Utviklingslæren og lidenskap
DEN britiske spaltisten Christopher Booker inntar et nøytralt standpunkt i striden om skapelseslæren og utviklingslæren. Den 13. juni 1981 skrev han i sin egen «lørdagsspalte» i London-avisen Daily Telegraph om den «lidenskap» han har lagt merke til at begge parter i denne striden har: «Tilhengerne av skapelseslæren benekter lidenskapelig at det har funnet sted en utvikling.» Derfor trakk han den slutning at et tenkende menneske kanskje ville «vende seg til vitenskapen for å få en mer troverdig forklaring med fornuftige argumenter. Men det eneste en får, er en tilsvarende lidenskapelig forklaring på ethvert ’evolusjonistisk’ standpunkt, hvorav mange er fullstendig uforenelige med hverandre».
«Problemet er at den darwinistiske tese om ’naturlig utvalg’ bare er en teori, trass i alle de raffinerte argumenter som er blitt samlet på grunnlag av forskning i molekylærbiologi,» sa Booker. «Og dessuten er den en teori som er underminert av de største hull og spørsmålstegn.»
Som et eksempel på dette nevnte Booker problemet med «’sprang’ i utviklingsrekken . . . ,for eksempel øyets tilsynekomst, eller det problem som består i alle de faktorer som skiller fugler ut fra alle andre skapninger». Han sa at også den siste teorien, som går ut på at det har funnet sted store sprang blant isolerte grupper, må innbefatte at det har vært «et eller annet mellomstadium, for eksempel en skapning som klamper rundt med en tynn membranhud som ennå ikke er tilstrekkelig utviklet til at denne skapningen kan fly, mens den samtidig hemmer tidligere smidighet, . . . slik at den heller gjør det vanskeligere enn lettere å overleve». Spaltisten skrev så anklagende:
«Det er ikke bare det at de mer ortodokse darwinister ikke klarer å ’forstå’ betydningen av slike spørsmål. De avslører seg ved at de ganske enkelt tyr til rene dogmatiske påstander med dobbelt glød og enda en gang tyr til den ene favoritthistorien eller de i høyden to favoritthistoriene . . . som synes å støtte dem i deres behagelige tro, mens de lar alle de virkelige interessante spørsmålene forbli fullstendig ubesvart.
Nøkkelordet er ’tro’. For den noenlunde upartiske iakttager er ikke noe mer innlysende når det gjelder darwinister, uansett hvilken sekt de tilhører, enn at de til syvende og sist i like høy grad støtter sin beretning om livets opprinnelse og utvikling på ren og skjær tro og ubekreftet overbevisning, som skapelseslærens tilhengere (som de jo spotter så sterkt) støtter sin oppfatning på det samme.
Deres ’myte’ gjør dem i stand til å se hele livets mysterium som et produkt av blinde, mekanistiske krefter uten noen ledende ’intelligens’ eller ’hensikt’. Deres ’myte’ innbefatter derfor også at vi kan glede oss over vår stilling som denne prosessens triumferende sluttprodukt uten å føle at vi ’står i gjeld til noen på grunn av det’. Hvor trøstende dette enn kan være, er det ikke noe i strengeste forstand ’vitenskapelig’ ved denne samling trosoppfatninger.»
[Bilde på side 15]
Utviklingslæren er bevist!