«Når en snakker om samarbeid»
Jehovas vitner i Tiverton i Rhode Island i USA bygde nylig en Rikets sal på to dager. Under den ovenstående overskriften skrev en prest på stedet om sitt besøk på byggeplassen. Hovedinnholdet kan du lese nedenfor.
’JEG mottok mange merkelige rapporter angående en kirke som var under oppføring i Fish Road. Rapportene gikk ut på at 500 mennesker var i gang med å bygge en kirke på to dager. Jeg drog til Fish Road for å finne ut om dette kunne være riktig. Det var 1500 arbeidere i virksomhet der — snekkere, rørleggere, elektrikere, forskalingssnekkere, glassmestere, anleggsgartnere, varmeteknikere, murere, fasadepussere og flere hundre vanlige arbeidere og håndlangere.
Forskjellige lastebiler var plassert rundt omkring på det i alt 1,2 hektar store området. På et skilt stod det: «Tapt og funnet». Hvis en arbeider mistet noe av verktøyet sitt, kunne han få det tilbake ved å gå dit. Hvis noen kom til byggeplassen i pene klær og ønsket å hjelpe til, kunne de låne arbeidsklær og hjelmer fra en annen lastebil. En førstehjelpsbil stod klar hvis noen skadet seg eller trengte medisinsk hjelp.
Et stort telt var blitt satt opp hvor menn og kvinner bespiste 1500 mennesker på 15 minutter. Jeg så kvinner gå omkring på byggeplassen med vannkanner for å fukte jorden og derved hindre at støv virvlet opp, noe de holdt på med hele dagen. Så fort de enkelte bordene til kledningen var spikret fast, stod malerne klar til å sette i gang. Få av oss hadde tidligere vært vitne til noe lignende.
Entreprenører på stedet sa at det var en umulig oppgave. Men det ble gjort. Jeg drog dit og så det med egne øyne. Hvem var disse folkene? De var Jehovas vitner, og kirken var en Rikets sal. Grunnmuren var satt opp på forhånd, men resten av bygget ble reist på to dager! Jeg hørte ikke et eneste skjellsord. Ingen kjekling. Det var virkelig en forunderlig gruppe å stå der og iaktta. Stille og fredelig gjorde de det de var satt til. De arbeidet med hendene sine og ikke med munnen!
Noe vi virkelig har vært bekymret over i unitariske kretser, er at ikke flere fargede og andre av ulike raser og nasjonaliteter føler seg tiltrukket av vår organisasjon. Her arbeidet svarte og andre raser sammen som en familie. De kom fra New England og områdene rundt omkring; mest unge mennesker av forskjellige raser som alle viste stor iver.
Jeg har aldri undersøkt hva de står for, siden de er blitt negativt omtalt i pressen, og siden det jeg ellers har hørt, også har vært negativt. Det jeg så her, var imidlertid utelukkende positivt. Jeg har aldri brydd meg om disse menneskene, som banker på døren min år etter år, men vær sikker på at jeg heretter vil ta imot dem med mye større respekt og beundring.
Jeg tror mange av oss lukker vårt sinn for nye ideer og holdninger på grunn av uvitenhet og fordommer. Jeg tror vi alle bør spisse ører når de avlegger oss et besøk. Frykt og uvitenhet hindrer oss i å lytte lenge før vi hører hva de har å si. Siden de gjør en slik god jobb ved å vekke iver og begeistring, bør vi spesielt være villig til å lytte til dem.
Hvis de hadde overlatt hele byggearbeidet, også grunnarbeidet, til et entreprenørfirma, ville det ha kommet på mer enn 500 000 dollar [over 3,7 millioner kroner]. Jeg lurer på om vi i unitariske kretser og med vår formelle måte å være på noen gang vil forsøke noe lignende. Tenk over det — spesielt dere som elsker komitémøter og er glad i å diskutere. Ja, tenk over det!’