En oppfinner gjør sin største oppdagelse

ET VEKKELSESMØTE i en protestantisk menighet nærmet seg sin klimaks. Gjestepredikanten utmalte med intens veltalenhet de uhyrlige redslene i et brennende helvete, hvor de onde skulle stekes i all evighet. Nesten hele forsamlingen satt lamslått av skrekk under hans dramatiske beskrivelse. Plutselig falt hans gjennomtrengende blikk på to unge gutter som fniste — min fetter og meg. Hans veltalenhet slo over i et utemmet raseri, og han nedkalte forbannelser over oss. Vår reaksjon skyldtes ikke at vi var respektløse. Vi tvilte bare rett og slett på at Gud kunne være så djevelsk som denne predikanten sa.

Noe annet som gjorde meg urolig, var at vår menighet ikke ble forfulgt. «Hvorfor blir vi ikke forfulgt?» kunne jeg ofte si til mor. «Jesus sa jo: ’Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere.’ Men vi blir ikke forfulgt i det hele tatt!» — Johannes 15: 20.

Jeg ble født i Stoutsville i Ohio i 1911. Noen vil kanskje mene at jeg hadde det ensomt i min barndom. Jeg hadde ingen søsken som var noenlunde jevnaldrende med meg, og jeg fikk ikke lov til å leke med barna i nabolaget. «De snakker stygt,» sa mor. Og det hadde hun rett i. Men jeg følte meg aldri ensom. Jeg hadde mange gjøremål og likte å finne opp forskjellige ting. Jeg lagde selv mine leker. I et selvkonstruert lite anlegg lagde jeg mitt eget papir og mine egne konvolutter. Jeg bygde meg også en radiomottager som kunne ta inn sendinger helt fra Cuba.

For å kunne finansiere det jeg drev på med, utførte jeg forskjellige småjobber. Jeg gikk med vasketøy, var fyrbøter i kirken om vinteren og ringte med den store kirkeklokken på søndagene. Det var en svær oppgave for en liten gutt. Jeg måtte hoppe opp og gripe fatt i reipet og følge med det ned for å sette i gang ringingen. Til slutt måtte jeg følge med reipet opp for å stanse ringingen.

Dessuten var jeg glad i å lese. Vi hadde ikke så mange bøker i bokhyllen, men Bibelen lå alltid på bordet. Jeg hadde et brennende ønske om å forstå den. Om og om igjen leste jeg spesielt evangeliene og Åpenbaringen. Jeg var sterkt interessert i å få vite hva det var Gud ville si oss gjennom Åpenbaringen. Min interesse for Bibelen ble ytterligere stimulert da søndagsskolelærerinnen lovte å gi en gratis bibel til alle som lærte seg 30 skriftsteder utenat, skriftsteder hun selv hadde plukket ut. Jeg gjorde dette og ble den stolte eier av min egen bibel.

Et av skriftstedene på listen hennes har betydd mye for meg i årenes løp, nemlig Salme 34: 8: «Herrens engel slår leir til vern om dem som frykter Herren, og frir dem ut av fare.» Første gang dette skriftstedet fikk en spesiell betydning for meg, var jeg ni år gammel og hadde dobbeltsidig lungebetennelse. Noen år tidligere hadde min lillesøster dødd av denne sykdommen. Det fantes ikke antibiotika på den tiden, og sannsynligheten var derfor stor for at jeg skulle følge henne. Jeg hørte at legen hvisket med min mor om min forestående død. «Men hvis han klarer seg to timer til,» sa legen til slutt, «så kan han komme til å leve.» Jeg klarte meg de to timene og noen hundre tusen timer til.

Noen år senere kom forstanderen i vår kirke hjem til oss på besøk. Han fortalte at han hadde fått tak i et eksemplar av American Standard Version — en bibeloversettelse som kom ut i 1911. Så sa han noe som fikk meg til å spisse ørene: «Guds navn, Jehova, blir brukt gjennom hele Det gamle testamente.» Gud hadde altså et navn! Og hans navn er Jehova! Jeg ble opprømt over å få vite dette, men skuffet da mor sa: «Jeg foretrekker ’Gud’.» Jeg var så interessert i Bibelen at jeg gjerne ville bli prest, men jeg kunne ikke godta vår kirkes lære. Derfor søkte jeg meg inn på et college og begynte å studere realfag.

Min studietid holdt nesten på å ende før den fikk begynt. Jeg kjøpte en motorsykkel for å ha et rimelig transportmiddel, og da jeg var underveis til colleget sammen med romkameraten min, måtte jeg plutselig svinge unna en lastebil som hadde fått motorstopp, og havnet utfor et 12 meters stup. Når jeg lukker øynene, kan jeg fremdeles se for meg den steinete avgrunnen som kom imot meg.

Folk stimlet sammen, og en høy, fremmed mann i sort dress kom bort til meg og sa noe som gjorde et uutslettelig inntrykk: «Din Gud har frelst deg i dag. Finn ut hvem han er, og tjen ham.» Deretter snudde han seg brått og forsvant, mens jeg undret meg over det han hadde sagt.

Da eksamen var overstått, fikk jeg en administrativ stilling i skoleverket. En gang skulle jeg ta ut en ny lærer blant 100 søkere. I søknadsbunken fikk jeg se et bilde som satte meg på den tanken at det var min framtidige livsledsager jeg hadde foran meg. Jeg anbefalte at hun ble ansatt. Hun het Roberta, og vi giftet oss før det var gått et år. Hun ble virkelig min livsledsager gjennom et langt liv. Dessuten bidrog hun til at jeg fikk oppfylt min barndoms lengsel etter å forstå Bibelen.

Jeg arbeidet da for å ta en doktorgrad ved statsuniversitetet i Ohio, men hadde ikke glemt min kjærlighet til Gud og til Bibelen. Jeg leste fremdeles av og til i Bibelen, men forstod ikke mye. I 1944 skjedde det en forandring når det gjaldt dette. En dame besøkte Roberta og leverte en religiøs bok som het «Children». Damen fikk også i gang et studium av den med min kone.

«Slutt med det studiet!» kommanderte jeg min kone da jeg oppdaget at det var Jehovas vitner som var inne i bildet. «De er ikke bra mennesker. De vil ikke kjempe for landet sitt.»

Men Roberta holdt ikke opp å studere. Jeg bestemte meg da for å undersøke hva det dreide seg om. Til min overraskelse fikk jeg lære at helvete ikke er hett, at sjelen ikke er udødelig, og at treenighetslæren ikke er sann. (Salme 16: 10;a Esekiel 18: 4;b Jona 2: 2;c Johannes 14: 28) Gud er én Gud, og hans navn er Jehova, det navn som hadde fått meg til å spisse ørene for så mange år siden. Jo mer jeg undersøkte, desto klarere forstod jeg. Det var som om skjell falt fra øynene mine. Jeg hadde funnet den Gud som den fremmede hadde oppfordret med til å finne og tjene. Dette var en Gud jeg kunne vie mitt liv til. Han var ikke en djevel som torturerte folk i ild og svovel i all evighet. Han var ikke en bedrager som lovte at de saktmodige skulle arve jorden, mens han i stedet brente den opp. — Forkynneren 1: 4; 9: 5, 10; Romerne 6: 23.

Roberta og jeg var enige om at vi hadde funnet den kostelige perle. (Matteus 13: 45, 46, EN) I 1945 ble vi begge døpt som et symbol på vår innvielse til å gjøre Guds vilje som Jehovas vitner. Jeg oppgav den forskningen jeg drev med sikte på doktorgraden, og de planene jeg hadde om å bli professor. Jeg ble ansatt ved et større forskningsinstitutt og begynte som oppfinner. Begge mine hovedinteresser fra barndommen — det å gjøre oppfinnelser og det å forstå Bibelen — ble på nytt en vesentlig del av mitt liv.

I årenes løp kom jeg borti mange interessante oppgaver. En av dem hadde med helikoptre å gjøre. Hvis vinkelen på rotorbladene er for stor, oppstår det turbulens, og maskinen kan miste farten og gå rett i bakken som en stein. Det gjaldt å komme fram til en måte å forebygge dette på. Jeg fant opp en ørliten trykkmåler med en tykkelse på en halv millimeter. Slike trykkmålere ble montert på overflaten av rotorbladene. Når bladene roterte, viste målerne kontinuerlig trykket på bladene. Ved hjelp av de viktige opplysningene som ble framskaffet på denne måten, kunne konstruktørene korrigere feil og hindre havarier. Denne oppfinnelsen vakte oppmerksomhet over hele verden.

Disse ørsmå trykkmålerne kom også til nytte på det medisinske området. Det hender av og til at folk får hjertemedisiner når det som feiler dem, egentlig er kramper i spiserøret. Både hjertelidelser og slike kramper kan gi smerter i brystet og ut i venstre arm. Når et rør med tre av de små trykkregistratorene blir ført ned i spiserøret, er det mulig å påvise hvorvidt smerten skyldes kramper i spiserøret. Fra spiserøret kan dette apparatet også registrere hjerteslagene, og ved å måle trykket i lungene under utånding kan det påvise emfysem og til og med vise hvor langt fremskreden en slik tilstand eventuelt er. Denne spiserørssonden ble brukt på sykehus og demonstrert over hele verden.

Disse trykkmålerne kan også brukes til å måle trykket i forbindelse med hevelser i hjernen. Når de blir lagt an mot øyets hornhinne, kan de vise hvordan trykket varierer med hjerteslagene. Disse variasjonene har forbindelse med trykket i halspulsårene, og ved hjelp av slike trykkmålinger kan det la seg gjøre å påvise en delvis blokkering.

En annen oppgave bestod i å utstyre en fødselstang med trykkmåler. Når tangen har dette utstyret, kan fødselslegen avlese hvor stort trykk han utsetter barnets hode for.

Ved en anledning nevnte en lege at han gjerne skulle kunne se hva som skjer i bronkiene ved inhalering av røyk. Dette var mulig ved hjelp av fiberoptikk. Dette instrumentet ble konstruert av en av mine medarbeidere, Samuel Chambers (som også er et av Jehovas vitner). Det ble laget etter hans tegninger. Når det ble ført ned i bronkiene, kunne vi se at de fine flimmerhårene, ciliene, beveget seg og feide ørsmå partikler ut av bronkiene. Men når inhalert røyk traff disse «hårene», sluttet de å flimre. Røyken lammet kroppens naturlige middel til å rense bronkiene.

Sammen med Chambers utviklet jeg også en spesiell pacemaker. Den kan måle trykket inne i hjertet samtidig med at den regulerer hjerteslagene. Den kan også brukes til å injisere medikamenter i hjertet og ta ut blodprøver. Den ble tatt i bruk på sykehus.

En gang arbeidet jeg med en artikkelserie angående nye metoder for måling av mekaniske påkjenninger på forskjellige konstruksjoner. Artiklene ble skrevet for forlaget McGraw-Hill. De tiltrakk seg en god del oppmerksomhet og ble til slutt utgitt i bokform. Denne boken ble en stund brukt som lærebok på universitetet.

Omtrent samtidig med at jeg holdt på med dette, snakket jeg om blodoverføringer med en lege ved det sykehuset som sorterer under Ohios statsuniversitet. Han inntok en nokså ovenfra og nedad holdning til Jehovas vitner og påstod at den brosjyren som er utgitt av Selskapet Vakttårnet, feilsiterer en lege.

«Kom ikke og snakk med meg om å bli feilsitert,» utbrøt jeg. «Jeg vet hva det vil si å bli feilsitert. Jeg får utgitt nye artikler hver måned. Den legen du snakker om, ble ikke feilsitert, og det vet du godt!» Jeg var litt ergerlig og fortsatte: «Dere leger drepte kanskje George Washington ved å tappe blod av ham, og nå dreper dere folk ved å sprøyte urent blod inn i dem!» Etter at dette var sagt, hadde vi forresten en riktig hyggelig samtale.

Noe lignende skjedde en gang da en eldre kvinne, et av Jehovas vitner, ble skadet i et biluhell og lagt inn på universitetssykehuset i Ohio. Legen på sykehuset forsøkte å overtale henne til å ta imot blodoverføring. Jeg ble tilkalt for å snakke med ham, men han avviste mine argumenter med nedlatende bemerkninger om Jehovas vitner, som etter hans mening var uvitende om medisinske spørsmål, men likevel forsøkte å dirigere legene.

«Vet du noe om spiserørssonden?» spurte jeg. Så fortalte jeg ham at jeg hadde funnet opp dette instrumentet og en gang hadde vært på et av sykehusets legemøter og orientert om bruken av det. Han inntok straks en annen holdning, og stemningen ble mer avslappet.

Jeg har også bidratt til å løse et vanskelig problem i romfartsprogrammet. NASA hadde behov for å kunne måle trykket i rakettdysene, hvor temperaturen kan bli nesten like høy som på soloverflaten. Tidligere trykkfølere hadde tydeligvis ikke virket tilfredsstillende.

Min overordnede og jeg drog til Huntsville i Alabama, hvor rakettutviklingen pågikk. Der traff vi en tysker som hadde ansvaret for dette prosjektet. Han kom inn i rommet og sa kort og godt: «Hvordan vil dere gjøre det?» Det var ikke snakk om noen innledende bemerkninger.

Jeg ble bedt om å forklare vår idé. Den gikk ut på å lage en liten trykkføler hvor en av bestanddelene var en ikke brennbar væske som kunne tjene til å holde måleren avkjølt.

«Det kommer til å funksjonere,» sa tyskeren. Konferansen var over — den korteste jeg noen gang har vært med på! Instrumentet ble laget, det virket, og vi fikk en pris av NASA. I løpet av de 25 årene jeg drev med forskning, tok jeg ut over 30 patenter.

Men min aller største oppdagelse gjorde jeg ikke i egenskap av oppfinner. Den gjorde jeg da jeg gjenoppdaget at den sanne Gud er Jehova, og da jeg ble kjent med dette navnets store betydning. (Salme 83: 19, NW) Jeg fortalte mine arbeidsfeller om ham. Jeg ledet hjemmebibelstudier med noen av dem og deres familier. Ved et av disse studiene deltok 17 personer, ved et annet 19.

Nesten alle på mitt arbeidssted visste at jeg var et av Jehovas vitner. I lunsjpausen forsøkte jeg alltid å sette meg sammen med stadig nye folk for å kunne forkynne for dem. En dag sa jeg til en mann: «Har du noe imot at jeg slår meg ned her?» Han svarte: «Ja, det har jeg faktisk.» Jeg måtte smile. Han hadde hørt om meg og ville tydeligvis ikke høre på min forkynnelse.

Ved en anledning fikk mitt arbeidssted besøk av Ohios guvernør, og jeg fikk i oppdrag å snakke med ham. Det falt seg slik at jeg senere fikk nytte av dette. Jeg hadde på den tiden et studium i statsfengslet i Ohio, og den protestantiske fengselspresten ville nekte meg å døpe en fange som jeg studerte Bibelen sammen med. Jeg sa til presten: «Jeg hadde faktisk en prat med guvernøren så sent som i forrige uke. Det forekommer meg at du kanskje trenger assistanse.» Tonen ble straks en helt annen, og han sa: «Ta det nå litt med ro. Jeg tenker vi kan ordne det!» Det gjorde han også, og jeg gikk videre for å treffe ham jeg studerte Bibelen med.

Da vi begynte å gå på møtene i Rikets sal i Columbus, var det to menigheter der, og 25 år senere var antallet økt til 24. Da tjente jeg som bytilsynsmann. En av de spesielle begivenheter jeg har vært med på, er byggingen av en stevnehall i dette området. Jeg hadde et studium med Norman Watson den gangen og fortalte ham en dag at vi trengte en tomt til stevnehall.

«La oss dra ut og se på noen tomter,» sa han øyeblikkelig. Han viste meg flere byggetomter og spurte: «Hvilken av dem vil dere ha?» Han forærte oss et fint areal i London i Ohio. Denne mannen ble senere døpt.

Det tok oss 14 måneder å bygge stevnehallen. Hver uke kom byggeutvalget sammen for å se på økonomien. Hadde vi penger nok til å fortsette en uke til? Dette skjedde hver uke, og hver uke hadde Jehova gitt oss nok til å fortsette byggearbeidet. Bror Knorr og bror Suiter kom fra hovedkontoret i Brooklyn og talte ved innvielsen av hallen.

Roberta og jeg har hatt mange lykkelige år sammen i arbeidet med å hjelpe andre til å lære Jehova å kjenne. En av de første vi oppnådde å gi sannheten videre til, var min fetter Vaughn Crites, og det var en spesiell glede for meg. Det var nemlig han jeg satt sammen med den gangen for lenge siden da vekkelsespredikanten ble så rasende fordi vi lo av de stygge beskyldningene han slynget ut mot vår kjærlige Gud, Jehova, i forbindelse med helveteslæren. Også min mor lærte på sine gamle dager å bli glad i Guds navn, Jehova. Hun døde da hun var 90 år gammel, etter å ha gitt uttrykk for at hun ønsket å være et vitne for Jehova. Roberta og jeg har nå det privilegium å tjene Jehova sammen med menigheten i Sebring i Florida.

I min barndom bekymret jeg meg over at den menigheten jeg tilhørte, ikke ble forfulgt. Den bekymringen hører også fortiden til. Jehovas vitner blir forfulgt over hele jorden. Men samtidig erfarer de sannheten i det skriftstedet jeg lærte som liten gutt: «Jehovas engel leirer seg omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem.» (NW) — Fortalt av Nelson Crites.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 24]

«Din Gud har frelst deg i dag. Finn ut hvem han er, og tjen ham»

[Uthevet tekst på side 25]

«Slutt med det studiet!» kommanderte jeg min kone da jeg oppdaget at det var Jehovas vitner som var inne i bildet

[Uthevet tekst på side 26]

Røyken lammet kroppens naturlige middel til å rense bronkiene

[Uthevet tekst på side 26]

Instrumentet ble laget, det virket, og vi fikk en pris av NASA

[Bilde på side 23]

Nelson Crites med trykkmåleren sin

[Bilde på side 27]

Nelson og hans kone, Roberta, studerer sammen