Uklar tale på trykk

MANGE mennesker har en tendens til å bedømme det de leser, ut fra hvor «intelligent» det lyder, i stedet for ut fra hvor forståelig det er. J. Scott Armstrong, som underviser i markedsføring ved Pennsylvania universitet, belyste for en tid siden dette ved et eksperiment. Han bad 20 lærere i forvaltning og administrasjon om å bedømme ti forretningsblad med artikler som er skrevet mer eller mindre uklart. «Ganske riktig,» sier rapporten i Psychology Today, «det bladet som fikk toppkarakter, var det som var vanskeligst å lese; det som fikk den laveste karakter, var det som var lettest å lese.»

For å teste hvorvidt de mest ansette bladene var vanskeligere å forstå fordi de tok for seg mer kompliserte emner, skrev Armstrong om noen avsnitt for å gjøre dem mer lettlest, men uten å forandre meningen. Han delte lange setninger i flere korte, brukte enklere ord og tok bort overflødige ord.

Et avsnitt i et blad som hadde fått toppkarakter, lød først slik: «Dette bladet konkluderer at for å øke muligheten for å holde en [bank]kunde i kø bør funksjonæren forsøke å influere på kundens første subjektive vurdering av den gjennomsnittlige ekspedisjonstid for å gi ham inntrykk av at den er kort, eller forsøke å overbevise kunden om at verdien av ekspedisjonstiden er stor.»

Dette ble forandret til: «Det er mer sannsynlig at en vil få en [bank]kunde til å vente i en kø, hvis en kan få vedkommende til å tro at han ikke må vente lenge. En annen måte å gjøre det på er å få kunden til å tro at han vil ha stort utbytte av å vente.»

En annen gruppe, som bestod av 32 lærere, skulle deretter bedømme fire lignende eksempler uten å kjenne kildene. «Igjen gav lærerne de lettleste gjengivelsene lavere karakter enn de vanskeligere,» melder Psychology Today. Professor Armstrong oppsummerte betydningen av resultatet av sine undersøkelser ved å si: «Hvis du ikke kan overbevise dem, så forvirr dem.»

Det er særlig skribenter på det juridiske, religiøse og medisinske område som ofte gjør seg skyldig i å uttrykke seg uklart på trykk. «Det leger gjør med språket, kan få en redaktør til å gråte,» skriver Alfred D. Berger, som er redaksjonssekretær i Medical World News. Berger fortalte om et tilfelle da en lege som underviste i medisin, insisterte på at den medisinske studenten skulle skrive «profus diaforese» i stedet for «sterk svette».

Han sa også at medisinsk sjargong blir en del av en leges ordforråd på det medisinske fakultet på grunn av «et naturlig ønske om å tilegne seg språket til de store gutta — legene ved fakultetet». Han sier videre: «Legg til dette et visst mål av dovenskap. Det er lettere å bruke et universalord, for eksempel ’framgangsmåte’, enn å velge et mer presist ord.»

En annen faktor, sier Berger, er at det blir gjort bevisste anstrengelser for å bruke «ord som ufaglærte ikke forstår. Det får dem som bruker slike ord, til å føle seg klokere og mer kunnskapsrike enn dem som ikke bruker dem, og gir dem også anledning til å snakke over hodet på den gemene hop».

Dr. Saul Radovsky skrev en artikkel i New England Journal of Medicine som viste at han var enig i dette. Han sa: «Et blikk på medisinske tidsskrifter viser at god vitenskap og god skriftlig stil sjelden hører sammen, og at det er for mye å vente en lett forståelig skrivemåte.» Deretter gjengav han et eksempel på hva en forsker skrev:

«Vi brukte en kjemisk luminescensanalyse for å undersøke pasientens polymorfenukleære leukocytters reaksjoner på tallrike partikler og soluble stimuli. Pasientens polymorfenukleære leukocytter hadde substansielt svekkede kjemiske luminescensreaksjoner under fagocytose av opsoniske partikler.»

Det forskeren mente, var at pasientens hvite blodlegemer ikke utviklet den normale lysmengde når de angrep fremmedlegemer i blodet.

Det finnes egentlig ingen unnskyldning for å bruke vanskelige ord selv om en skal uttrykke kompliserte tanker. Når noen gjør det, er det enten for å gjøre inntrykk på andre eller også fordi de ikke er i stand til å uttrykke seg klart.

«Bruker dere ikke tungen til å tale tydelig, hvordan kan en da oppfatte hva som blir sagt? Da snakker dere jo bare ut i været!» — 1. Kor. 14: 9.