Jeg oppfyller det løftet jeg hadde gitt Gud

JEG glemte aldri det løftet jeg hadde gitt Gud nesten 30 år tidligere — at jeg skulle ofre livet til å tjene ham hvis han ville hjelpe meg. Og jeg følte at han hadde hjulpet meg mange ganger. Jeg hadde stor skyldfølelse fordi jeg ikke hadde betalt min gjeld til Gud.

Livet i Amerika var så forskjellig fra livet i Vietnam. Det var så fint å kunne nyte friheten — å kunne gå hvor du ville, når du ville. Men jeg var helt forvirret over den materialistiske livsstilen med dens vitenskapelige aspekter. Moralske verdinormer virket så sjeldne! Hver dag var nyhetene spekket med meldinger om forferdelige forbrytelser — om barn som drepte foreldrene sine, eller omvendt, om aborter, skilsmisser og vold på gaten. Alt dette skremte meg. Jeg lurte på hvorfor landet var i et slikt forfall når det samtidig var så naturskjønt og rikt på ressurser.

Gamle spørsmål plaget meg nå mer enn noensinne: Var det virkelig Gud som skapte mennesket? Er vi virkelig Guds barn? Hvorfor bryr han seg da så lite om det onde som skjer? Hvorfor straffer han ikke de onde nå for å forhindre enda verre ting? Eller venter han på at menneskene skal angre sine synder? Og hvis menneskene er skapt i Guds bilde, hvorfor ligner de ikke da sin Far? Hvorfor forsøker de ikke å glede ham?

På grunn av det jeg selv hadde opplevd, var jeg overbevist om at det finnes en Gud. Men jeg lurte på hvorfor han blir så misforstått. Har han ingen barn som forstår ham, som elsker ham, og som gleder ham ved sine rettferdige gjerninger? Det er klart han må ha det! Men hvor kan jeg finne dem, og hvordan? Hvordan kan jeg lære dem å kjenne?

Slike spørsmål naget meg, og fordi jeg ikke hadde svarene på dem, ble jeg nokså nedslått. Men så en dag i juni 1981, da jeg bodde i Pasadena i Texas, fikk jeg besøk av en eldre mann og barnebarnet hans. De snakket om at Gud har et rike, en virkelig regjering, og at det skal bringe velsignelser til jorden. Mannen spurte så om jeg kunne tenke meg å leve evig på en paradisisk jord.

Jeg svarte nei. Mitt store ønske var å lære den sanne Gud å kjenne; å leve evig i paradiset interesserte meg ikke da. Men den verdige måten de opptrådte på, gjorde at jeg fikk respekt for dem og tillit til dem, så jeg inviterte dem inn. Jeg fortalte hvilke ting jeg hadde opplevd, som jeg mente vitnet om Guds beskyttelse og kjærlige omsorg. «Jeg søker den Gud som har disse bemerkelsesverdige egenskapene,» sa jeg. «Hvis dette virkelig er deres Gud, så vær så snill å fortelle meg hvordan jeg kan lære ham å kjenne.»

Nesten en hel time leste den eldre mannen for meg fra Bibelen om den store Gud, Jehova. Han forklarte for eksempel hvordan Jehova handlet med sitt folk, israelittene, at han viste dem kjærlighet og omtanke. Uken etter kom mannen tilbake med publikasjonen Min bok med fortellinger fra Bibelen. Han åpnet den og viste meg fortelling nummer 33, «Gjennom Rødehavet». Uten å lese den, bare ved å se på bildet, kunne jeg gjette hva som hadde skjedd — Gud hadde på mirakuløst vis utfridd sitt folk av undertrykkernes hender.

Jeg tenkte med meg selv: ’Dette er virkelig den Gud jeg søker.’ Uken etter begynte jeg et regelmessig studium av Bibelen sammen med Jehovas vitner, og etter hvert som jeg studerte, fikk jeg logiske svar på alle spørsmålene mine ut fra Bibelen. Endelig hadde jeg funnet den sanne Gud, slik at jeg kunne tjene ham og betale min gjeld. For å vise at jeg hadde viet mitt liv til ham for å tjene ham for alltid, lot jeg meg døpe i vann.

Nå bruker jeg mesteparten av min tid til å hjelpe andre til å lære om Jehova, om de grunnene han har for at han har tillatt det onde fram til nå, og om det middel han skal bruke når han snart skal fjerne jordens trengsler. Endelig har jeg en ekte følelse av fred og sikkerhet — nå som jeg tjener Jehova sammen med hans jordiske organisasjon av kjærlige brødre og søstre.

[Uthevet tekst på side 23]

Jeg lurte på hvorfor landet var i et slikt forfall når det ellers var så begunstiget

[Bilde på side 23]

Sammen med min niese, som jeg gjenopplivet under det kraftige uværet