Har livet noen mening?

En mann i 80-årene tenker: ’Mitt liv er snart slutt. Det har gått så fort. Det er så lite igjen. Hvor er det blitt av? Hva var meningen med det? Alt ligger bak meg; jeg har ikke noe foran meg. Unntatt graven og det å bli glemt. Hvor meningsløst har ikke alt sammen vært! Ikke noe rart at kynikeren sier: «Et, drikk og vær glad, for i morgen skal vi dø.»’

Men er dette alt?

FOR lang tid siden ble en mann utsatt for en pinefull prøvelse uten å vite hvorfor han måtte lide. I sin fortvilelse over den tilstand menneskene befinner seg i, utbrøt han: «Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro. Det spirer som blomsten — og visner, det flykter som skyggen og blir ikke stående.» — Job 14: 1, 2, vers 1 fra EN.

Er dette alt? Har livet noen mening? Disse spørsmålene er blitt stilt om og om igjen, av den ene generasjon av mennesker etter den andre ned gjennom tidene. Spesielt stiller folk seg disse spørsmålene etter hvert som de begynner å bli eldre. De ser tilbake på livet og lurer på om det har hatt noen mening.

I en gammel manns begravelse vil kanskje noen si: ’Han levde nå et rikt liv.’ Det høres nesten ut som om dette skulle gjøre det lettere å dø. Men er det lettere å godta at en skal dø, når en har levd et rikt liv? Eller er det vanskeligere å dø da? Ville det ikke være lettere å forlate et tomt liv enn et rikt liv? Ingen sier: «Jeg er så lykkelig! Jeg tror jeg tar mitt eget liv!» Det er de ulykkelige som tyr til selvmord. Når en ikke har noe å spise i dag, er det en dårlig trøst at en kunne spise seg mett i går. Og det som synes å være av så stor betydning i livet, virker ofte mindre betydningsfullt når døden nærmer seg.

For mange har imidlertid livet ikke lenger noen mening. Forholdene i verden er nedstemmende. Livet synes ikke å være noe verdt. For mange er det fylt av skuffelser. De unge blir forsømt, og de gamle blir plassert på triste og kjedelige pleiehjem. Stress bygger seg opp inntil det resulterer i hjertesvikt eller i voldshandlinger. Korrupsjonen på det politiske plan blir stadig større, og mistilliten blant folk øker. Bekymrede enkeltpersoners velmente forsøk på å rette på tingenes tilstand fører ikke fram. Resultatet blir at folk blir desillusjonert og gir seg hen til noe så meningsløst som bare å være opptatt av seg og sitt. Angående denne tendensen sier den amerikanske bestselleren The Culture of Narcissism: «Ettersom folk ikke har noe håp om å kunne forbedre sitt liv på noen områder som virkelig er av betydning, har de overbevist seg selv om at det som teller, er å forbedre sitt eget sjeleliv: å utvikle sine følelser, spise helsekost, ta leksjoner i ballett eller magedans, fordype seg i Østens visdom, jogge, lære å ’finne seg selv’ . . . De går inn for å få sterkere opplevelser, de forsøker å styrke slappe muskler, og de bestreber seg på å vekke til live slumrende lyster. . . . mental helse betyr å kaste alle hemninger over bord og straks tilfredsstille ethvert begjær.» — Sidene 29, 39, 40, 43.

Når folk følger en slik handlemåte, blir deres meningsløse liv enda mer meningsløst, og når de gjør enda mer desperate forsøk på å flykte fra virkeligheten, gir de seg av med seksuelle orgier og perverse handlinger, finner fornøyelse i å øve hærverk og vold, bruker narkotika og velger kanskje til og med den siste utvei — selvmord. Og alt dette gjør de fordi de føler at deres liv er uten mening.

Vi lever noen få år, og så går vi ned i graven og blir glemt. Hvordan kan det være noen mening i noe slikt? Hva er det som gjør et menneske mer betydningsfullt enn en maur eller en gresshoppe? I forhold til det store univers føler mennesket seg lite. Det er uten betydning, og det setter ingen spor etter seg. Det er her et øyeblikk, og så er det borte for alltid. Det ser ut som om livet er tomt og uten verdi.

«Hvordan kan mitt liv ha noen mening?» lurer kanskje noen på. ’Hvem vil savne meg når jeg går bort, og hvor lenge vil jeg bli savnet? Og hvis noen savner meg, hva hjelper det meg? Jeg er bare én blant milliarder. Hvem legger merke til meg? Hvem bryr seg om meg? Hvem husker meg?’

Vent et øyeblikk! Det er noen som legger merke til deg, noen som bryr seg om deg, og som vil huske deg. Livet har en mening, hvis du ønsker at det skal ha det, og hvis du gjør noe for at det skal få det. De etterfølgende artiklene viser at det forholder seg slik.