De er bekymret fordi de mister medlemmer

Mange kirkesamfunn mister stadig medlemmer. De tre følgende artiklene, som er skrevet av Våkn opp!s medarbeider i Italia, viser at dette volder bekymring både i Vatikanet og i mange katolske aviser og hos andre som uttaler seg. Hvordan forklarer de nedgangen i kirkens medlemstall?

VATIKANET er bekymret. I mai i fjor sendte det ut en rapport som het: «Sekter eller nye religiøse bevegelser: En pastoral utfordring.» Dette dokumentet var et resultat av en undersøkelse som var blitt foretatt siden 1984 av fire vatikanske departementer i den hensikt å bringe på det rene hvorfor så mange katolikker forlater kirken.

Blant de mange grunner Vatikanet oppgav for at katolikker forlater kirken, var disse: ’Bekymring for framtiden; tanker om hva som er sannheten, og hvordan det er mulig å finne den; tanker om meningen med livet; det at folk ikke finner svar på spørsmålene sine; det at mange føler seg forrådt, bedratt og utnyttet og mener at ingen hører på dem; skuffelse over kirkens lover og skikker.’

Dette minner om tilstanden blant de menneskene som flokket seg om Jesus: «De var like forkomne og hjelpeløse som en fåreflokk uten hyrde.» (Matteus 9: 36)a Forfatterne av det vatikanske dokumentet innrømmet at det er «mange mangler og mye som svikter i forbindelse med den måten kirkens virksomhet drives på», og de understreket at «det eksisterer et vakuum som skriker etter å bli fylt». De pekte også på «mangelen på lederskap, tålmodighet og personlig engasjement hos kirkens ledere».

Andre oppgir ytterligere grunner til flukten fra kirkene. Den kjente hollandske katolske teologen Johannes Baptist Metz har uttalt: «Vår vestlige religion er verdsliggjort helt inn til benet. Det finnes ikke noe spor tilbake i den av messianisme. Det er ikke lenger tale om Guds herredømme i vår religion. Han figurerer ikke lenger i kirkene, i teologien eller i vår tids sosiale og politiske spørsmål.»

Et internasjonalt teologisk tidsskrift som heter «Concilium», drøftet hvordan det forholdt seg med de unge i Spania: «De unge og kirken representerer to fullstendig atskilte verdener som står fjernt fra hverandre.» Ifølge dette tidsskriftet råder det en tilsvarende situasjon i Nederland, Belgia, Forbundsrepublikken Tyskland og Australia.

I en avis ble det pavelige dokumentet omtalt som «Vatikanets varselrop». Dokumentet anbefaler en ’nytenkning med hensyn til arbeidet blant sognebarna’. Kirkens folk bør ’gå ut og forkynne’. Forfatterne peker på at sektene «gjør seg umak for å treffe folk der hvor de befinner seg, og at de på en varm, personlig og direkte måte trekker enkeltmennesker ut av anonymiteten og legger vekt på medvirkning, spontanitet, ansvar og engasjement».

De etterlyser en «vedvarende trosopplæring» som et middel til å bekjempe den religiøse uvitenhet som er så utbredt blant kirkemedlemmer i vår tid. I deres dokument finner vi også denne erklæring: «Guds ord bør gjenoppdages som et viktig samfunnsbyggende element», og forkynnelsesarbeidet bør ha en «bibelsk dimensjon».

Dokumentet inneholder ikke bare selvransakelser, men også truende toner: «Til sine tider kan det være nødvendig at vi godtar og endog støtter opp om radikale inngrep fra statens side når den aksjonerer innenfor sitt eget virkeområde.» [Uthevet av oss] Denne «invitasjon» til staten om å gripe inn og hjelpe til i kampen ble ikke oversett av pressen. «Er det slik at skyggen av den ’verdslige makt’ på nytt viser seg overfor ikke-katolske religioner, og spesielt overfor de såkalte ’sekter’?» spurte Marco Tosatti i La Stampa for 4. juni 1986.

Det er altså en mulighet for at statens makt kan bli brukt på denne måten. Viser dette at Vatikanet ønsker å vende tilbake til sine metoder fra den mørke middelalder for å undertrykke religionsfriheten? Forekom det noen gang at Jesus bad om hjelp fra politiske myndigheter til å uskadeliggjøre dem som var imot hans lære? Forekom det at Peter gjorde dette? Forekom det at de andre apostlene gjorde det? Var det ikke fariseerne som henvendte seg til Pilatus for å få Jesus pælfestet? Er det et tegn på åndelig styrke å be om myndighetenes hjelp, eller er det en innrømmelse av svakhet?

Ikke alle katolikker som forlater kirken, slutter seg til en annen religion, men ganske mange strømmer til en bestemt religiøs organisasjon. Hvilken organisasjon er det, og hvorfor blir nettopp den valgt av så mange som melder seg ut av kirken?

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 4]

Forsidebilde: K. Scholz/H. Armstrong Roberts