Branntragedie rammer Vila Socó
DET var fredag den 24. februar 1984. Klokken var 23.00. De fleste sov trygt, men andre var våkne og følte seg urolige på grunn av den tunge bensindunsten som hang i luften. Men beboerne i det ulovlige boligprosjektet i Vila Socó i Cubatao i Brasil var vant til de illeluktende dunstene som steg opp fra sumpvannet. Husene var bygd på trepåler omtrent en meter over vannet. De grovt tilhogde gangbroene gjorde det mulig å komme seg fra hus til hus uten å måtte gå i det stinkende vannet nedenfor. I løpet av de siste fire månedene hadde det vært seks bensinlekkasjer, men det virket som om det ikke var noe å bekymre seg over.
Plutselig ble nattestillheten brutt av de støyende fottrinnene av politimenn som løp opphisset fra hus til hus. De banket og dundret på dørene og ropte: «Våkn opp!» «Kom dere ut!» «Ikke tenn fyrstikker!»
Omkring 40 minutter senere ble området rystet av en voldsom eksplosjon. Varme ildtunger skjøt opp over sumpvannet, som nå var dekket av et lag bensin. Ilden var så intens at det kraftige regnskyllet ikke kunne hindre at flammene fortærte omtrent tusen hus. Neste morgen var det stort sett bare stubber av nedbrente påler, rester av ovner og gassflasker igjen i de ulmende ruinene. Det er mulig at hele 500 mennesker mistet livet i denne tragedien. Raffineriet til oljeselskapet Petrobrás, som eier de rørledningene som går under Vila Socó, benekter at det var så mange. Det er tvilsomt om sannheten noen gang vil bli kjent.
Tragediens bitre ironi var at det seks måneder tidligere ble gitt advarsel om at dette kunne komme til å skje. En regjeringstalsmann, Paulo Nogueira Neto, erklærte nesten profetisk: «Jeg kjenner hele landet fra den ene enden til den andre. Jeg er godt kjent i mange byer, men jeg har ikke sett noen som Cubatao. Cubatao hviler på en bombe. Hvis det oppstår en lekkasje i rørledningen eller det kommer et skred, vil vi få en tragedie.» Og tidsskriftet Veja rapporterte at oljeraffineriet allerede i 1977 hadde advart de statlige myndigheter om risikoen for de husene som var bygd over rørledningene. Det ble gjort noen forbedringer for å minske farene, men trehusene og gangbroene stod der dessverre fortsatt og kunne gi næring til den tragiske brannen som brøt ut den natten.
Man kjenner ikke mange nok detaljer til å forklare hva som forårsaket brannen. Av en eller annen grunn hadde trykket av bensinen i rørledningene bygd seg opp, og et stykke av ledningen ble blåst ut. Det anslås at muligens 662 000 liter av den svært brennbare væsken sprutet utover området. Det var nok med en liten gnist for å skape et brennende inferno av død og ødeleggelse.
Guvernør Franco Montoro beklaget det som var skjedd: «Vi har alle del i skylden.» De overlevende mistet sine kjære og fikk følelsesmessige mén, følger som vi vanskelig kan danne oss noe fullstendig bilde av. Men det var blitt gitt advarsler, og det er beklagelig at man ikke tidligere og mer effektivt handlet i samsvar med dem. Noe som er enda verre, er at mange av ofrene ikke brydde seg om politimennenes desperate rop. En av de overlevende beskrev innstillingen: «Jeg brydde meg ikke noe om det, og jeg var heller ikke redd. Vi er så vant til disse lekkasjene og den sterke dunsten fra rørledningene. Dessuten kommer alltid mennene fra Petrobrás raskt og reparerer lekkasjene.» Men denne gangen kom de ikke!