Jeg lærte hva kjærlighet virkelig er

Fortalt av en japansk familiefar

DE FORHOLDENE jeg vokste opp under, hindret meg i å utvikle en sterk kjærlighet til andre mennesker. Far døde da jeg bare var to måneder gammel. Mor flyttet sammen med en mann i et papirløst forhold, og jeg ble satt bort til andre. Som ti år gammel gutt ble jeg levert tilbake til min mor, men jeg fikk aldri oppleve noe varmt familieliv. Mor var slave av hasardspill, og hun tok meg med til spillebulene.

Da jeg giftet meg 25 år gammel, var også jeg blitt en slave av spill om penger. Hver dag fulgte samme mønster. Om dagen var jeg opptatt med salgsarbeid, og det gav meg anledning til å gå på hesteveddeløp og båtveddeløp. Kveldene gikk med til mah-jong [en form for hasardspill], og jeg pleide å komme hjem ved midnatt. Hasardspillet førte meg ut i alvorlige vanskeligheter, kostet meg jobben og la tunge økonomiske byrder både på min familie og min kone.

Gang på gang prøvde jeg å slutte, uten å greie det. Jeg mente det var skjebnen eller noe jeg hadde arvet etter mor. Følelsen av at jeg aldri så lenge jeg levde skulle kunne slutte med å spille om penger, gjorde meg vettskremt. Jeg ble så deprimert ved tanken på framtiden at jeg bestemte meg for å begå selvmord. Men da jeg klatret opp på taket av et hus, så jeg plutselig for meg ansiktene til de to små guttene mine, og så kunne jeg ikke hoppe likevel.

Til tross for at jeg var gift, visste jeg ikke at kjærlighet er det som knytter en familie sammen og gjør den til en sunn og gledebringende ordning. Ettersom jeg aldri hadde fått noen kjærlighet fra far eller mor, visste jeg ikke hva kjærlighet virkelig er. Derfor kunne jeg ikke forstå min kones sympati på grunn av det jeg opplevde i oppveksten — hennes ønske om å skape et varmt familieliv sammen med meg og hennes utholdenhet enda jeg stadig sviktet henne. Men jeg skulle lære å sette pris ikke bare på min kones kjærlighet, men også på en mye større kjærlighet.

Min kone var klar over faren ved at jeg arbeidet utenfor hjemmet, og hun oppfordret meg derfor inntrengende til å innrede en forretning i huset vårt. Jeg skaffet meg da raskt et lån og pusset opp huset, så jeg kunne starte en mah-jong-salong der. Jeg likte mah-jong og gikk sterkt inn for forretningen. Den blomstret, og jeg kunne stadig betale av på lånet. Men min kone var svært ulykkelig på grunn av familieproblemer. På toppen av det hele ble hun av og til hysterisk og mente at jeg burde overvåkes, så jeg ikke falt tilbake til mine gamle vaner. I denne situasjonen ble jeg fullstendig utslitt både mentalt og fysisk.

Mens forholdene i familien var så spent, var det at min kone en dag tilfeldig plukket ut en bok fra bokhyllen med tittelen Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse? Jeg hadde fått den av et av Jehovas vitner om lag seks år tidligere. Nå gikk hun nærmest inn for en materialistisk Marx-og-Lenin-filosofi og var 100 prosent ateist. Men det hun leste, virket på hjertet, og hun skjønte at det ikke var noe grunnlag for å benekte at det fantes en allmektig og vis Skaper. Hun følte en eiendommelig form for frykt. Heldigvis avla et av Jehovas vitner et besøk hos oss kort etter, og et regelmessig bibelstudium ble satt i gang. De brukte boken Den sannhet som fører til evig liv og begynte med kapitlet «Bygg opp et lykkelig familieliv». Da min kone fortalte meg om de inntrykk hun hadde fått, bestemte jeg meg for at jeg også ville studere.

Jo mer jeg leste i Bibelen, desto mer ble jeg overbevist om at dette var sannheten. Sløv som jeg var, gjorde likevel ordene i Hebreerne 4: 12 et sterkt inntrykk på meg: «For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd.» Resultatet ble at jeg anstrengte meg for å slutte å lyve, selv i småsaker. Saktmodig tok jeg imot rådet: «Dere skal slett ikke sverge . . . La et ja være ja og et nei være nei!» (Matt. 5: 34, 37) Min kone fikk snart tillit til meg igjen, og hun adlød meg med glede. To måneder etter at jeg hadde begynt å studere Bibelen, sluttet jeg å røke og spille om penger. Jeg greide å bryte over tvert med mine vaner. Det var ikke lenger nødvendig at noen skulle passe på meg. Jehova hørte mine inderlige bønner og gav meg styrke til å gjennomføre det jeg hadde begynt på.

Sammen med min kone og våre to sønner vet jeg nå hva kjærlighet er, og vi lever som en lykkelig familie. Vi har lært å kjenne den uendelige rike kjærlighet som blir vist av Jehova Gud og Jesus Kristus, og vi er overbevist om at ekte glede er noe vi bare kan få ved å gjengjelde denne kjærligheten.