Fire hundre døde, jeg overlevde
DET var 10. oktober 1986. Jeg skulle til å stenge parfymeriet mitt i San Salvador for å dra hjem og spise lunsj. Plutselig ristet hele den femetasjes Rubén Darío-bygningen kraftig.
Senere hørte jeg at det var det verste jordskjelvet i El Salvadors historie. Det målte 7,5 på Richters skala. Hele 1200 mennesker ble drept, omkring 400 bare i Rubén Darío-bygget, og 300 000 ble hjemløse. President Duarte sa det forårsaket ’flere tap enn de sju årene med borgerkrig’.
Da skjelvet kom, ble jeg truffet av noe i hodet og slått i svime. Da jeg kom til meg selv, lå jeg med ansiktet ned, og det var helt mørkt. Jeg hørte folk rope av smerte og frykt: «Redd meg, Herre!» «Hvorfor straffer du oss slik?» «Hjelp meg!»
Jeg kjente på ansiktet mitt. Heldigvis hadde jeg ikke skåret meg opp, men føttene mine satt fast i ruinene. Luften var så tykk at jeg nesten ikke kunne puste. Jeg hørte en stemme i nærheten. Det var Quijano fra bygningskontoret som ropte: «Du er jo damen i parfymeriet! Gikk det bra?»
«Ja, men føttene mine sitter fast,» svarte jeg. «Hvordan gikk det med deg?»
«Jeg tror jeg har brukket armene og bena. Jeg kan ikke røre meg. Vær så snill og hjelp meg.»
Jeg strakte ut hendene så langt jeg kunne, men kjente bare knust glass. «Beklager, men jeg kan ikke gjøre noe som helst. Føttene mine sitter fast.»
Det var tungt å puste i den dårlige luften. Jeg bad til Gud: «Hjelp meg!» Jeg husket Hans ord til Josva: ’Vær modig og sterk! For Herren din Gud er med deg i all din ferd.’ (Josva 1: 9) «Men jeg må selv gjøre det jeg kan,» sa jeg til meg selv.
Etterpå følte jeg meg sterkere og svært oppmuntret. Jeg bestemte meg for å prøve å få løs føttene før de hovnet opp, og før jeg mistet følelsen i dem. Jeg prøvde å vrikke løs den ene foten. Jorden fortsatte å riste mens bygningen slo sprekker og raste mer og mer sammen. Butikken min hadde ligget i første etasje.
Til slutt klarte jeg å få løs den høyre foten. Jeg takket Jehova høyt. Dette hørte tydeligvis Quijano, som nå pustet anstrengt. Han sa: «Fortsett å be til Jehova, og be for meg også, er du snill!»
Føttene mine kjentes kalde og fuktige. ’Jeg blør!’ tenkte jeg. Da jeg kjente på den nederste delen av det venstre benet, skjønte jeg at det klebrige og fuktige stoffet var sjampo eller fuktighetskrem som hadde ligget i disken. Nå som den venstre foten var blitt tilsmurt, fikk jeg den løs fra ruinene.
«Har Jehova hjulpet deg?» spurte Quijano.
«Ja!» svarte jeg. «Jeg har fått føttene løs.»
«Hjelp meg!» ropte han.
Jeg brukte all min kraft for å komme bort til Quijano. For hver bevegelse jeg gjorde, kuttet jeg meg på glasskår. Da kjente jeg at det lå en mengde forvridde metallrester mellom oss.
«Beklager Quijano. Jeg kan ikke komme nærmere.»
«Det er ikke noe å gjøre med det,» svarte han. «Vi får bare bli hvor vi er.»
Jeg hørte stemmer i nærheten. Det var i hvert fall to menn og en liten gutt. Stemmene kom fra andre etasje, som nå var mindre enn én meter over meg. Jeg klarte å få hodet opp gjennom en sprekk, men trakk meg raskt tilbake. Luften var så tykk og full av støvpartikler at jeg gispet etter luft. Plutselig følte jeg meg utmattet og ville sove.
Da jeg våknet, var jeg omgitt av en uhyggelig stillhet. Jeg tenkte: «Er alle reddet, eller er de døde?» Jeg ropte på Quijano tre ganger, men fikk bare et svakt stønn til svar. Jeg fortsatte å be.
Etter en stund hørte jeg lyden av hakker. «Quijano!» ropte jeg. «Gud har sendt noen som skal redde oss! De kommer snart, og jeg skal be dem få deg ut herfra!» Det eneste svaret jeg fikk, var et kraftløst stønn. Så ble det stille.
Ikke lenge etter hørte jeg en som ropte fra de mørke rommene foran meg: «Er det noen der?»
«Ja, ja!» ropte jeg.
«Hvor mange?»
«Vi er ganske mange, og noen er hardt skadet,» svarte jeg. De hakket videre. Så sa de: «Kan du se et lys?»
«Ja!» ropte jeg tilbake, «jeg ser det!» Redningsmannskapene laget åpningen større, og snart var hele det området hvor jeg lå, opplyst.
«Finner du veien ut ved å følge lyset!» spurte de. «Ja, jeg skal prøve!»
«Kom hit!» ropte jeg til dem som var i andre etasje. «Prøv å komme hit! Vi kan komme ut! Send gutten først!»
Jeg begynte å krype framover, over forvridde metallrester, murstein, glass og betong. «Jeg må fortsette framover,» tenkte jeg. «Jeg kan ikke bli her inne.» Jeg hadde nå kommet så nær åpningen at jeg kunne ta imot en oksygenmaske som de sendte gjennom hullet. Jeg krøp videre til jeg nådde den trange åpningen.
Redningsmennene drog meg ut. Først en arm, så resten av kroppen. Klærne var revet i stykker, og kroppen var oppskrapt. «Hvordan føler du deg?» spurte de. «Lykkelig,» svarte jeg.
Ute på gaten var det et mylder av mennesker. Noen hjalp de skadede, andre gravde i ruinene. Engstelige tilskuere samlet seg rundt meg og ville vite hvor i bygningen jeg hadde vært. «Har du sett min kone?», «Har du sett faren min?», «Så du søsteren min?» spurte de fortvilt. Jeg kunne bare si: «Det er mange som sitter fast, og som er i live der inne, så let videre.»
Det var flere som ble reddet gjennom den samme åpningen som jeg, og noen av dem var hardt skadet. Men det var mange som ble kvalt. Det var ikke noe hyggelig syn ute på gaten foran bygningen — likene lå på rad og rekke. Blant de uheldige var Quijano og gutten fra andre etasje. — Fortalt av Antonieta de Urbina.
[Ramme på side 22]
Rubén Darío-bygningen
I den femetasjes Rubén Daríobygningen, som ligger midt i San Salvador sentrum, var det kaféer, frisør- og skjønnhetssalonger, tannlegekontorer og laboratorier, skobutikker og kontorlokaler. Utenfor bygningen var det tett av selgere som solgte alt fra snacks til loddsedler. I nyhetene på TV ble det sagt at så mange som 400 døde inne i bygningen. De brant inne, ble kvalt eller knust. Det var flere Jehovas vitner blant dem. Minst 92 av dem som var innesperret i bygningen, ble reddet, men noen av dem døde senere av skadene de pådrog seg.
[Bilder på side 23]
Rubén Daríobygningen før og etter jordskjelvet
Antonieta de Urbina ble reddet tidlig på kvelden den dagen skjelvet inntraff