Nå holder jeg på med å skape meg et bedre navn
Fortalt av indianerhøvdingen William Jeffrey
MUSEET for det nordlige Britisk Columbia i Canada utgav i 1982 brosjyren Totem Poles of Prince Rupert (Totempælene i Prince Rupert). Av de 22 totempælene som er avbildet i brosjyren, er 15 skåret ut av meg. I byen Prince Rupert finnes en av de aller største samlinger av stående pæler, i høyder som varierer fra ti til 20 meter, og jeg har laget over 20 av dem.
Jeg begynte imidlertid ikke med utskjæringer på pæler på heltid før jeg gikk av med pensjon i 1960, og da skar jeg stort sett ut pæler for å erstatte originaler som var blitt ødelagt av vind og vær. Jeg skar ut pæler for museer verden over, og for spesielle utstillinger, slike som den som ble arrangert i Prince Rupert. Mange pæler kunne bli solgt for 1000 dollar, men mine kostet 12 000 dollar eller mer på grunn av sin kvalitet. En av pælene mine ble i konkurranse med mange andre valgt ut til å være hundreårspælen ved Britisk Columbias markering av de 100 årene fra 1871 til 1971. Jeg skar ut en 55 centimeter høy pæl av et helt stykke jade. Det tok meg ni måneder. Pælen er verdsatt til 75 000 dollar, og den står nå utstilt i Birks i Vancouver.
Så jeg har alt skapt meg et navn, som mesterutskjærer av totempæler. Men nå holder jeg på med å skape meg et bedre navn.
La oss begynne med begynnelsen — en begynnelse som i seg selv er noe utenom det vanlige. Jeg ble født i 1899, like nord for landsbyen Port Simpson i Britisk Columbia. Mine foreldre var ikke bare indianere som tilhørte tsimsjian-folket, men de var også av høvdingætt. Jeg kunne derfor bli høvding i kraft av min arverett.
Jeg vokste opp hos besteforeldrene mine — min far hadde nemlig mistet livet da han falt ned en klippeskrent mens han var på jakt. Jeg husker at bestefar gav meg et skjæreredskap mens jeg ennå var ganske liten, stakk et trestykke i hånden min og satte meg i sving med å skjære. Han lærte meg en del om utskjæring av totempæler. Jeg viste at jeg hadde anlegg for det, men de mer seriøse utskjæringsarbeider som jeg har omtalt ovenfor, ble ikke foretatt før mange år senere.
Da mine besteforeldre døde, kom jeg på en pensjonatskole for foreldreløse, og senere gikk jeg på en indiansk kostskole, i årene 1914—1917. Jeg hadde lyst til å komme inn på universitetet og studere jus, men hvis indianere skulle gå på universitetet, måtte de studere for å bli prester. På den tiden var nemlig indianerne blitt plassert i reservater, og disse reservatene var blitt delt ut omtrent som spillkort til de forskjellige kirkesamfunnene — ett til metodistene, et annet til den forente kirke, et annet til Frelsesarmeen, så ett til den katolske kirke, og så videre. Det reservatet jeg bodde i, var overlevert til metodistene. Hvert reservat hadde sin egen skole. Lærerne der var ikke virkelig kvalifisert for oppgaven, undervisningen var av dårlig kvalitet, og på den tiden fikk indianerne heller ikke lov til å gå på offentlige skoler.
Jeg ønsket at disse restriksjonene skulle fjernes. For å oppnå dette dannet jeg i 1930 sammen med tre andre indianere «Det indianske innfødte brorskap for Britisk Columbia». Som representant for dette brorskapet begynte jeg å forhandle om indianske problemer i parlamentet i Ottawa. Før jeg drog dit, samlet jeg en del fakta om hvordan det stod til med indianerne i Britisk Columbia: Fakta om indianerne på sykehusene, om forholdene på skolene, hva kirkene gjorde for indianerne, hva slags arbeid de kunne få, behovet for passende pensjoner for de gamle, indianernes arverett til landområder, og om den diskriminering indianerne ble utsatt for når de skulle skaffe seg jakt- og fiskerettigheter.
Da jeg kom til underhuset i 1940, var Crerar minister for indianske anliggender. De religiøse samfunn i Canada hadde da sendt inn en rapport der det het at indianere ikke var i stand til å lære noe.
Jeg kom med eksempler på indianere som var blitt kjent gjennom sitt virke på en rekke felter, og fortsatte: «Uten å rådføre dere med oss tok dere våre landområder og satte oss i reservater. Dere gav oss religion, og prestene brente våre totempæler og sa at vi tilbad dem. Dette var ikke riktig, for de var våre minnesmerker og våre landemerker. Dere har tatt dem fra oss og stjålet landet vårt. Dere gav oss Bibelen — og det er ikke noe i veien med Bibelen — men dere misbrukte den og fulgte den heller ikke selv.»
Snart begynte det å skje forandringer. Indianske barn over hele Canada fikk lov å gå på offentlige skoler og å gå videre til universitetene. Andre rettigheter fulgte — indianere fikk jakt- og fiskerettigheter, fikk rett til å forhandle om prisene på fisken de solgte, fikk bedre arbeidsforhold i hermetikkfabrikkene, fikk arbeidsopplæring og så videre.
Mine siste forhandlinger dreide seg om landområder. Jeg prøvde å få i stand en ordning for de indianere som var blitt fratatt sine landområder og samlet i reservater. Til nå er det ikke inngått noen konkret avtale mellom Ottawa og de innfødte indianerne i denne saken.
På denne tiden hadde jeg imidlertid i noen år hørt om en annen regjering, som skulle opprette fred og rettferdighet for folk av alle raser, nasjonaliteter, trosbekjennelser og hudfarger.
Jeg ble først kjent med dette budskapet i 1930. Jeg bodde i Kispiox og kom ut av huset med vesken i hånden, på vei til et sted der jeg skulle representere Brorskapet og kjempe for indianernes rettigheter. Frank Franske henvendte seg til meg og sa: «Har du lyst til å bli kjent med den sannhet som skal frigjøre deg?» Så begynte han å forkynne for meg. Han var en reisende representant for Jehovas vitner. Ti år senere bodde jeg i Port Edward. Et vitne som het Leonard Seiman, hadde da et ukentlig bibelstudium med familien min. Han måtte gå 19 kilometer hver vei, altså en tur på til sammen 38 kilometer, men han kom hver eneste uke! Til slutt ble min kone et vitne, og flere av mine sønner og døtre ble også Jehovas vitner. Jeg skaffet båter og mat til reisende tilsynsmenn når de skulle forkynne langs kysten.
I over 30 år hadde jeg nå gjort all slags arbeid — jeg hadde jaktet, fisket, drevet fangst, vært gruvearbeider, skogsarbeider, sagbruksarbeider, entreprenør og gjort annet arbeid — for å forsørge familien, som bestod av min kone og seks sønner og fire døtre. Dette, og mitt arbeid for Brorskapet, hadde lagt beslag på all min tid. Men nå, i 1953, ble jeg endelig døpt. Det året var jeg med på et internasjonalt stevne som Jehovas vitner hadde på Yankee Stadium i New York. For første gang så jeg et virkelig brorskap — alle raser i fredelig forening, ingen fordommer på grunn av hudfargen, en virkelig enhet.
Fra da av gikk jeg på for fullt. Jeg forkynte for alle som ville høre, spesielt for mitt eget folk. Jeg tok med familien min i båt til isolerte indianske landsbyer langs kysten ved Prince Rupert og forkynte det gode budskap om Guds rike. Årene som fulgte, var ikke uten problemer. Da vi befant oss i en landsby, fikk min hustru, Elsie, slag, og jeg fløy henne til et sykehus i Prince Rupert. Mens jeg forkynte i det nordlige Vancouver, ble jeg angrepet av en dobermannpinsjer og mistet synet på venstre øye. Jeg kom ut for en bilulykke, der min sønn George fikk trukket meg ut av bilen like før den eksploderte — men jeg hadde brukket begge bena og kravebenet. Disse skadene begrenset mine muligheter for å ta del i vitnearbeidet fra hus til hus.
Etter at Elsie døde, giftet jeg meg med min nåværende kone, Juana. Hver morgen forkynner vi på gaten. Om ettermiddagen skriver jeg brev, og hver måned sender jeg ut 192 blad i posten. Sammen med det dør-til-dør-arbeid jeg er i stand til å utføre, omfatter denne virksomheten mellom 60 og 100 timer i måneden.
Av og til drar jeg gjennom reservatene i de sørlige, sentrale og nordlige deler av Britisk Columbia og forkynner for indianerne der. Da leverer jeg hundrevis av bøker og blad som forteller om at Guds rike er deres eneste håp, at det bare er ved hjelp av det de kan få oppleve rettferdighet og oppnå evig liv i et paradis på jorden. Jehovas vitner kan vanligvis ikke komme inn i reservatene for å forkynne. De kirkesamfunnene som er tildelt reservatene, nekter å slippe dem inn. Men de kan ikke stenge meg ute. Jeg er ikke bare innfødt indianer, men jeg er også en fremstående høvding. I 1982 drog min datter og jeg 3200 kilometer gjennom reservatene og forkynte for folk der. I 1983 og også i 1984 drog jeg inn dit og hadde med meg tre medlemmer av min familie.
Tidligere gjorde jeg meg et navn ved å skjære ut totempæler. Nå prøver jeg å skape meg et navn hos Jehova Gud, et godt navn som han vil huske, et navn som vil gi evig liv i et nytt paradis på jorden, der millioner fra «alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål» i forening skal lovprise Jehova Gud og Kristus Jesus for evig. — Åpenbaringen 7: 9, 10; Forkynneren 7: 1.
Å ha et godt navn i denne verden er av liten verdi. Å ha et godt navn hos Gud betyr at en redder livet.
[Uthevet tekst på side 25]
Dere gav oss religion, og prestene brente våre totempæler og sa at vi tilbad dem. Det var ikke riktig!
[Uthevet tekst på side 26]
Å ha et godt navn i denne verden er av liten verdi. Å ha et godt navn hos Gud betyr at en redder livet
[Ramme på side 24]
Det finnes mange former for totemisme rundt om i verden, fra rene stammeemblemer til dyrkelse av totemdyr. — «Totemisme», i The New Encyclopædia Britannica Macropædia, 1976-utgaven, bind 18, sidene 529—533.
Men om totempælene som indianerne på den kanadiske nordvestkysten benytter, sier The New Encyclopædia Britannica Micropædia, 1976-utgaven: «Ordet totem er en feilaktig benevnelse, for verken pælen eller de dyr som er skåret ut på den, blir tilbedt.» — Bind 10, side 62. Se også side 27 i dette bladet.
[Ramme på side 27]
Betydningen av totempælene i Britisk Columbia
«Totemismens innhold og funksjon varierer svært rundt om i verden . . . Et særtrekk ved dette området [kysten i Britisk Columbia] er den store mengden utskårne stolper, som kalles totempæler . . . som representerer klanens eller ættens heraldiske minnesmerke. Den heraldiske utforming forteller ofte noe om familiens historie.» — The Encyclopedia Americana, 1977, bind 26, side 872.
«Et totembilde forstås bedre hvis det betraktes som et motstykke til et europeisk våpenskjold; det blir respektert, men aldri tilbedt, og det har i likhet med et heraldisk emblem en mening, men ingen religiøs betydning.» — Haida Totems in Wood and Argillite, 1967, av S. W. A. Gunn, side 5.
«Pæler fortalte om et menneskes opprykk i rang, om byggingen av et hus, om en fremtredende persons død, eller — ved sjeldne anledninger — om hvordan en meget betydningsfull hendelse minnes. Stående pæler fortalte også fremmede om den rang eller status de som bodde i landsbyen, hadde, og viste hvilke hus som tilhørte hans eller hennes egen fratri eller klan.» — Totem Poles of Prince Rupert, 1982, av Dawn Hassett og F. W. M. Drew, side 6.
«Vi må spesielt huske at symbolene på totempælene var urinnvånernes erstatning for det trykte ord. Totempælen var oppslagstavlen, slektsregistret, minnesmerket og rubrikkannonsen for området. Den var reklamekampanjen for den mann som hadde utmerket seg, og ved personlige merker eller deviser identifiserte den ham og hans familie, hans klan, av og til også hans stamme, og fortalte om viktige hendelser i den virkelige eller i den mytologiske fortid.» — The Totem Pole Indians, 1964, av Joseph H. Wherry, side 90.
Når det gjelder indianerne på den nordvestlige stillehavskysten, sier Encyclopædia Britannica Micropædia, 1976-utgaven, bind 10, på side 62: «Ordet totem er en feilaktig benevnelse, for verken pælen eller de dyr som er skåret ut på den, blir tilbedt. Det virkelige eller det mytologiske dyr som er skåret ut på en totempæl identifiseres med ættelinjen til husets overhode; det er det som er betydningen av det. Dyret er et slags familiemerke, omtrent som en engelskmann kan ha en løve på sitt våpenskjold eller en ranch-eier kan ha en okse på sitt merke.»
Kristenhetens første misjonærer rykket likevel inn for å frelse «de ville» og baserte det på følgende falske forutsetning: «Mange misjonærer regnet med at pælene var utskårne bilder eller avguder. Som et ledd i tiltakene for å få omvendt indianerne, demonterte og brente de totempælene. Mange pæler ble brent. Mange ble også revet eller sagd ned eller fjernet på andre måter.» — Totem Poles of Prince Rupert, side 12.
[Bilde av William Jeffrey på side 24]
[Bilde på side 27]
Skåret ut av William Jeffrey