Juks og bedrag innen vitenskapen — er det bare unntakstilfelle?

ALLE som var opptatt med medisinsk forskning, var oppstemte. En 24 år gammel student ved Cornell universitet hadde lagt fram en ny teori om årsaken til kreft og data for vitenskapelige forsøk som støttet teorien. Arbeidet virket så imponerende at noen mente at det kunne føre til at han og den professoren han samarbeidet med, ville få nobelprisen.

De som arbeidet sammen med denne unge mannen, betraktet ham som en av de mest begavede vitenskapsmenn. I løpet av bare noen uker klarte han å fullføre eksperimenter som andre hadde strevd med i årevis. Det så ut til at prosjektene bare kunne gjennomføres når han var med. Det så for godt ut til å være sant.

Årsaken ble snart kjent. I juli 1981 ble det oppdaget juks og bedrag i forbindelse med arbeidet hans. Et kjemikalie som ikke skulle ha vært med, fikk tydeligvis eksperimentene til å få det forventede utfall. Det var utgitt vitenskapelige avhandlinger om hans arbeid, men nå ble de straks trukket tilbake. Videre undersøkelser viste at han på en eller annen måte hadde kommet inn på en høyere avdeling av universitetet uten å ha bestått de nødvendige eksamener. Og professorer ved andre skoler han hadde gått på, kunne fortelle at han ikke hadde vært i stand til å gjenta eksperimenter som han hevdet å ha gjort.

Denne hendelsen er bare én av en rekke skandaler som har rystet vitenskapen de siste årene. Den unge studenten stod tilsynelatende foran en lovende karriere, men den fikk en brå slutt. Et annet tilfelle som ble avslørt omtrent samtidig, førte til det som ble ansett som «den strengeste straff myndighetene noen gang har gitt på grunn av forfalskede vitenskapelige resultater».

En annen fremragende dyktig student var 33 år gammel, og det hadde bare gått sju år siden han var ferdig med medisinstudiet. Han hadde ikke desto mindre skrevet over 100 avhandlinger om sin forskning som var utgitt i de viktigste vitenskapelige tidsskriftene. Hans kolleger betraktet arbeidet hans som brilliant og kreativt, og han var i ferd med å bli medlem av lærerkollegiet ved det medisinske fakultet ved Harvard universitet og sjef for sitt eget forskningslaboratorium.

Men denne suksessen skulle snart få en slutt. I mai 1981 ble han bedt om å legge fram dataene for et eksperiment han hevdet å ha gjort i laboratoriet. Det ble da oppdaget at han forfalsket sine opptegnelser for å få noen få timers arbeid til å se ut som noe som ville ha krevd et par uker. Snart fikk man mistanke til mer av arbeidet hans. Det ble også oppdaget at han hadde oppgitt navnene på andre vitenskapsmenn som medforfattere av mange av sine avhandlinger uten at de visste om det. Noen av de eksperimentene som lå til grunn for avhandlingene, var dessuten fullstendig oppdiktet. På en eller annen måte hadde han klart å holde det gående i 14 år uten å bli oppdaget.

Disse tilfellene virket spesielt foruroligende fordi de ble oppdaget like etter en høring om bedrageri innen vitenskapen som den amerikanske kongressen hadde tatt initiativet til. Denne høringen, som ble holdt 31. mars og 1. april 1981, ble arrangert for å undersøke en rekke tilfelle av forskningssvindel som nylig var blitt avslørt.

Ett av disse tilfellene dreide seg om en dosent ved det medisinske fakultet ved Yale universitet. Det ble oppdaget at han plagierte en annen forskers arbeid og forfalsket og fjernet dataene i sin egen rapport. En annen sak hadde å gjøre med en sjefsforsker ved Massachusetts General Hospital. I et studium av Hodgkins sykdom, en form for kreft, hadde han brukt cellekulturer som viste seg å stamme fra en nattape og fra en person som tydeligvis ikke led av denne sykdommen.

Meldinger om slike uredelige knep har sjokkert offentligheten og ført til forlegenhet og skuffelse. Mange har mistet mye av respekten for vitenskapen og vitenskapsmenn og deres troverdighet. Hvordan kan slike forfalskninger bli så omfattende og pågå så lenge før de blir oppdaget?

Fra vitenskapelig hold svares det gjerne at dette bare var unntakstilfelle, og at pressen har overdrevet sin omtale av dem. De viser til hvor mange vitenskapsmenn som er i virksomhet i dag, og hevder at de få tilfellene av bedrag som er blitt avslørt, bare beviser at det er større redelighet innen vitenskapen enn på noe annet felt. De påstår at dette skyldes at vitenskapen er et selvkorrigerende system, og de mener at den har en innebygd mekanisme som raskt og effektivt vil avsløre forsøk på bedrag.

For at et vitenskapelig arbeid skal bli anerkjent, må det publiseres i et av fagtidsskriftene. Før en avhandling blir publisert, blir den vurdert av en uavhengig ekspertgruppe. Denne prosessen sies å være det første forsvaret mot bedrag. Når arbeidet er publisert, kan alle vitenskapsmenn ikke bare granske det, men også kontrollere at eksperimentene kan gjentas. Det hevdes at hvis det er bedrag med i spillet, må det bli avslørt på dette stadium.

Fordi dagens vitenskapelige forskning krever store pengebeløp, er det mye som finansieres ved statlige bevilgninger. Søknader om bevilgninger blir gjennomgått av rådgivende komiteer som myndighetene har nedsatt, og de består også av eksperter på området. Ved denne fremgangsmåten kan uverdige og tvilsomme forslag bli skilt ut allerede før prosjektet kommer i gang.

Det hevdes at det med et slikt system er svært lite sannsynlig at noen i det hele tatt vil prøve å gjøre seg skyldig i noen som helst form for bedrag. Ja, hvis noen prøver det, må han være mentalt ubalansert eller forstyrret og være av samme støpning som den berømte dr. Frankenstein eller dr. Jekyll og Mr. Hyde.

Disse argumentene virker fornuftige nok, i hvert fall i teorien. Men hvordan er det i praksis? Er tilfellene av bedrag virkelig så sjeldne som vitenskapsmennene hevder? Er de som er blitt avslørt, sinnssyke eller schizofrene? Er det noe vi lekfolk kan lære av at det forekommer juks og bedrag innen vitenskapen?

[Uthevet tekst på side 4]

Forskningssvindel, plagiering, forfalskninger og en kongressundersøkelse av juks og bedrag innen vitenskapen