En revolusjonerende forandring

ØNSKES: EN ERSTATNING FOR DARWIN

FORSØKENE PÅ Å FINNE NYE FORKLARINGER PÅGÅR

UTVIKLINGSLÆREN «gjennomgår sin største og mest revolusjonerende forandring på nesten 50 år». Slik het det i en melding om et møte som ble holdt i Chicago i oktober 1980. Omkring 150 spesialister på utviklingslæren holdt en fire dager lang konferanse, og emnet var «Makroutvikling».

Science, det offisielle tidsskriftet for den amerikanske forening til vitenskapens fremme, hadde følgende å si om stemningen på konferansen: «Sammenstøt mellom forskjellige personligheter og akademisk snikskyting skapte en merkbart amper stemning . . . det var til sine tider nokså urolig under drøftelsene, og det forekom til og med skarpe replikker.» Mange skuffede vitenskapsmenn klaget over at «en stor del av bidragene snarere var påstander og utlegninger enn en framlegging av vitenskapelige data». Men har det ikke i lang tid vært evolusjonistenes taktikk å komme med påstander i stedet for å legge fram vitenskapelige data?

Darwin sa at livet hadde utviklet seg svært langsomt ved små forandringer fra en éncellet organisme til alle livsformer på jorden, mennesket innbefattet. Fossilene burde omfatte disse overgangsformene, men han innrømmet at de ikke gjorde det. For 120 år siden sa han at fossilenes vitnesbyrd var ufullstendig, men han mente at flere fossiler med tiden ville bli funnet, og at disse ville fylle hullene.

«Det mønster vi i de siste 120 årene har fått vite at vi ville finne, eksisterer ikke,» sa Niles Eldridge, som er paleontolog ved det naturhistoriske museum i New York. Han tror ikke at det oppstår nye arter ved gradvise forandringer, men ved plutselige sprang i utviklingen. De mange overgangsformene som var nødvendige for den darwinistiske utviklingsteorien, har ifølge ham aldri eksistert. Det vil aldri bli funnet noen fossiler som vil fylle hullene, mener han.

Stephen Jay Gould ved Harvard universitet er enig med Eldridge. Ved møtet i Chicago sa han: «Fossilenes vitnesbyrd er virkelig dårlig, men de sprangene dere ser, skyldes ikke hull. De er en følge av en sprangvis utvikling.» Paleontologen Everett Olson sa: «Jeg er ikke særlig imponert over fossilene som en kilde til vitenskapelige data.» Francisco Ayala, som tidligere var en fremtredende talsmann for Darwins teori om langsomme forandringer, kom med denne kommentaren: «Ut fra det paleontologene sier, er jeg nå overbevist om at små forandringer ikke hoper seg opp.»

Tidsskriftet Science oppsummerte det som var stridsspørsmålet, slik: «Det sentrale spørsmålet ved Chicago-konferansen var hvorvidt de mekanismer som legges til grunn for mikroutvikling [små forandringer innen artene], kan brukes for å forklare de fenomener som knytter seg til makroutvikling [store sprang ut over artenes grenser]. . . . svaret er et klart nei.»

Dette reviderte syn på hvordan utviklingen har foregått, blir kalt «sprang-teorien», en teori som går ut på at en art forblir uforandret i de fossilførende lag i millioner av år for så plutselig å forsvinne, mens en ny art like plutselig dukker opp. Men dette er i virkeligheten ikke noe nytt. Richard Goldschmidt fremmet denne tanken allerede i 1930-årene. Han kalte den hypotesen om de «håpefulle monstrene» og ble i høy grad kritisert på grunn av den.

Denne teorien er litt av et funn for evolusjonistene, for den fjerner behovet for å kunne peke på overgangsformer. Det som skjer, argumenterer evolusjonistene, er at forandringene finner sted altfor hurtig til at de kan registreres i de fossilførende bergarter, men ikke hurtig nok til at vi kan se hva som finner sted. Det er imidlertid også en ulempe ved denne teorien. Da de som tror på en skapelse, pekte på at de innviklede livsformene i naturen krevde en konstruktør, pekte evolusjonistene på naturlig utvalg som konstruktøren. Nå har naturlig utvalg utspilt sin rolle, og tilfeldighetene har tatt dets plass. En bør i denne forbindelse merke seg at de som tror på en skapelse, lenge har hevdet at evolusjonistene må sette sin lit til tilfeldigheter.

Gould innrømmer at naturlig utvalg har tapt terreng for tilfeldighetene: «En god del genetiske forandringer er muligens ikke underlagt naturlig utvalg, men blir kanskje spredt gjennom populasjonene på en tilfeldig måte.»

David Raup, som er konservator ved en geologisk museumsavdeling, skriver i Chicago-tidsskriftet Field Museum of Natural History Bulletin for januar 1979 om «Konfliktene mellom Darwin og paleontologien». Raup sier at fossilene vitner om at det har foregått forandringer, men ikke «som den mest fornuftige følge av naturlig utvalg. . . . det finner sted i naturen, selv om gode eksempler er overraskende sjeldne. . . . Et for tiden viktig alternativ til naturlig utvalg har å gjøre med virkningene av rene tilfeldigheter. . . . Vi snakker således ikke bare om at de best skikkede overlever, men også om at de heldige gjør det». Han mener at det kanskje var slik at «mammutene ikke var bedre enn dinosaurene, men bare heldigere», og avslutter sin artikkel med å si om Darwin: «Det han overså, var noe så enkelt som den rolle tilfeldighetene spiller!»

Hvis det er slik at det i første rekke er tilfeldigheter som har ledet utviklingen, oppstår igjen det ømtålige spørsmålet: Hvordan kan tilfeldighetene ha frembrakt alle de kompliserte og fint konstruerte organer som vi finner hos livsformene? Darwin sa for eksempel at øyet fikk ham til å gyse. Det er dessuten ikke bare én gang slike fantastiske organer må bli dannet som følge av tilfeldigheter, men de må bli dannet gang på gang hos arter som ikke er beslektet med hverandre.

Blekkspruten er for eksempel ingen slektning av mennesket, men dens øye er forbausende «menneskelig». Noen fisker og åler som ikke er beslektet med hverandre, har organer som kan gi elektriske støt. Ubeslektede insekter, marker, bakterier og fisker har lysorganer som avgir kaldt lys. Ubeslektede lampretter, mygg og blodigler har antikoagulerende stoffer som forhindrer at deres offers blod levrer seg. Ubeslektede hulepinnsvin, maurpinnsvin og vanlige pinnsvin sies å ha utviklet pigger uavhengig av hverandre. Ubeslektede delfiner og flaggermus er utstyrt med sonarsystemer. Ubeslektede fisker og insekter har bifokale «briller» som gjør det mulig for dem å se både over og under vann. Og mange ubeslektede dyr — kreps, fisker, åler, insekter, fugler og pattedyr — har forbausende orienteringsevner.

Og ikke nok med dette. Evolusjonistene vil ha oss til å tro at varmblodige dyr tre forskjellige ganger utviklet seg fra kaldblodige krypdyr, at fargesyn utviklet seg tre ganger, og at vinger og flygeferdighet utviklet seg fem ganger hos ubeslektede fisker, insekter, flygeøgler, fugler og pattedyr.

Kunne slike forbløffende ting gjenta seg gang på gang ved tilfeldigheter? Sannsynlighetsberegningene sier nei! Den revolusjonerende forandringen av utviklingslæren kan ha hjulpet den til å leve med hullene i fossilenes vitnesbyrd, men den har latt tilfeldighetene spille en rolle som langt overgår deres muligheter.

[Uthevet tekst på side 10]

Hypotesen om de «håpefulle monstrene» har dukket opp igjen som «sprang-teorien»

[Uthevet tekst på side 11]

Før de best skikkede kan overleve, må tilfeldighetene frembringe de best skikkede