Jeg var sjalu!

SAMMEN med to venner av meg arbeidet jeg som en rasende med å fjerne setene i en gammel skolebuss jeg hadde kjøpt. Jeg brummet sint for meg selv. Da min kone, Cathy, og de tre sønnene våre kom hjem, holdt jeg knyttneven opp til Cathys ansikt og truet enda en gang med å skille meg fra henne, ja, med å drepe henne!

Hun viste ikke noe tegn til frykt, men mumlet noe slikt som at «Jehova kan gi meg en oppstandelse hvis du gjør det, Bill». De to vennene mine stirret forskrekket på meg. De visste at jeg egentlig ikke var voldsom av natur, særlig ikke overfor min kone. Hvorfor var jeg så opphisset at jeg ville selge huset vårt og flytte med hele familien i denne skolebussen til et sted langt borte? Det var fordi . . .

Cathy og guttene kom hjem fra møtet i Jehovas vitners Rikets sal. Jeg hadde vært hjemme alene. I hele den tiden Cathy og jeg hadde vært gift, hadde vi gjort alle ting sammen som en familie. Vi hadde aldri barnevakt. Vårt mål var alltid å behage hverandre som mann og kone og leve sammen som en lykkelig, godt sammensveist familie. Vi likte å arbeide og leke med guttene våre, Roy på ti, Jack på fem og Rick på fire år. Men nå var vi splittet! En som de kalte «Jehova», hadde ødelagt min lille verden.

Jeg hadde riktignok vært en trofast kirkegjenger som barn, ja, jeg gikk faktisk regelmessig i kirken i cirka 13 år. Men det var mye som fikk meg til å tvile på om det virkelig fantes en Skaper, en kjærlig Gud. Da den beste vennen jeg hadde, bestefar, døde, sa de voksne at Gud hadde tatt ham til seg! Jeg var bare seks år og syntes at Gud måtte være svært ukjærlig. Da min kjære mor døde noen år senere, fikk jeg ikke noe annet enn den samme forklaringen: Gud hadde tatt henne til seg og latt min alkoholiserte far bli igjen.

Som tenåring la jeg merke til at mange av vennene mine stjal fra forretningene, men at de samme menneskene gikk og skriftet og alltid overvar messen om søndagene. Jeg husker også at jeg hørte voksne skryte av sine umoralske handlinger og samtidig kalle seg kristne. Jeg syntes det var hykleri. Jeg mente at jeg kunne leve et bra liv uten kirken. Kirken var ikke noe for meg!

Cathy hadde vokst opp i en liten by i North Carolina. For henne var det å gå på religiøse møter en del av både det sosiale og det religiøse liv. Hun hadde deltatt nokså aktivt i kirkens arbeid og undervist på søndagsskolen. Jeg hadde ikke noe å innvende mot at hun tok guttene med seg i kirken, for jeg tenkte at de lærte kanskje noe bra der. Men Cathy ble mer og mer misfornøyd for hver kirke hun gikk i. Hun mislikte særlig all sladderen og baktalingen. Riktig oppbrakt ble hun en søndag da Roy kom hjem fra søndagsskolen med det ene jakkeermet revet opp — det hadde vært slagsmål i klasseværelset. Jeg lo for meg selv da hun sa at hun ville prøve en annen kirke, for jeg visste at alle var omtrent like.

I de etterfølgende måneder begynte Cathy å studere mormonismen og også å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, som kom hjem til oss. Jeg hadde ikke noe imot det, for det foregikk mens jeg var på arbeidet. Men da hun begynte å gå på møtene i Rikets sal og snakket en hel del om «Jehova», begynte jeg å bli sjalu! Hennes nyvunne kunnskap begynte litt etter litt å ha innvirkning på hennes avgjørelser, og de var ikke alltid i harmoni med min oppfatning.

En dag sa Cathy for eksempel at hun ikke ville besøke en venn av meg lenger. Da jeg spurte om grunnen, sa hun at guttene lærte stygge ord av barna hans. Hun begynte å bli kresen med hensyn til vårt valg av venner! Jeg ble rasende og truet henne med knyttneven. Jeg syntes at hun stadig prøvde å fortelle meg at «det står ikke noe i Bibelen om en treenighet», og at hun hadde lært å elske og tilbe «Jehova». Jeg begynte å bli bekymret for hennes mentale tilstand. Noe måtte gjøres! Utby huset til salgs og flytt til et annet sted! Det var løsningen! Og vi flyttet — for å komme bort fra Jehovas vitner.

Vi flyttet til Melrose i Massachusetts, nærmere 100 mil borte, i skolebussen. Men det løste ingen problemer. Min kone ble svært nedtrykt, ja, også fysisk syk, fordi hun ikke fant noen Rikets sal der. Jeg orket ikke å se på dette, så jeg begynte å lete etter en Rikets sal for henne. Jeg fant en, og hun ble lykkelig igjen —  men så dukket sjalusien opp igjen hos meg. For å motvirke dette arbeidet jeg nesten døgnet rundt.

I mellomtiden tilegnet min kone og guttene seg stadig større kunnskap ved å studere Bibelen og gå på møtene. Nå fikk jeg vite at hun gikk fra hus til hus i nabolaget med «sannheten», som hun kalte det. Jeg satte raskt en stopper for det og sa at hvis hun hadde tenkt å gjøre det, fikk det skje et annet sted, i en annen by. En venninne av henne, fru Lappin, kjørte henne til en naboby for å foreta slike husbesøk der, og hun og min kone samarbeidet mye i dette arbeidet. Hun prøvde til og med å snakke med meg noen ganger, men det ville jeg ikke ha noe av — når fru Lappin nærmet seg hoveddøren, forsvant jeg ut bakdøren. Nå hadde jeg enda mer å være sjalu på — et annet vitne.

Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg fikk tilbud om en ny stilling i New London i Connecticut. «Dette er løsningen,» tenkte jeg. Men heller ikke denne gangen var det noen løsning å flytte. Min nye stilling krevde størsteparten av tiden min, årene gikk, og guttene vokste opp uten å se særlig mye til sin far.

Én søndag sjokkerte jeg min kone ved å gå rett inn i Rikets sal sammen med henne for å finne ut hva som egentlig foregikk der. Jeg kan fremdeles se for meg Cathys overraskede ansikt!

Men jeg ble også overrasket, for det jeg så og hørte, var så helt annerledes enn de seremoniene jeg husket fra kirken. Jeg hørte et bibelsk foredrag om et land hvor druene var så store at to mann måtte bære en drueklase mellom seg på en stang. Det hørtes ut som vill fantasi, men jo, der stod det i Bibelen, i 4. Mosebok 13: 23, som beskrev det lovte land for Guds folk. Foredraget var både livlig og interessant, og hele møtet ble avviklet på en ordnet måte.

Det var ikke noe rart at min kone og guttene var så flinke til å forklare Bibelen. Ettersom jeg følte at jeg aldri ville kunne innhente det forspranget de hadde i kunnskap, ønsket jeg ikke å bli engasjert. Men jeg ble alltid sint når jeg kom opp i en diskusjon og innså hvor lite jeg visste om Bibelen. Til og med Roy, som nå var kommet opp i tenårene, kunne besvare de fleste bibelske spørsmål. Jeg følte meg virkelig dum og underlegen. Mitt skiftende humør gikk verst ut over min kone.

Det var så mange ting jeg hengte meg opp i — jeg var sjalu på hennes kjærlighet til Jehova, sjalu på hennes kunnskap og hennes nidkjærhet når det gjaldt å fortelle andre om det hun hadde lært, sjalu på Roys evner til å gjøre det samme, sjalu fordi hun hadde tid til å hygge seg sammen med guttene, mens jeg alltid var på arbeidet, og sjalu på grunn av den respekt guttene alltid viste henne.

I oppveksten hadde jeg vært svær til å banne og drikke øl (selv om jeg ikke var noen dranker), men samvittigheten min plaget meg fordi jeg fortsatt bante og drakk, ja, mer enn før. Nervene mine stod på høykant, og jeg gikk ned i vekt. Jeg kunne ikke se noen løsning. En dag fant jeg ut at vi skulle flytte tilbake til North Carolina, hvor jeg mente at livet var roligere, og jeg håpet at vi igjen kunne være sammen som en familie.

To — tre måneder etter at vi hadde flyttet til North Carolina, var det noen som spurte meg: «Hva med et bibelstudium? Har du ikke lyst til å vite hvorfor kona og barna dine har det syn de har? Det vil kunne hjelpe deg til å forstå dem bedre. Og du vil lære mye selv også.» «Vel,» tenkte jeg, «jeg skal finne noe å sette fingeren på og vise at de tar feil. På den måten vil jeg kunne gjenvinne selvrespekten og få familien tilbake.»

Jeg ville ikke at Charles (han som underviste meg) skulle komme hjem til oss og studere, så jeg gikk hjem til ham en kveld i uken. I begynnelsen var jeg grenseløst irritert når jeg skulle gå, for jeg ville det egentlig ikke. Jeg kastet ting omkring i huset og gjorde det vanskelig for Cathy.

Men etter hvert som ukene gikk, begynte det å skje en forandring. Litt etter litt måtte jeg innse at jeg ikke fant noe som var i strid med Bibelen, selv om jeg ikke ville innrømme det i begynnelsen. Etter hvert som tiden gikk, så jeg at alt det jeg lærte, var basert på Bibelen. En dag da en venn av meg stilte meg et bibelsk spørsmål, klarte jeg til min store forundring å svare på det og også på andre spørsmål han hadde. Ja, mitt studium av Bibelen begynte å gi gode resultater.

Jeg tenkte at nå var alle problemer løst. Men så enkelt var det ikke! Det ville ha vært for lettvint. Jeg strevde fremdeles med å bevare selvkontrollen, og jeg røkte (tre pakker sigaretter om dagen, foruten at jeg drakk cirka 15 kopper kaffe, en hel del øl og tok sovetabletter). Det plaget min samvittighet, og jeg kunne ikke se hvordan jeg skulle klare å komme over denne vanen. Jeg sluttet å røke hver kveld og begynte igjen neste morgen. Jeg kastet sigarettpakken og gikk så på leting etter den for å «berolige nervene mine». Og så ble jeg sjalu på min kone fordi hun hadde klart å slutte å røke for lenge siden.

Jeg husker en gang da jeg prøvde å installere en vaskemaskin på kjøkkenet og fikk et alvorlig kink i ryggen. Min kone kom bort for å hjelpe meg, og jeg ble så sint at jeg dyttet henne til side og sprang ut for å kjøpe noen sigaretter. Ja, det var litt av en kamp! Men etter mange oppriktige bønner og med mine kristne venners og Jehovas ånds hjelp kunne jeg omsider si: «Jeg har sluttet.» Det hjalp meg til å legge av det hissige temperamentet mitt og være takknemlig for at jeg hadde en kristen familie, i stedet for å være sjalu på den.

Jeg er så takknemlig for at den lille familien min lojalt holdt fast ved sine bibelske prinsipper gjennom alt dette. Og hvordan har det så gått med den en gang så sjalu ektemannen? Hvis du skulle komme til Louisville i Kentucky eller deromkring, vil du kanskje komme til en menighet som har Bill og Cathy på besøk. I skrivende stund har jeg nemlig et stort privilegium i likhet med det Paulus hadde i den første kristne tid. Jeg tjener som reisende tilsynsmann og har som oppgave å prøve å hjelpe og oppmuntre brødrene. Sammen med min kone besøker jeg regelmessig 20 menigheter. Disse besøkene er i virkeligheten til oppmuntring for alle parter.

Til andre sjalu ektemenn som kanskje føler det på samme måte som jeg følte det, vil jeg si at jeg håper ikke de lar sin stolthet ødelegge forholdet til familien. Jeg håper at de vil benytte den tiden da barna er små, til å lære å anvende Bibelens prinsipper i sitt liv. Mange slike ektemenn har allerede gjort dette. Deres ektefelle har kunnet glede seg over å se resultatene av at de har anvendt Peters inspirerte veiledning i 1. Peter 3: 1, 2: «Likeså skal dere gifte kvinner underordne dere under deres menn. Så kan de . . . bli vunnet, ikke ved ord, men ved hustruens livsførsel, når de ser hvordan dere lever i renhet og gudsfrykt.»

Måtte du oppnå enda større velsignelser enn jeg, og måtte du oppleve den glede det gir å overvinne de mange problemer som sjalusi medfører — enten du er mann eller kone. — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 13]

Når en mann vil at hans kone skal slutte å studere med vitnene, kan det være at han har hørt noe ufordelaktig om dem. Men er det han har hørt, sant?

[Uthevet tekst på side 14]

Noe av det beste du kan gjøre for å finne ut hva din ektefelle lærer, er å studere Bibelen sammen med vitnene selv. Det vil ikke koste deg noe. Du behøver ikke å fortsette hvis du ikke vil. Men da vil du i hvert fall ha førstehånds kjennskap til saken.

[Uthevet tekst på side 15]

Hvis du selv er til stede på et møte i Rikets sal, vil du finne ut hva som foregår.