Landskapet ved elven Li kan ikke beskrives

ELVEN Li renner sørover fra sitt utspring i fjellene. Den er blitt bredere når den når den travle byen Guilin, som ligger sørøst i Kina. Og den flyter rolig forbi denne gamle byen, som ligger på den vestre bredden.

Guilin er ulik vestlige byer. I rushtiden er gatene der fulle av sykler. Horn tuter, noen få drosjer og lastebiler presser seg fram gjennom mengden. Syklistene trår ubekymret i vei, uten å tenke på at de bare så vidt går klar av bilene. Det er ingen gemytter i kok, ingen som hisser seg opp, og ingen sinte stemmer. Så forskjellig dette er fra rushtiden i New York eller Roma eller Mexico by. Ja, det er annerledes, men en mangler ikke ord for å beskrive det.

Lenger nede langs elven ligger det noen tettsteder. Barn leker nede på elvebredden og vinker til båtene med turister som tøffer sørover. Kvinner vasker klær og grønnsaker i vannet, og menn driver vannbøfler langsmed elvebreddene. Et lite stykke fra elven arbeider bønder på rismarkene. Noen planter med hendene, og noen pløyer med vannbøfler. Det er annerledes, men det kan beskrives.

Hele veien langsmed elven Li er det rekker på rekker med fjell, som rager høyt til værs. De er annerledes og helt ubeskrivelige. Det var tilstrekkelig med adjektiver til å beskrive alt det andre eksotiske som var å se på båtturen fra Guilin til Yang-shuo på elven Li. Men det fantes ikke ord til å beskrive disse merkelige fjellene.

På fem timer tilbakela båten åtte mil nedover Li. I løpet av de fem timene forsvant fjellene aldri ut av syne. Det var rekker av dem like ved, flere rekker var bak dem og enda flere rekker bak dem igjen, helt til de var så utydelige i det fjerne at de ikke så virkelige ut. For å sikre seg det som ikke kunne beskrives med ord, klikket kameraer og spiste grådig opp rull etter rull med film. Et bilde kunne her virkelig fortelle mer enn tusen ord!

Men ikke engang kameraene kunne fange inn den selsomme følelsen disse underlige, spisse toppene, som klynget seg sammen så langt øyet kunne se, gav opphav til. Mannskapet på båten serverte varm mat til lunsj. Alle unntatt denne turisten, som var altfor fascinert til å forlate det øverste dekket, gikk ned for å spise. Spise kunne han gjøre når som helst, mente han, men denne fryd for øyet ville snart forsvinne. Det som kameraet ikke fikk med, måtte han bevare i minnet.

«Ifølge geologiske undersøkelser,» sier en reisebrosjyre, «var det opprinnelig hav der Guilin nå ligger. Som et resultat av gjentatte bevegelser i jordskorpen hevet kalkstein seg fra havbunnen og ble til land. Forvitring og regnvannets oppløsende virkning bidrog til å forme kalksteinen til en skog av tinder og tårn og underjordiske elver og huler. Det er de unike karstformasjonenea som har gjort landskapet i Guilin til det mest fantastiske i verden.»

Hvis den siste uttalelsen er litt overdrevet, er det tilgivelig. Denne jungelen av tinder og tårn, som elven Li snor seg gjennom, er virkelig uforglemmelig. Vi kan ikke være sikre på akkurat hvordan den ble til, men vi vet med sikkerhet hvem som har skapt den. Når det ikke finnes ord for å beskrive fjellene ved elven Li, hvor mye vanskeligere er det ikke da å beskrive ham som har skapt dem! «Stor er Herren [Jehova, NW], ja, høylovet er han, uransakelig er hans storhet.» — Salme 145: 3.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 17]

Prikken over i-en

Slik syntes det å være for oss. Etter turen på elven Li besøkte vi en barnehage i Guilin. Fireåringer lekte og danset i klasserommet, og de satt og lyttet fascinert mens en amerikansk dame blant de besøkende sang en barnesang. Den handlet om en pike og hennes ’kjære lille dukke med klare, blå øyne’. De forstod selvfølgelig ikke ordene, men de var fengslet av den myke stemmen og den jevne rytmen i den enkle melodien og av pantomimen som viste hvordan dukken ble kledd på, gikk ut for å leke og til slutt ble ’lullet i søvn da dagen var over’. De følte stemningen, og det var smil i de strålende ansiktene. Noen satt svært stille, nesten som i trance. Da vi drog, vinket de glad farvel.

De stjal våre hjerter.