . . . at Jehovas vitners kort ikke kan være noe mer enn et meningsløst stykke papir. . . . Instruksene på Jehovas vitners kort la en gyldig restriksjon på den øyeblikkelige hjelp som fru Malette kunne få, og utelukket blodoverføring. . . . Hensikten med hennes skriftlige erklæring er helt klart at den skal gi uttrykk for hennes ønsker når hun ikke er i stand til å snakke for seg.»
I sin konklusjon kom dommeren med det logiske poeng at når Jehovas vitner nekter blodoverføring, «må de ta følgene av sin avgjørelse. Verken de eller de som de har ansvar for, kan senere si at kortet ikke vitnet om deres egentlige ønsker».