Jeg sluttet å gå i kirken, jeg sluttet å røke, jeg sluttet å drive forretning

Edward George forteller hvorfor

I STØRSTEDELEN av mitt liv var jeg presbyterianer. Jeg begynte å gå i kirken da jeg var fire år gammel. Jeg ble diakon, underviste på søndagsskolen i 15 år og sang i kirkekoret. Jeg var sterkt engasjert. Så sluttet jeg.

Året var 1943. Den annen verdenskrig raste. Jeg var da omkring 20 år. Jeg gikk inn i flyvåpenet og begynte å røke. Jeg røkte i 30 år, og til slutt brukte jeg tre og en halv til fire pakker om dagen. Så sluttet jeg.

Far begynte i tobakksbransjen for over 50 år siden. Tretti år senere ble jeg kompanjongen hans. Det var en svært lønnsom forretning, som innbrakte mellom tre og fire millioner dollar i året. Da han døde, ble jeg eneeier og ledet forretningen i årevis. Så sluttet jeg.

Jeg sluttet å gå i kirken, jeg sluttet å røke, og jeg sluttet å drive forretning. Det var ikke fordi jeg er en som bare slutter med ting, men fordi jeg begynte med noe annet. Jeg begynte å studere Bibelen.

Men det var mange ting som førte til at jeg sluttet med alt dette. Jeg begynte å røke da jeg lot meg verve og gikk inn i flyvåpenet. Jeg var veldig patriotisk. Jeg var speiderleder i tre og et halvt år. Kirken var også svært patriotisk. Den gav soldater spesiell anerkjennelse. De satte navnet ditt på en stjerne på en stor tavle, slik at alle kunne se det.

Jeg var i det militære i tre år. Jeg reiste over til Europa i 1944. Vi måtte fly 50 tokt. Jeg foretok det 46. da jeg ble skutt ned over Schwarzwald i Tyskland. Jeg fløy en B-24, et firemotors bombefly. Det hadde et mannskap på ti, og jeg var piloten.

Det var svært ofte vi bare så vidt kom levende fra det. Under ett bombetokt ble to motorer satt ut av spillet, og jeg måtte krasjlande på Corsica. Vi ble der til flyet vårt var reparert. Luftvernild var vår største fare. Vi ble sjelden angrepet av jagerfly. Tyskerne hadde mange av dem, men de hadde ikke nok olje til å fly dem — amerikanske bombefly hadde rammet oljefeltene deres svært hardt. Men én ting var skremmende: Tyskerne var de første som utviklet jetjagere. Det var fryktinngytende å se disse flyene slå til så fort! Heldigvis kunne de bare være i luften omkring 15 minutter — bare nok til å gå opp én gang og forsøke å treffe deg og så lande igjen.

Som jeg sa, var luftvernild det største problemet for oss. Vi fløy i mellom 20 og 25 000 fots høyde, og ved hjelp av radar kunne de se hvor vi var. Ganske forbløffende! Luftvernilden bestod i 88 eller 105 millimeters granater med tidsbrannrør. En av dem nådde en viss høyde og eksploderte, og det ble slynget ut kuler i alle retninger. Hvis den eksploderte i nærheten av deg, gjorde den stor skade eller fikk til og med flyet til å styrte.

Det var det som skjedde på vårt 46. tokt. En granat kom i full fart mot vingen og gjennom bensintanken, men eksploderte over oss. Hadde den eksplodert ved anslag, hadde ikke jeg kunnet fortelle denne historien.

Under krigen gikk jeg på kveldsgudstjenester som feltprester holdt. De var mer lik psykiatere enn prester. Men jeg lette etter religiøs trøst; jeg visste aldri om jeg ville komme tilbake etter mitt neste tokt eller ikke.

Og jeg vendte ikke tilbake til basen etter det 46. toktet. Granaten hadde truffet bensintanken vår og satt en av motorene ut av spillet. Det hendte der hvor Tsjekkoslovakia grenser til Tyskland, ikke så langt fra Sovjetunionens grense. Like etterpå gav jeg ordren: «OK, lukk opp dørene i bomberommet, kom dere ut på kanten og hopp!» Sju hoppet. Tre av oss ble igjen i flyet.

Nå var vi over den russisk-tyske frontlinjen. Det var harde kamper under oss, og vi var blitt stygt truffet. Det gjorde alt umulig. Vi begynte å sirkle nedover, fort. Vi hadde ingen kontroll over flyet, og hjulene satt fast. Da vi kom ned, rettet flyet seg opp, tok bakken og skrenset til det stoppet. Da det tok fyr, hoppet vi ut.

Jeg ble tatt til fange av tyskerne. For meg var krigen over. Jeg var krigsfange i seks måneder og ble så befridd av russerne. Da tjenestetiden min i flyvåpenet var utløpt, reiste jeg tilbake til Jacksonville i Florida. Det var i 1946.

Min familie og Belloit-familien bodde i Jacksonville. I løpet av krigen hadde disse to familiene begynt å vanke sammen. Etter krigen møtte jeg Yvonne Belloit, og vi giftet oss. Noen i familien hennes var Jehovas vitner, men hun var ikke blitt døpt som et vitne. Jeg var sammen med familien hennes, men jeg bad henne få dem til å la være å snakke med meg om religionen sin.

Jeg fortsatte min virksomhet i den presbyterianske kirke, og Yvonne fortsatte å omgås vitnene. Vi kranglet aldri om religion, men med tiden begynte Yvonne å drive bort fra vitnene. Hun sluttet å studere sammen med dem, ble svært verdslig, begynte å feire jul, nyttår og andre helligdager og ble til og med innblandet i politikk.

I løpet av disse årene hørte jeg svært lite om vitnene. Så utførte en av dem noe arbeid for meg og også for en venn av meg, dr. Ivy. Denne arbeideren fortalte dr. Ivy om den kommende Harmageddon-krigen. Legen hadde kjent Yvonne siden de var barn, så han ringte til henne og sa: «Yvonne, du ble oppdratt som et vitne. Hvorfor fortalte du meg ikke om Harmageddon?» «Jeg skal ringe min bror Don,» sa hun, «og få ham til å forklare det for deg.» Resultatet var at dr. Ivy og hans kone og Yvonne og jeg begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Don Belliot ledet studiet.

Så det var på denne måten det begynte, og nå var jeg villig. Jeg begynte å bli misfornøyd med noe av det som skjedde i kirken min. Jeg var diakon, og en del av jobben var å samle inn penger. Jeg likte det ikke. Jeg så mennesker som ikke visste hvor de skulle få sitt neste måltid fra, og så bad jeg dem om penger.

Vi betalte presten 12 000 dollar i året, og på den tiden var det mer enn nesten alle de andre i menigheten tjente. En av diakonene var imot dette og sa: «Hvorfor får disse predikantene alltid et stort kall? De får aldri et mindre kall. Det er alltid til en større kirke med høyere lønn!»

Kirkens læresetninger hadde også begynt å plage meg. Vi pleide å få bladet Presbyterian Survey, og det hadde en gang en stor artikkel om helvetes ild. Den sa at det finnes et sted med evig pine for de onde. Jeg visste at det ikke var riktig, at sjelen ikke var udødelig, og at folk ikke hadde noen eksistens når de var døde. Hvis de noengang skulle leve igjen, måtte det være ved hjelp av en oppstandelse. — Esekiel 18: 4, 20, GN; Jakob 5: 20; Forkynneren 9: 5, 10; Romerne 6: 23; Johannes 5: 28, 29.

Vel, dette bibelstudiet var nå begynt, og det var det som førte til at jeg sluttet med så mye. Det første jeg sluttet med, var å gå i den presbyterianske kirke.

Don Belloit hadde trofast kommet hjem til oss hver uke i fire eller fem år og studert med oss i tre timer hver gang. Vi hadde gått igjennom flere bøker sammen med Bibelen — han fant alltid støtte for alt i Bibelen. Yvonne og jeg hadde også begynt å gå i Rikets sal for å overvære møtene sammen med vitnene. Deres oppriktighet og vennlighet gjorde et dypt inntrykk på meg. En kveld utstøtte de et vitne som hadde begått en alvorlig synd, og jeg sa til meg selv: «Presbyterianerne, som jeg hadde vært tilsluttet, ville aldri ha gjort det.» Vitnene gjør seg store anstrengelser for å holde menighetene moralsk rene.

På den tiden var jeg rede til å innvie mitt liv til Jehova og bli døpt. Jeg røkte fremdeles, men jeg greide å holde sigarettforbruket nede på to eller tre sigaretter under studiet. Jeg visste at vitnene ikke så med blide øyne på denne uvanen, men de hadde ikke forbudt det. Men nå, da jeg ville bli døpt, forandret de sitt syn, slik at det ble absolutt forbudt!

Tenk deg hvordan jeg følte det! Røkning var uten tvil farlig for helsen min. Jeg visste det. Jeg hadde vært storrøker i flere tiår, og når jeg stod opp om morgenen, hostet jeg i en og en halv time. Men i årenes løp hadde jeg gjort meg store anstrengelser for å prøve å slutte — minst åtte eller ti ganger, og hver gang hadde jeg mislykkes.

Jeg bestemte med likevel for å prøve igjen. Motivasjonen var kraftigere denne gangen. Nå hadde jeg lært Jehova å kjenne. Nå hadde jeg tenkt over Jesu ord: ’Elsk Herren din Gud av hele ditt hjerte’ og ’elsk din neste som deg selv’, som en spesielt kan anvende på røkning. (Matteus 22: 37—39) I løpet av alle de 45 årene jeg hadde vært religiøs, hadde jeg aldri lært å elske min neste som meg selv på denne måten.

Så denne gangen måtte jeg ha åndelig styrke i kampen mot min avhengighet av tobakk. Jeg bad til Jehova om hans hjelp. Familien min bad også til Gud om at han måtte hjelpe meg til å vinne kampen. En kveld ble jeg dypt rørt da jeg hørte min fire år gamle datter, Kelly, be til Jehova: «Vær så snill og hjelp pappa til å slutte å røke.»

Jeg fastsatte en dato da jeg skulle slutte. Det skulle holdes et stort stevne for Jehovas vitner i 1975. Kvelden før stevnet skulle jeg ta min siste sigarett! De to månedene før dette røkte jeg mer enn noensinne — fire og en halv pakke om dagen. Det var ikke klokt av meg, men jeg antar det var et slags siste «slå deg løs», et farvel, en slags psykologisk punktum finale. Kvelden før stevnet i 1975 røkte jeg ut min siste sigarett. Jeg har ikke tent én siden.

Ingen tilbakefall. Jeg vil aldri begynne å røke igjen. Men den sterke trangen kommer tilbake. Til og med sju år etterpå. Hvis noen sier at røkning ikke er vanedannende, så tro ham ikke! Det første året drømte jeg hver natt at jeg røkte. Til og med nå gjør jeg det av og til. I bilen har jeg en pose med peppermyntedrops, som jeg bruker når trangen kommer. Det er rart, men når den kommer, er den like sterk som den var den dagen jeg sluttet. Men heldigvis varer det bare et øyeblikk. Det er en stadig kamp, men med Jehovas ufortjente godhet har jeg vunnet krigen.

Nå ble jeg stilt ansikt til ansikt med den tredje utfordringen. Hvis det var galt av meg som en kristen å røke, ville det ikke da også være galt av meg å forsyne andre med tobakk, slik at de kunne røke? Burde jeg, ja, måtte jeg, selge min innbringende forretning? Jeg visste om vitner som hadde sluttet med jobber som ble ansett som upassende for kristne. Det hadde vært jobber som hadde innbrakt ti eller 15 000 dollar i året. Men mitt foretagende gav en bruttoinntekt på flere millioner i året. Min omsetningsavgift var mellom 100 og 110 000 dollar i måneden.

I min bransje var jeg grossist. De store fabrikantene kjøpte tobakk av bøndene, behandlet den, laget det ferdige produktet og pakket det. Jeg kjøpte tobakk av dem og solgte til detaljistene. Tobakksbransjen er kolossalt omfattende. Det dreier seg ikke bare om sigaretter, men også sigarer, pipetobakk, skråtobakk og snus. De fleste er ikke klar over det, men snus alene er virkelig store forretninger. Jeg solgte tonnevis av det. Og i denne bransjen finnes det ingen nedgangstider. Når vanskelige tider kommer, blir folk engstelige, og de røker faktisk mer enn noen gang før.

Hva så med mitt firma? Jeg bestemte meg for å selge det, og jeg solgte det også. Nå hadde jeg sluttet å drive forretning, å røke og å gå i kirken.

Jeg gjorde alt dette bare på grunn av et bibelstudium med Jehovas kristne vitner! Dette studiet nådde sitt høydepunkt i 1975 da de fire elevene, dr. Ivy og hans kone og Yvonne og jeg døpte oss på et av Jehovas vitners stevner.

[Uthevet tekst på side 18]

Jeg gav ordren: «Lukk opp dørene i bomberommet, kom dere ut på kanten og hopp!»

[Uthevet tekst på side 18]

Jeg var sammen med familien hennes, men jeg bad henne få dem til å la være å snakke med meg om religionen sin

[Uthevet tekst på side 19]

Jeg så mennesker som ikke visste hvor de skulle få sitt neste måltid fra, og så bad jeg dem om penger

[Uthevet tekst på side 20]

Den tredje utfordringen: Hvis det var galt av meg som en kristen å røke, ville det ikke da også være galt av meg å forsyne andre med tobakk, slik at de kunne røke?

[Uthevet tekst på side 20]

Jeg ble dypt rørt da jeg hørte min fire år gamle datter, Kelly, be til Jehova: «Vær så snill og hjelp pappa til å slutte å røke»

[Bilde av Edward George på side 17]