«Jeg overlevde ʼTitanicʼs forlis»
DET begynte mens jeg var på besøk hos mine gamle foreldre og min onkel i Jacksonville i Florida. Dette var kort tid før onkelen min døde. Som vanlig gikk vi i Jehovas vitners Rikets sal søndag formiddag for å overvære et offentlig foredrag. Vi hørte en tale med temaet «Kommer du til å overleve de ’siste dager’?» På veien hjem sa onkelen min: «Den talen minnet meg om den gangen jeg overlevde en fryktelig ulykke.» Han gjorde en kort pause, og så tilføyde han: «Du vet, jeg overlevde ’Titanic’s forlis.»
Senere bad jeg onkelen min, Louis Garrett, om å fortelle meg hva han husket fra «Titanic»s forlis.
«La meg begynne med begynnelsen,» sa han. «Jeg ble født i år 1900 i Hakoor i Libanon, en liten fjellandsby omkring 140 kilometer nord for Beirut. Min familie eide og drev en vannkraftdrevet kvern som malte hvete. Det ble bestemt at familien skulle utvandre til De forente stater. I 1904 forlot min mor og mine to søstre Libanon. Senere, i 1906, drog min eldre bror til USA. Det var i 1912 at resten av familien, min far, min søster og jeg, skulle reise til De forente stater.
I mars 1912 seilte vi til Marseille i Frankrike. Mens vi var der, bestilte vi plass på ’Titanic’s jomfrutur, som skulle gå til New York. Skipets avgangsdag var den 10. april 1912. Min far måtte bli igjen i Marseille, for han fikk ikke legeattest på grunn av en øyeinfeksjon.» Onkelen min smilte og utbrøt: «Svært heldig for ham!»
«Min søster var 14 år,» fortsatte han, «og jeg var 12 da vi gikk om bord på ’Titanic’. Vi var lei for at vi måtte forlate far, men vi syntes det var spennende å være om bord på ’Titanic’, verdens største, raskeste og mest luksuriøse skip den gang. Det ble også hevdet at det ikke kunne synke! Det var over 2200 mennesker om bord, blant dem noen av de mest velstående og innflytelsesrike mennesker på den tiden. Mange var om bord på ’Titanic’ for å feire dets jomfrutur. Det var det som var populært blant sosieteten. Skipet gjorde den fart som var ventet. Det skulle ankomme New York onsdag den 17. april. Sjøen var rolig, og været var typisk for april — kjølig.
Søndag den 14. april, vår femte dag til havs, ble været uvanlig kaldt — så kaldt at få gikk ut på promenadedekket. Vi hørte at det var blitt sendt ut advarsler om isfjell i området. Det var ikke ventet at en skulle se noen langs ’Titanic’s rute, så skipet fortsatte for full fart forover. Men kapteinen på ’Californian’, et annet skip i det nordlige Atlanterhavet, sendte ut en advarsel over radioen til ’Titanic’ om at det ble sett isfjell i vår vei. Denne advarselen ble ignorert. Den prisen kaptein Smith betalte for sin selvsikkerhet, var svært høy — nesten 700 av besetningen og over 800 passasjerer.
Cirka kl. 23.45 søndag den 14. april ble min søster og jeg vekket av et dumpt støt. Hun lå i overkøyen og skrek: ’Noe er galt!’
’Legg deg til å sove igjen,’ sa jeg til henne. ’Du bekymrer deg for mye.’ Ikke lenge etter kom en eldre mann, som vi hadde truffet om bord, og som viste en faderlig omsorg for oss, til lugaren vår og sa rolig: ’Kom ut av lugaren og gå opp på øverste dekk. Ikke bry dere med å ta med dere noe av det dere eier, nå. Det vil dere få senere.’
Vi hadde billetter til tredje klasse, noe som betydde at vi kunne gå opp på dekket på andre klasse. Men de som befant seg på andre klasse og tredje klasse, kunne ikke passere en bevoktet port som førte opp til det øverste dekket på første klasse. Det ble imidlertid sagt til oss at det ville være lurt å komme seg opp på det øverste dekket på første klasse for å ha mulighet til å komme seg i en livbåt. Den eneste måten å komme opp dit på var å entre en jernstige fra dekket på tredje klasse opp fem eller seks dekk til livbåtene der oppe. Dette gjorde vi under stor møye og besvær, for det var vanskelig for søsteren min å klyve opp jernstigen. Men med andres hjelp klarte vi det.
For et syn! De fleste av livbåtene var borte. Mannskapet lot bare kvinner og barn gå om bord i livbåtene — det var ikke nok livbåter til alle. Vi så kvinner som gråt fordi de ikke ønsket å forlate sin mann, og menn som bønnfalt sin kone og sine barn om å skynde seg og komme seg opp i livbåtene. Midt oppi all forvirringen og massehysteriet stod min søster og jeg, to innvandrerbarn som ikke kunne snakke engelsk. Vi var vettskremt, og vi gråt og så oss om etter hjelp.
Den siste livbåten var i ferd med å bli fylt. En middelaldrende, fornem herre var sammen med sin svært unge, gravide kone. Han hjalp henne opp i livbåten, så tilbake på dekket og så andre som ønsket å komme om bord. Han gav sin kone et avskjedskyss, og idet han gikk inn på dekket igjen, tok han et fast tak i den første han så. Heldig for meg var det jeg som befant meg der, på det rette sted til det rette tidspunkt, og han løftet meg over i livbåten. Jeg ropte på min søster, som var stiv av skrekk. Med andres hjelp ble hun også dyttet opp i livbåten. Hvem var denne galante mannen som gjorde denne vennlige gjerningen? Vi fikk vite at han var John Jacob Astor IV. Den gang var han 48 år gammel, og hans kone, Madeleine, var 19. De reiste til De forente stater fordi de ville at deres barn skulle bli født der. I avisene ble det skrevet mange historier om hvordan John Jacob Astor gav sitt liv for en ung immigrant. Astorfamiliens opptegnelser viser at ifølge fru Astor vekslet herr Astor noen ord med en av mannskapet som forsøkte å hindre ham i å hjelpe sin kone over i livbåten. Han gjorde det i alle fall. Og som jeg nevnte, gav han henne et avskjedskyss før han gikk inn på dekket igjen og begynte å hjelpe andre over i livbåten.
Jeg var glad for at jeg nå befant meg i livbåten, men jeg syntes likevel synd på dem som ble igjen på ’Titanic’. Når jeg nå så på det store, flotte skipet, kunne jeg se det fra et annet perspektiv. Noen av lysene stod fortsatt på, og jeg kunne se hvor stort og vakkert skipet var. I nattens stillhet og fordi lyden bærer så godt over vannet, kunne vi høre orkestret spille og folk synge ’Nærmere deg, min Gud’. Mannskapet rodde bort fra skipet så raskt de kunne. En fryktet for at det skulle oppstå et dragsug når det til sist sank i havdypet. Det oppstod ikke noe slikt dragsug. Heller ikke fant det sted noen eksplosjon, slik noen trodde at det ville komme til å gjøre. Sjøen var uvanlig rolig den natten, og det var bra, for de fleste livbåtene var overlastet med folk.
Ifølge meldingene sank ’Titanic’ cirka kl. 2.20 den 15. april 1912. Jeg så det gli langsomt ned i sjøen i bratt vinkel. Det var fryktelig. Det øyeblikket det sank, etterlot seg et minne om noe som plager meg som et mareritt den dag i dag. Det var den uhyggelige lyden av folk som skrek hysterisk da de falt ned i det iskalde vannet. De fleste av dem døde på grunn av kulden. Ropene varte i om lag 45 minutter og døde så hen.»
Onkelen min satt stille en liten stund mens han mintes det som hadde skjedd. Så fortsatte han: «Et SOS var blitt sendt ut rundt midnatt. Det ble tatt imot av ’Carpathia’, som tilhørte Cunard Line. Dette skipet befant seg anslagsvis 50 sjømil unna. Det var på vei til Gibraltar, men nå la det straks om kursen og gjorde full fart forover for å komme til unnsetning. Det kom fram cirka kl. 4.30. Det interessante er at ’Californian’ befant seg bare 17 sjømil fra det stedet hvor ’Titanic’ sank, men radiotelegrafisten oppfanget ikke SOS-signalet, for han hadde frivakt da. Senere het det seg at mannskapet på ’Californian’ hadde sett nødbluss om natten, men de trodde at passasjerene på ’Titanic’ sendte opp fyrverkeri for å feire jomfruturen.
’Carpathia’ fullførte redningsoperasjonen cirka kl. 8.30. Vi i vår livbåt var blant de siste som ble reddet. Etter at vi var blitt tatt om bord, pakket inn i varme ulltepper og hadde fått varm te, var jeg lykkelig over å være i live, selv om jeg hadde fått en altfor stor jakke og altfor store sko.
Senere bad kapteinen på ’Carpathia’ alle de overlevende om å komme opp på dekk og se på isfjellet. I mitt 12 år gamle sinn festet det inntrykk seg at det var på høyde med et toetasjes hus, var mye bredere og hadde en kjempemessig pipe. Skipet førte oss til New York før det fortsatte sin ferd til Gibraltar, en svært vennlig handling av rederiets ledelse. Vi ankom New York kl. 20.30 torsdag den 18. april og ble ført til Cunard Lines kai.
Når jeg nå ser tilbake på disse lange timene vi tilbrakte i livbåten, synes det nærmest mirakuløst at vi kom oss i sikkerhet på ’Carpathia’. Den strenge kulden var nærmest uutholdelig. Vi satte oss tett inntil hverandre for å holde varmen. Folk var vennlige mot hverandre. Jeg husker hvor sterk vinden var da vi satt på dekket på ’Carpathia’. Vinden hadde tiltatt i styrke til flere knop. Heldigvis var det vindstille lenge nok til at redningsoperasjonen kunne bli utført. Hadde ikke sjøen fortsatt å være rolig hele den tiden, er det tvilsomt at bergingsarbeidet ville ha blitt så vellykket.»
«Døde noen av dem som var i livbåtene?» spurte jeg.
«Jeg vet bare om én i vår livbåt som døde av kulden. Liket ble pakket inn i et laken og lempet over bord.»
«Var det noen menn i din livbåt?»
«Nei, som besetningen gav ordre om, var det bare kvinner og barn, bortsett fra noen få av besetningen som var med som roere. Et ungt ektepar med en baby klarte å lure besetningen. Kona var veldig smart. Hun kledde mannen sin i kvinneklær, dekket hodet hans med et sjal og gav ham babyen. Han var i én livbåt, og hun var i vår. Begge ble reddet av ’Carpathia’.
Da vi kom til New York, ventet vi at vi skulle bli tatt med til Ellis Island for å få ordnet alt i forbindelse med vår innvandring. Men dette ble sløyfet på grunn av de smerter og lidelser som de overlevende allerede hadde gjennomgått. Vi ble overlevert til Røde Kors for å bli forent med vår familie. Min eldre bror, Isaac, var i New York, og da vi møttes, følte vi en blanding av glede og sorg. Far befant seg fortsatt i Frankrike. Men vi regnet med at han ikke ville ha overlevd hvis han hadde vært sammen med oss på ’Titanic’, på grunn av regelen om at det bare var kvinner og barn som skulle få plass i livbåtene. Da er det ikke sikkert at vi heller hadde overlevd. Vi ville ha funnet det vanskelig å forlate pappa om bord på ’Titanic’ for selv å bli reddet. Heldigvis for ham kom han trygt fram tre måneder senere med et annet skip.»
Onkel tidde og falt i tanker. Til slutt brøt jeg tausheten: «Du overlevde denne tragedien. Når var det så du fikk kjennskap til den forestående trengsel som skal komme i de ’siste dager’?»
«Da må jeg ta deg med fra 1912 til 1930,» sa han. «En kolportør fra Brooklyn i New York hadde besøkt Jacksonville i Florida. Der bodde min eldre brors familie og min familie, som bestod av min kone, min sønn og meg. Min eldre bror hadde studert Bibelen med noen av Jehovas vitner som snakket arabisk. Han var blitt et aktivt vitne selv. Kolportøren, som het George Kafoory, holdt flere møter for arabisktalende. Jeg fikk et eksemplar av boken Guds Harpe på arabisk. Etter mange diskusjoner med broren min, ble jeg så rasende at jeg til slutt sa til ham: ’Jeg nekter å vedkjenne meg deg som min bror, for du har forlatt den gresk-katolske kirke. Jeg kan ikke tro at du aldri mer kommer til å gjøre korsets tegn, treenighetens symbol.’
Jeg var glad i min bror og ble alvorlig bekymret på grunn av dette skillet som oppstod mellom oss. Noen måneder senere kom jeg tilfeldigvis over det eksemplaret av Guds Harpe som jeg hadde skaffet meg. Boken hadde stått og samlet støv, men nå åpnet jeg den og begynte å lese tidlig på ettermiddagen og holdt på til over midnatt. Sannheten i Guds Ord begynte å appellere til mitt hjerte. Jeg ble med på et studium som ble ledet for arabisktalende, og ble døpt i 1933.
Det er én begivenhet til i mitt liv som skiller seg ut. I 1949 hadde jeg råd til å foreta en reise som jeg hadde drømt om i mange år. I Libanon hadde jeg en eldre halvbror som jeg gjerne ville besøke og dele mitt håp om Riket med. På turen til Libanon fløy vi rett over Grønland og svært nær det stedet hvor ’Titanic’ sank. Jeg ble overveldet av følelser da jeg så ned på det kalde vannet i Atlanterhavet og tenkte tilbake på denne sørgelige hendelsen.
En flyvertinne la merke til tårene som rant nedover ansiktet mitt. Hun bøyde seg forsiktig ned mot meg, klappet meg på armen og spurte: ’Er det noe galt? Kan jeg hjelpe Dem?’ Jeg svarte: ’Nei, jeg satt bare og tenkte på den gang jeg var en gutt på 12 år. Jeg var om bord på det store skipet «Titanic», som gikk ned. Over 1500 menneskeliv gikk tapt i sjøen rett under her. Jeg kommer aldri til å glemme den hektiske morgenen, ropene om hjelp som lød i mørket, og det iskalde vannet.’ ’Så trist,’ sa den vakre, mørkhårete flyvertinnen. ’Jeg husker at jeg har lest om «Titanic»-ulykken.’
Vel framme i Libanon ble jeg glad da det viste seg at min eldre halvbror var interessert i Bibelen. Senere ble han også et innviet kristent vitne for Jehova.»
Min onkel Louis avsluttet sin beretning med å gi uttrykk for sitt håp om at Guds rike skal erstatte den nåværende sataniske tingenes ordning.
Han sa: «Guds Ord har utgjort en kraft som har ledet mitt liv. Jeg takker Jehova for at mitt liv ble spart da ’Titanic’ forliste, og for at jeg har hatt anledning til å tjene ham nå i disse vanskelige ’siste dager’.» Han bodde i nærheten av sin eldre bror og hans kone, og sammen med dem tjente han Jehova så godt han kunne, til sin dødsdag. Han holdt aldri opp med å be om at Guds vilje må skje på jorden som i himmelen. (Matt. 6: 9, 10) Han hadde et sikkert håp om at hvis han skulle dø før Harmageddon, ville Gud utfri ham av gravens makt ved en oppstandelse til livet.
[Uthevet tekst på side 6]
Vi kunne høre orkestret spille og folk synge «Nærmere deg, min Gud»
[Uthevet tekst på side 6]
Jeg så det gli langsomt ned i sjøen i bratt vinkel
[Uthevet tekst på side 7]
Jeg kommer aldri til å glemme den hektiske morgenen, ropene om hjelp som lød i mørket, og det iskalde vannet
[Ramme/bilde på side 5]
«Titanic» var i sin tid verdens største skip. Det var 882,5 fot (269 meter) langt. Dets maksimum deplasement oversteg krigsskipenes deplasement på den tiden med 5000 tonn. Skroget var inndelt i 16 vanntette skott, og fordi fire av disse kunne bli fylt uten at skipet sank, ble det sagt om det at det ikke kunne synke. «Når det gjaldt sikkerhet, . . . mente en at det siste ord var blitt sagt i og med byggingen av ’Tltanic’.» (New York Times, 16. april 1912) Det fatale isfjellet rev opp en 300 fot «90 meter» lang flenge i skipssiden. Fem av de vanntette rommene ble fylt, og skipet som «ikke kunne synke», gikk ned.
[Ramme/kart på side 4]
(Se den trykte publikasjonen)
USA
NEW YORK
NEWFOUNDLAND
HER GIKK «TITANIC» NED
IRLAND
ENGLAND
SOUTHAMPTON
FRANKRIKE
[Ramme] Onsdag den 10. april: «Titanic» la ut på sin jomfrutur fra Southampton med om lag 2200 personer om bord. Etter korte opphold i Frankrike og Irland satte skipet kursen mot New York.
Søndag den 14. april: Væromslag. Det ble svært kaldt. «Titanic», som var blitt advart om at det var isfjell forut, fortsatte å holde en hastighet på 22 knop. Like før midnatt gikk skipet på et isfjell cirka 80 sjømil sør for Newfoundlandsbankene.
Mandag den 15. april: «Titanic» sank bare to timer og 40 minutter etter kollisjonen, og 1500 menneskeliv gikk tapt. Skipet befant seg da 1400 sjømil nordøst for sitt bestemmelsessted.
[Bilde på side 8]
Noen passasjerer nektet å følge advarslene og forlate skipet