Jeg holdt på å begå selvmord

JEG hadde flyttet sammen med en mann uten å gifte meg, en mann som attpåtil tilhørte en annen rase, og på grunn av dette ville mine foreldre ikke vite av meg. Far sverget på at han skulle drepe meg hvis han noen gang fikk se meg igjen. Jeg følte at jeg stod midt imellom to verdener, og at jeg ikke var godtatt i noen av dem. Jeg ville ikke velge noen av dem. Jeg foraktet hele den bestående ordning, som er så preget av lidelser og hat, og prøvde alt for å forandre den — kommunismen, hippietilværelsen og kvinnenes frigjøring. Jeg kjempet for det jeg mente var riktig. Så begynte jeg å hate den Gud som kirkesamfunnene forkynner om. Jeg bestemte meg for at jeg aldri ville tjene en slik Gud, selv om det skulle føre til at jeg ble pint i all evighet i et brennende helvete.

Men etter at jeg i to år hadde bekjempet denne ordning og dens gud, ble jeg svært nedbrutt. Jeg bestemte meg for å ta livet av meg. Jeg bad en siste bønn til en Gud jeg ikke kjente. I min uvitenhet sa jeg til Gud at hvis han i det hele tatt brydde seg noe om meg, fikk han se til å gjøre noe før klokken to om ettermiddagen, ellers ville jeg ta livet av meg. Og så glemte jeg hele bønnen og begynte å forberede meg på selvmord.

Før klokken to banket et av Jehovas vitner på døren. Dette vitnet, en kvinne, hadde kommet til meg så mange ganger at jeg ikke hadde tall på det. Hun kom alltid når jeg sov. Jeg tok alltid imot litteratur av henne, men jeg viste også min forakt for hennes Gud. Denne gangen ble jeg rasende og ropte stygge ord til henne. Men da hun begynte å fortelle meg om den Gud hun tilbad, hørte jeg for første gang etter. Hun sa at det var ikke Guds vilje at verden skulle være fordervet, og at den skulle være fylt av sultende mennesker og deformerte barn. Det hun sa, gav meg et lite håp, og jeg begynte å studere Bibelen sammen med henne. Kort tid senere innviet jeg mitt liv til Jehova og ble døpt.

Vissheten om at denne ordning vil få sin ende, og at det finnes en Gud som er alt det han sier at han er, har gitt meg en fred i sinn og hjerte som jeg ikke hadde følt siden jeg var liten. Min partner og jeg har nå inngått et lovformelig ekteskap, og Jehova har velsignet oss med to kjekke gutter. I Jehovas organisasjon har jeg venner som jeg vet bryr seg om meg.

Men ingen av de velsignelsene jeg har fått del i — og det er mange flere enn jeg kan nevne her — ville jeg ha fått hvis jeg ikke hadde vært i live. Hvis ikke Jehova hadde hørt min bønn, og hvis ikke et vitne hadde foretatt gjenbesøk hos meg, hadde jeg vært død nå. Men det er jeg ikke, og mitt liv tilhører Jehova for alltid. — Innsendt.