Det kristne misjonsarbeid — er det avleggs?

MANGE mener det. De mener at folk har større materielle behov enn åndelige. Dette er grunnen til at mange som hevder at de er kristne misjonærer, konsentrerer seg om å forbedre legebehandlingen, boligforholdene, landbruket og de tekniske metoder i de landene de tjener i.

Men det er noen som er overbevist om at det som det er størst behov for, er å hjelpe folk i åndelig henseende. En slik hjelp vil bedre deres livskvalitet nå og gi dem et håp for framtiden.

Dette ble understreket overfor en forsamling på 2124 som var til stede i Jehovas vitners stevnehall i Long Island City i New York, søndag den 8. mars. Anledningen var uteksamineringen av den 70. klasse ved Vakttårnets bibelskole Gilead.

Siden 1943 har denne skolen dyktiggjort menn og kvinner til å utføre det oppdrag Jesus gav sine disipler da han sa: «Så gå da ut og vinn disipler blant alle folkene; . . . lær dem å holde alt hva jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20, LB) Dette krever en sterk tro og et levende håp foruten et oppriktig ønske om å dele disse gode tingene med andre. De 49 elevene som ble uteksaminert den 8. mars, hadde alt dette. De kom fra ni land og ble sendt til 18 land.

En 25 år gammel elev fra Missouri i USA som hadde et sterkt ønske om at det skulle bli rettferdige forhold i verden, hadde tidligere hatt som mål å studere jus, slik at hun kunne bidra til dette. Men hun fikk et nytt mål da hun lærte om det enestående håp for framtiden som Guds Ord holder fram. Hun begynte å erfare hvilket rikt og meningsfylt liv en kan leve når en lar seg lede av Bibelen.

En 30 år gammel elev fra Oregon i USA fortalte om sitt tidligere liv som radikal universitetsstudent og som hippie. Hun hadde hatt et ønske om å hjelpe folk og bidra til å forbedre verden. Men da hun ble kjent med Jehovas vitner og Bibelens lære, sa hun: «Mener dere virkelig at det eksisterer et folk som lever etter den kristne lære? Går de virkelig ikke i krig? Det var det samme jeg gikk inn for, det som gjorde alt annet av underordnet betydning.»

Den ene eleven etter den andre oppgav som grunn for at han hadde søkt om å få utføre misjonærtjeneste: ’Bibelens håp for framtiden og dens sunne veiledning, som hjelper en til å forbedre livskvaliteten nå.’ Elevene sa: ’Dette kan virkelig hjelpe menneskene til å løse de problemer de møter nå.’ Mange hadde allerede utført heltidstjeneste i over ti år, hadde besøkt folk i deres hjem og forsøkt å gjøre dem delaktig i dette håpet.

I fem måneder hadde elevene nå studert Bibelen grundig og fått praktisk undervisning i hvordan de skulle utføre sitt misjonsarbeid. Nå var tiden inne til noen avskjedsord fra lærerne og andre som selv hadde erfaring i å forkynne det gode budskap om Guds rike som menneskenes eneste håp.

W. K. Jackson oppfordret sterkt misjonærene til å bli i sitt tildelte distrikt og ikke tenke: «Jeg vil prøve hvordan det er, og hvis jeg ikke liker det, kan jeg alltid dra hjem.» Han gav dem god veiledning angående forholdet mellom mennesker og minnet dem om det som sies i Romerne 15: 2: «Hver og en av oss skal tenke på sin neste og gjøre det som er til beste for ham, og som tjener til å bygge opp.»

M. G. Henschel talte om ting vi bør verdsette høyt. Å oppnå forståelse av Bibelen er som å lete etter skjulte skatter. Guds rike er en skatt som vi bør sette på førsteplassen i vårt liv. Apostelen Paulus skrev at den kristne tjeneste også er en skatt. (2. Kor. 4: 7) Misjonærene ble oppfordret til å holde fast på disse skattene.

A. D. Schroeder henviste til Jesu ord: «Følg meg!» (Matt. 19: 21) Å være en Kristi etterfølger betyr å legge kristuslignende egenskaper for dagen og hjelpe andre til å gjøre det samme. Han sa at de hadde ikke «tatt noen avsluttende eksamen» som Jesu Kristi etterfølgere. De skulle bare begynne et nytt kapittel i sitt liv som hans etterfølgere.

J. Redford oppfordret misjonærene til å fortsette å gå framover i åndelig henseende. Han siterte George Bernard Shaw, som sa: «Jeg er redd suksess. Å ha oppnådd suksess er ensbetydende med å ha avsluttet sine gjøremål på jorden . . . jeg liker en tilstand med vedvarende fremgang, med et mål som ligger foran, og som ikke er tilbakelagt.»

U. V. Glass roste misjonærene fordi de hadde et sterkt ønske om å vite hva de gjorde, og hvorfor. Mange hadde spurt: «Hvordan kan vi fortsette i vårt tildelte distrikt?» Glass svarte: «Lær menneskene å kjenne og bli glad i dem.» Han nevnte nødvendigheten av å være villig til å tilgi, å bevare det rette syn og å fortsette å være ydmyk. For å understreke dette leste han et brev fra en misjonær som nettopp hadde dratt til Kenya:

«Jeg tror nok den opplæringen jeg fikk i Brooklyn, bare var begynnelsen til det jeg skulle lære. Brødrene her har mye å lære meg. Jeg har prøvd å tenke over hvilken egenskap en misjonær trenger mest for å kunne utføre en vellykket tjeneste i sitt distrikt. Og jeg tror at han framfor alt trenger ’ydmykhet’. Ydmykhet til å gå i stedet for å kjøre bil. Ydmykhet til å sitte på harde trebenker eller store steiner i stedet for på polstrede seter. Ydmykhet til å komme med kommentarer på møtene som et lite barn på grunn av det nye språket. Og framfor alt en ydmyk innstilling for å kunne gjøre seg de nødvendige bestrebelser, for ikke å gi opp, men stole på Jehova og ikke seg selv, inntil vi blir ’til nytte’ igjen og kan gjøre det vi kom for å gjøre.»

G. M. Couch oppmuntret misjonærene til aldri å snu ryggen til sitt tildelte distrikt. De burde huske ordene i Forkynneren 7: 8: «Enden på noe er bedre enn begynnelsen.» De ble oppfordret til å huske at avslutningen er det som virkelig teller.

Til slutt talte skolens rektor, F. W. Franz, om den ’tro og kloke forvalter’ som er nevnt i Lukas 12: 40—53. Han kom inn på den gang Juda rike ble truet på kong Hiskias tid, i det åttende århundre f. Kr. Beretningen i Jesaja 22: 15—25 viser at det hadde oppstått et spørsmål om forvaltning. Den utro forvalteren, Sjebna, ble erstattet med den trofaste forvalteren, Eljakim. Ettersom dette får en oppfyllelse i vår tid, er det nødvendig å identifisere Guds trofaste tjenere på jorden i dag. Franz oppfordret elevene til å forvisse seg om at de hadde fullstendig klart for seg hvem som er Guds trofaste forvalter-klasse i dag.

Møtets ordstyrer, C. W. Barber, delte deretter ut eksamensbevisene. Om ettermiddagen oppførte elevene to lærerike skuespill. Et bibelsk skuespill som het «Søk Jehova, så skal dere leve!», tok for seg profeten Amos’ tjeneste i Israel. Skuespillet fra vår tid het «Hvordan kan de høre dersom ingen forkynner?» På en hjertevarmende måte tok det for seg de forskjellige sider ved hus-til-hus-forkynnelsen som Jehovas vitner utfører i dag.

Det åndelig oppbyggende programmet vil lenge bli husket av de 49 elevene som ble uteksaminert, og de øvrige som var til stede. Ja, åndelige ting er av livsviktig betydning. Som apostelen Paulus skrev i 1. Timoteus 4: 8: «Gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer.»

[Bilde på side 26]

Vakttårnets bibelskole Gilead. Den 70. klasse, mars 1981

På listen under er rekkene nummerert fra den forreste mot den bakerste rekken, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre mot høyre.

1) Browne, P.; Hitz, J.; Floyd, B.; De Jesus, M.; Davison, E.; Hoover, M.; White, J.; Gunn, A.; Wyssen, P. 2) Goff, M.; Karwoski, J.; Paulk, L.; Pedersen, S.; Altmeyer, H.; Rendell, D.; Spatz. P.; Oger. P.; Mathon, T.; Johns, E. 3) Brederlow, S.; Kelppe, L.; Reilly. G.; James, S.; Dennison, L.; Kemppainen, C.; Klopson, C.; Reilly, C.; Bivins, A.; Winbush. E. 4) Hoover, D.; De Jesus. J.; Klopson, T.; Hitz, E.; Lovini, D.; Mathon, L.; Pedersen, F; Knox, H.; Reyna, R.; Karwoski, M. 5) Browne, R.; Johns, K.; Floyd, M.; Paulk, J.; Bivins, M.; White, R.; Winbush, W.; James, D.; De Wolfe, R.; Wyssen, J.