Du kan med glede «gi slipp på» barna!

VI HAR konstatert at trangen til å fortsette å oppdra voksne barn ikke så lett lar seg kontrollere. Det kan være vanskelig å slippe dem fra seg. Det kan bety at du må holde pusten (og tungen) mens barna kaster seg ut i livet. Du må skyve til side det bilde du har av dem som søte smårollinger, og akseptere at de er voksne. Du må la dem treffe sine egne avgjørelser og gjøre sine feil, mens du lar dem vite at du fortsatt er tilgjengelig hvis de skulle trenge deg.

Du kommer alltid til å være far (eller mor), og du kommer aldri til å slutte å ha omsorg for eller bekymre deg for barna. Men noe som kan bidra til å gjøre din engstelse mindre, er det å godta deres uavhengighet og din visshet om at du har undervist dem og innprentet moralske verdier i dem. Du kan være sikker på at de vil klare seg!

Du trenger derfor ikke å få panikk ved tanken på det tomme redet. Når dere slipper barna fra dere, åpner det bare nye framtidsperspektiver, nye muligheter, kanskje også en mulighet til å skape ny glød i ekteskapet. Hjemmet vil komme til å virke tomt en stund. Etter mange år med omsorg for familien vil du måtte foreta noen forandringer.

Men livet er ikke slutt. Ringen er bare sluttet. Til å begynne med var det bare deg og din ektefelle. Og så kom barna i rask rekkefølge. Årene gikk fort, mye fortere enn du noen gang kunne ha forestilt deg. Og nå er den ene etter den andre av ungene blitt voksne og flyttet hjemmefra. Du har kommet tilbake til utgangspunktet — nå er du alene sammen med den du avla løfte om å leve sammen med resten av livet. Men din ektefelle var jo der før barna ble unnfanget, og ektefellen bør fortsatt stå deg svært nær.

Gjør deg kjent med din ektefelle på nytt. Ja, «nå kan du jo gå bort og kysse din kone ved oppvaskbenken når som helst», sier en far, noe «du kanskje ikke kunne gjøre mens barna var der». Nå har dere mer tid til å snakke sammen, til å reise, til å glede hverandre. Dere kan kanskje også utvide deres tjeneste for Gud.

Heller ikke enker eller enkemenn eller enslige foreldre behøver å bli knust av ensomhet. «Gjør noe for andre!» anbefaler Carmen. «Jeg satt ofte for meg selv og gråt over min manns død,» sier hun, «men jeg har lært meg å holde meg travelt opptatt. Jeg gleder meg over å kunne invitere folk og oppmuntre andre.»

’Men jeg er redd barna kommer til å glemme meg,’ sier du kanskje. Du behøver ikke å føle det slik. Når barna er for seg selv og strever for å tjene til livets opphold, vil de ofte tenke på hjemmet og den kjærlighet de ble vist der. Av og til kommer de til å ringe og fortelle deg hvordan de har det. De kommer kanskje også til å be om dine forstandige råd. Og av og til vil de komme på besøk, ikke så ofte som du skulle ønske, men ofte nok til å vise at de fortsatt er glad i deg.

Fordi du var glad nok i barna til å være villig til å slippe dem fra deg, har du egentlig ikke mistet dem. Den kjærlighet du har tent i deres hjerte, vil ikke dø ut — med mindre du kveler den. Uselvisk kjærlighet er uovervinnelig og vil fortsette å vokse, uansett avstander. «Kjærligheten faller aldri bort.» — 1. Korinter 13: 8.

En takknemlig sønn som hadde flyttet hjemmefra og skulle til å gifte seg, gav foreldrene sine denne forsikringen: «Jeg vil at dere skal vite at jeg er svært glad i dere, og at jeg savner dere. Men Bibelen sier at en mann skal forlate sin far og sin mor. Jeg skal gjøre mitt beste for å bære familienavnet videre her og gjøre det til et respektert navn. Når Kelly og jeg blir ett, skal vi besøke dere regelmessig.» Og slik bør det være.

[Bilde på side 11]

Avlegg hverandre besøk og benytt anledningen til å vise hverandre kjærlighet

[Bilde på side 12]

Bli kjent med din ektefelle på nytt nå som dere har mer tid alene