Jeg vokste opp i Nazi-Tyskland

EN FORFERDELIG dag i 1935, da jeg var fem år gammel, forsvant tryggheten i min tidligste barndom. Det inntraff forandringer som jeg neppe forstod, og snart ble jeg utsatt for en hard medfart av grunner som jeg ikke kjente til. Men til slutt kunne jeg si med salmisten: «Jeg tar min tilflukt til deg. I skyggen av dine vinger finner jeg ly til ulykken er over.» — Salme 57: 2.

Mine foreldre hadde vært Bibelforscher (bibelforskere eller Jehovas vitner) siden 1920-årene. Da Hitler kom til makten i 1933, var jeg tre år gammel, og min søster, Herta, var fem år. Hitler satte snart i gang en voldsom forfølgelse av Jehovas vitner, og foreldrene mine unngikk ikke å bli overvåket av hans regime.

I 1935 kom en flokk Gestapo-offiserer busende inn i huset vårt. I en femårings øyne tok de seg kjempesvære og skremmende ut. Jeg kan fortsatt se for meg far, som forholdt seg helt rolig mens de ransaket huset for å finne beviser for at han var en bibelforsker. Til slutt førte de ham bort. Det gikk ti år før jeg så ham igjen.

Men Hitlers regime var ikke ferdig med oss. To år senere kom Gestapo tilbake. Denne gangen var det en mann og en kvinne. De pekte på Herta og meg og sa til min mors forferdelse: «Vi kommer for å hente disse barna.» Hvorfor? «Du er ikke skikket til å oppdra dem.» De beskyldte oss for å være kriminelle og førte oss til en ungdomsleir. Kan du forestille deg hvordan mor må ha følt det da hun så Gestapo føre oss bort med makt?

Jeg utholdt den militære disiplinen i denne leiren — atskilt fra Herta — inntil 1943. Da ble jeg sendt til et gårdsbruk i nærheten av en liten by i Altmark.

I alle disse årene hadde jeg ingen anelse om hvorfor dette skjedde med meg. Foreldrene mine hadde vært forsiktige med hva de fortalte meg, antagelig fordi en femåring ikke alltid tenker over hva han plumper ut med. Jeg forstod derfor ikke hvorfor jeg var blitt skilt fra foreldrene mine. Jeg forstod heller ikke hvorfor den gårdbrukeren som var ansvarlig for meg, skjelte meg ut og kalte meg forbryter, eller hvorfor andre barn ikke ville ha noe med meg å gjøre.

Ifølge undervisningssystemet skulle jeg hver uke gå på en spesiell skole for å få religionsundervisning. Jeg var imot dette. Da jeg hadde vært der to ganger, sa jeg til lærerne: «Jeg vil ikke gå dit mer.» De forsøkte å tvinge meg og sa at jeg ikke ville få noe vitnesbyrd, eller at jeg ikke ville bli i stand til å lære et fag. Men innerst inne visste jeg at jeg ikke brydde meg om det. Jeg følte en sterk motvilje mot å bli tvunget til å gå på denne skolen.

Så sa jeg til meg selv: «All right. Hvis de vil at jeg skal lære religion, vil jeg selv lese Bibelen.» Det var ikke lenge før jeg tenkte på om Bibelen kunne hjelpe meg til å finne ut hvorfor jeg ble så ille behandlet. Jeg likte å lese evangeliene, og langsomt begynte jeg å forstå hvor ille Jesus var blitt behandlet. I mitt barnlige sinn forsøkte jeg å sammenligne hans situasjon med min og tenkte: ’Den er litt lik min. Jeg blir dårlig behandlet og sett ned på uten noen virkelig grunn, akkurat som Jesus.’

Endelig sluttet krigen. Jeg ville straks dra hjem og planla å pakke kofferten og reise tidlig om morgenen før noen kunne stanse meg. Jeg var imidlertid ikke klar over hvor farlige forholdene ennå var. Tyskland hadde lidd nederlag og var knust. Det hersket kaotiske tilstander. Ingenting fungerte. Det fantes ingen biler, og det gikk heller ikke noen tog. Folk sultet, og det lå igjen mange våpen rundt omkring etter kampene. Jeg tviler sterkt på om jeg ville ha greid å komme meg tilbake til Magdeburg.

Jeg fikk imidlertid nå et hjertevarmende bevis for at Jehova sørget for meg. Jeg befant meg når alt kom til alt, ’i skyggen av hans vinger’. Den dagen jeg traff forberedelser for å reise, kom en fremmed kvinne til gården med en spesiell tillatelse til å hente meg. Tillatelsen var gitt av de militære myndigheter som midlertidig hadde kontrollen. Gårdbrukeren likte det ikke. Han forsøkte å overtale meg til å bli. Men jeg var glad for å dra sammen med denne ukjente personen.

Hun hadde kommet med hest og vogn, og vi kjørte sammen til huset hennes, som lå omkring tre timers reise fra gården. Vi kjørte en stund i taushet. Hun sa ikke mye, og jeg likte ikke å stille spørsmål. Så begynte hun å snakke. «Vel, Hans,» sa hun, «jeg vet alt om deg. Jeg husker deg som en liten gutt.» Jeg så på henne. For meg var hun fullstendig fremmed. «Jeg kjenner din far og din mor,» sa hun videre. «Din far ble sendt til en konsentrasjonsleir fordi han leste Bibelen.»

Hun fortalte videre at han var et av Jehovas vitner, og at hun også var det. Hun hadde i all hemmelighet arbeidet som pioner (heltidsforkynner) i dette området under krigen. Da hun fortsatte å fortelle meg om meg selv, begynte jeg å gråte. Dette trofaste vitnet hadde hele tiden holdt øye med meg. Hun visste nøyaktig hvor jeg var, men verken hun eller min mor hadde kunnet komme og besøke meg fordi myndighetene ønsket at jeg skulle oppdras til å bli en god liten nazist. Nå hadde hun imidlertid straks benyttet anledningen og greid å bli verge for meg.

Jeg lærte henne å kjenne som søster Scheibe. I de etterfølgende ukene benyttet hun alle anledninger til å lære meg det som foreldrene mine hadde lidd for. Jeg leste boken Barn, som hun gav meg. Det eksemplaret hun hadde, var delt opp i små brosjyrer som kunne leses i all hemmelighet, og hun viste meg hvordan jeg skulle lese avsnittene, og så drøftet hun innholdet med meg. Jeg frydet meg over det jeg lærte, og begynte å forstå hvordan Jehova hadde ledet tingene til gagn for meg i disse vanskelige årene.

Etter en og en halv måned mente søster Scheibe at tiden var inne til at jeg skulle dra hjem. Det var fortsatt vanskelig å reise, men det var nå noen lastebiler som kjørte, og hun greide å ordne med at jeg fikk sitte på helt til utkanten av Magdeburg. Deretter tok jeg meg fram gjennom ruinene av det som en gang hadde vært byen Magdeburg. Etter tre timer fant jeg hjemmet mitt, som heldigvis fortsatt stod der.

Mor så tilfeldigvis ut av vinduet da jeg gikk opp mot huset. Hun kjente meg igjen og løp ut og omfavnet meg for første gang på ti år. Kan du forestille deg hvordan vi begge følte det? Vi bestemte oss straks for å få min søster, Herta, som fortsatt befant seg i ungdomsleiren, hjem igjen. Mor og jeg gikk og haiket skiftevis de 80 kilometerne til leiren og fikk til slutt overtalt leirmyndighetene til å la søsteren min få dra. Glad og fornøyd drog vi alle tre hjem igjen. Nå var det bare én som manglet.

Det varte ikke lenge før han ankom med sine få eiendeler på en gammel sykkel. Far hadde tilbrakt ti år i forskjellige konsentrasjonsleirer. Han fortalte oss at han hadde vært med på den beryktede «dødsmarsjen»,a hvor tusener av fanger skulle gå fra Sachsenhausen konsentrasjonsleir til Lübeck, hvor myndighetene øyensynlig hadde planlagt å avlive dem alle sammen. De 230 vitnene sultet og var svake, men de holdt sammen og hjalp hverandre.

Den siste natten under marsjen ble fangene holdt skjult i noen skoger. De russiske og amerikanske styrkene rykket nærmere. Etter råd fra noen av vaktene forsøkte mange fanger å komme seg over til amerikanernes frontlinje. Omkring 1000 av dem ble da skutt ned av vaktene. Vitnene hadde vært mistenksomme, og etter at de hadde bedt til Jehova om hans ledelse, hadde de bestemt seg for å bli i skogen. Samholdet mellom SS-vaktene brøt snart sammen, og i løpet av noen få dager fikk vitnene kontakt med befrielsesstyrkene. Ikke ett vitne døde under denne ildprøven. «Vi støttet alltid hverandre,» sa far.

Det var også noe som han aldri fortalte, men som vi hørte fra andre vitner. Det var for eksempel den ettermiddagen da han ble slått så voldsomt av vaktene at han ble liggende tilsynelatende død på bakken med flere lemmer av ledd. Vaktene samlet ham opp og kastet ham på en vogn som de brukte til å kjøre møkk og småstein i. Så dumpet de ham i en grøft og lot ham ligge der i sølen som annet avfall. Heldigvis var det noen andre vitner som krøp ut etter at det var blitt mørkt, og fant ham fortsatt i live. De bar ham inn og pleide ham inntil han kom seg.

Det var også den gangen i Buchenwald da han var så svak på grunn av sult at alle trodde han ville dø. Uten noen tilsynelatende grunn ble han plutselig overflyttet til en annen leir hvor det var bruk for ham som håndverker. Det var således på mange måter ved Jehovas makt og den kjærlighet brødrene viste, at far reddet livet.

Nå var vi en familie igjen, og vi holdt oss travelt opptatt i Jehovas tjeneste. Fra 1945 til 1949 erfarte vi en fin økning omkring oss, og vi nøt godt av en frihet som vi ikke hadde opplevd i Tyskland siden før Hitler kom til makten. Men Magdeburg ligger i den østlige delen av Tyskland, og etter krigen ble dette området underlagt kommunistisk styre. Disse myndighetene lot oss ikke være i fred lenge.

Den siste gangen vi fritt kunne være til stede på et stevne, var i 1949, i Vest-Berlin. Dette var et svært viktig stevne for meg, for der ble jeg døpt. Men det skjedde allerede illevarslende ting. Det var vitner som forsvant. De ble ikke arrestert; de bare forsvant som om de var blitt kidnappet. Til å begynne med forelå det ikke noe offisielt forbud, men presset økte. Så fikk jeg høre at brødrene ved avdelingskontoret i Magdeburg var blitt ført bort i lenker, og det ble offisielt utstedt et forbud.

Igjen gikk Jehovas vitner under jorden. Vi måtte være forsiktige, for noen av dem som kom på møtene, var spioner. Møtene ble derfor holdt i all hemmelighet, på forskjellige tidspunkter og på forskjellige dager. Hvis du gikk glipp av ett møte, ville du ikke vite hvor det neste møtet skulle holdes.

Vi var også forsiktige når vi forkynte fra hus til hus. Vi hadde ikke noe med oss som kunne identifisere oss som Jehovas vitner. Vi ble dyktige til å bedømme folks reaksjoner. Hvis noe gjorde oss urolig, avsluttet vi straks samtalen og forlot stedet. Vanligvis besøkte vi bare ett hus i den samme gaten og gikk så til et annet hus et annet sted. Vi fant mange mennesker i Øst-Tyskland som virkelig var glad i sannheten.

Myndighetene visste naturligvis at alle i min familie var Jehovas vitner, og det varte ikke lenge før vi fikk besøk. Denne gangen så politiet ut til å være mest interessert i meg, og jeg ble satt i fengsel. Takket være Jehova ble jeg imidlertid ikke så lenge der — bare tre dager.

Mens jeg var på politistasjonen, fikk jeg en fin anledning til å vitne om min tro. Det satt ti politimenn der, og av en eller annen grunn var de ikke uvennlige. Kanskje de tenkte at de kunne omvende meg til kommunismen. De spurte meg om hva jeg trodde, og hvorfor, og jeg kan fortsatt se for meg hvordan de satt der og lyttet uten å si et ord. Jeg var omkring 18 år gammel og fylt av glede mens jeg fortalte dem sannheten fra Bibelen.

Deretter lot de meg gå og sa: «Vi skal gi deg en sjanse. Men du kan ikke forkynne fra hus til hus, og to ganger i uken må du melde deg her. Vi kommer til å holde øye med deg, og hvis vi oppdager at du gjør noe galt, sender vi deg til Sovjet, til Sibir!» De lo da de sa det, men hvis det var en spøk, var det en makaber spøk.

I 1951 hørte vi at det skulle holdes et stevne i Frankfurt i Vest-Tyskland, og at Selskapet Vakttårnets president skulle være til stede der. Jeg hadde veldig lyst til å dra dit. En liten gruppe av oss på omkring 12 stykker traff forberedelser for å komme oss over grensen. Men da vi kom til Vest-Tyskland, var problemene ikke over. På grunn av valutasituasjonen var våre østtyske mark ikke mye verd i Vest-Tyskland. Vi måtte derfor forsøke å haike til Frankfurt.

Noen lastebilsjåfører ville ha tatt oss med, men gruppen var for stor. Det stod imidlertid noen busser i nærheten av det stedet hvor vi åpenlyst drøftet vårt problem. En mann kom ut av en av bussene, så på oss og gikk inn i bussen igjen. Litt senere steg han ut av bussen igjen og kom bort til oss. «Jeg hørte hva dere snakket om,» sa han. «Jeg vet at dere er Jehovas vitner, og at dere har kommet fra Øst-Tyskland og har lyst til å dra til stevnet i Frankfurt. Vi er også Jehovas vitner. Vi skal alle sammen til Frankfurt, og vi har samlet inn et bidrag slik at dere kan kjøre med oss.»

Vi kunne nesten ikke tro det! Alle brødrene kom ut av bussen, og vi omfavnet hverandre. De var klar over hvilken risiko vi hadde tatt ved å krysse grensen, og hjalp oss derfor med å få en litt mer behagelig reise til Frankfurt. Og da vi kom dit, fikk vi gratis mat og losji på stevnet. Da stevnet var slutt, fikk vi togbilletter tilbake til grensen.

Venner begynte imidlertid snart å advare meg om at politiet var etter meg igjen. Jeg var blitt kjent igjen i forkynnelsesarbeidet! Jeg husket truselen om å bli sendt til Sibir, og det syntes derfor å være mest forstandig å flykte. Klokken tre en sommermorgen i 1952 kom jeg meg derfor på et tog i Øst-Berlin og kjørte den korte turen over grensen til Vest-Berlin. Etter noen få dagers formaliteter fikk jeg tillatelse til å bosette meg i Vest-Tyskland. Jehova hadde hjulpet meg gjennom enda en krise.

Kort tid senere bød det seg en anledning til å flytte til De forente stater. Jeg kom dit i 1957 med et helt år foran meg til å lære engelsk før jeg skulle overvære stevnet på Yankee stadion i 1958. Etter å ha arbeidet i all hemmelighet i alle disse årene var det en vidunderlig opplevelse fritt å kunne omgås en kvart million medtroende.

Min søster og mine foreldre forlot også senere Øst-Tyskland og slo seg ned i Vest-Tyskland. Foreldrene mine er nå døde, men begge var trofaste helt til enden. Min søster, Herta, er fortsatt et aktivt vitne i Tyskland, akkurat som jeg er det i De forente stater.

Vi har opplevd mye i vårt liv hittil, og hele tiden har vi kunnet si som David sa i Salmene (63: 2, 8): «Gud, du er min Gud, som jeg søker. . . . For du har vært en hjelp for meg, jeg jubler i skyggen av dine vinger.» — Fortalt av Hans Naumann.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 24]

Forestill deg hvordan mor må ha følt det da hun så Gestapo føre oss bort med makt

[Uthevet tekst på side 25]

«Din far ble sendt til en konsentrasjonsleir fordi han leste Bibelen»

[Uthevet tekst på side 25]

Jeg begynte å forstå hvordan Jehova hadde ledet tingene til gagn for meg i disse vanskelige årene

[Uthevet tekst på side 26]

Mor løp ut og omfavnet meg for første gagn på ti år

[Bilde av Hans Naumann på side 23]

[Bilde på side 24]

Min søster, Herta, og jeg sammen med mor i 1937