Takknemlige Gilead-elever uteksaminert

«JEG ville ikke ha gått glipp av det for alt i verden!» «Dette har vært den lykkeligste tiden i mitt liv!»

Slike begeistrede uttalelser kunne en høre fra elevene i den 68. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead. De snakket om den opplæring de hadde fått med tanke på misjonærtjenesten. Høydepunktet på det fem måneder lange kurset kom søndag 9. mars 1980, da eksamenshøytideligheten ble holdt i Jehovas vitners stevnehall i Long Island City i New York.

Hvorfor var de 45 elevene så begeistret for det kurset de hadde gjennomgått? Hva var det som fikk dem til å reise ut som misjonærer?

En ung kvinne sa: «Jeg tror at jeg virkelig har lært mer om hvordan en kan være en dyktig lærer, i de fem månedene jeg har gått på Gilead, enn jeg gjorde på de fire årene ved universitetet. Kvaliteten av den undervisning som ble gitt på Gilead, har gjort dypt inntrykk på meg.» En annen elev sa at kurset var «svært realistisk og svært praktisk». En ung mann uttrykte sin begeistring på denne måten: «Jeg satte stor pris på gjennomgåelsen av Bibelen. Det jeg likte aller best, var de punktene som tok sikte på å hjelpe oss til å bygge opp et bedre forhold til Jehova og forbedre vår kristne personlighet. Dette ble også understreket i alt det vi studerte.»

I et brev som ble lest opp for forsamlingen, gav klassen uttrykk for sin verdsettelse med disse ordene:

«Det fremadskridende studiet av sannheten i kronologisk rekkefølge har økt vår verdsettelse av Bibelen betraktelig. Vi har gått i dybden for å finne sammenhengen i hver enkelt av Bibelens bøker, og vi kom til at hvert eneste vers ble skrevet i en bestemt hensikt og med tanke på at det skulle få sin anvendelse både den gang og nå. Dette gjorde det ytterligere klart for oss at vår Gud, Jehova, ikke er en Gud som generaliserer, men at han har tilveiebrakt spesiell skreven veiledning til sitt folk på ethvert tidspunkt. Og Gilead har hjulpet oss til å se hvordan vi på best mulig måte kan granske Bibelen, og hvordan vi kan presentere dens budskap på en praktisk måte for dem vi kommer til å treffe i våre tildelte distrikter.

Vi føler det som et stort privilegium at vi er den første klassen som har fått bruke de fine nye klasseværelsene og det nye biblioteket. Vi er forvisset om at framtidige Gilead-elever også vil sette pris på den gode atmosfæren, som bidrar så mye til at klassens medlemmer kan studere sammen og ha åndelig fellesskap. . . .

Selve undervisningen har vært av svært høy kvalitet, og den har dyktiggjort oss med tanke på at vi skal bringe den legende balsam som Jehovas budskap utgjør, ut til trøst for nasjonene.»

De 45 elevene hadde kommet fra ni land, og nå ble de tildelt å tjene som misjonærer i 11 land, deriblant i Ecuador, Colombia, Bolivia, Japan, Den sentralafrikanske republikk, Ghana, Kenya, Filippinene og El Salvador.

I tillegg til at elevene kom fra forskjellige land, hadde de også svært ulik bakgrunn. En av dem, som kom fra California, hadde vært hippie og solgt narkotika før han lærte Guds sannhet å kjenne. Han sa: «En venn av meg og jeg prøvde å bygge en båt. Tanken var å seile til en av øyene i det sørlige stillehav. Vi ville dra til paradiset. Vi hadde ikke kommet så langt med byggingen av båten da Jehovas vitner kom på besøk. De forstod hva vi ønsket, og spurte: ’Hva ville dere synes om at paradiset kom til dere?’ Vi svarte: ’Det ville være fint. Vis oss hva som må til!’ Vi fikk et bibelstudium, og i løpet av fire måneder tok vi begge standpunkt for Bibelens sannhet, med dens løfte om at paradiset skal bli gjenopprettet på jorden av Guds rike.» — Luk. 23: 43, NW.

En elev fra India hadde vært en god fotballspiller og hadde faktisk håp om å få representere India i olympiaden i 1956. Hans livs drøm ble knust på grunn av en skade i det ene benet. Men han fant snart noe som gav ham større tilfredsstillelse enn olympiaden; han fant Bibelens sannhet og bruker nå hele sin tid til å dele den med andre.

Noen av elevene fortalte at de hadde søkt Guds sannhet i årevis. En ung kvinne fra New Zealand sa: «Helt fra jeg var barn, var jeg interessert i å finne sannheten. Etter at jeg hadde reist fra New Zealand til Australia, søkte jeg fremdeles sannheten, og jeg undersøkte derfor forskjellige religioner.» Etter å ha besøkt ulike kirkesamfunn var hun temmelig skuffet, og hun bad til Gud om at han måtte hjelpe henne til å finne sannheten. På det tidspunkt skulle hun reise til England med båt. Hun forteller: «Jeg fikk et svært raskt svar på mine bønner.» Hvordan det? På denne båten traff hun et av Jehovas vitner, og hun studerte Bibelen om bord hver dag ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv. Da hun kom fram til London, visste hun at hun hadde funnet Guds sannhet.

Hva er det som får noen til å ønske å gjennomgå denne opplæringen ved Gilead for å bli misjonærer? Én av elevene sa: «Jeg har alltid hatt et ønske om å hjelpe folk. Jeg liker så godt å undervise.» En annen sa: «Da jeg var barn, ville jeg alltid bli misjonær. Det var mitt mål å tjene Gud, og jeg syntes at misjonærtjenesten så ut til å være den beste måten å gjøre det på.» En ung mann fra England sa: «Helt siden jeg første gang leste en av Jehovas vitners årbøker og fikk kjennskap til det misjonærarbeid de utfører, har jeg hatt lyst til å bli misjonær. Det har vært en stor oppmuntring for meg å lese misjonærenes opplevelser.»

Den formiddagen da elevene ble uteksaminert, holdt åtte medlemmer av staben ved Jehovas vitners hovedkontor taler hvor de gav dem råd og veiledning, og ordstyreren, J. E. Barr, overrakte så diplomene.

Om ettermiddagen fremførte elevene et spesielt program som ble presentert som «en av de uskrevne leksjoner ved Gilead — en leksjon i mennesker». De demonstrerte på mange pussige måter at selv om de er forent i tilbedelsen av Jehova Gud, er de svært forskjellige når det gjelder språk, musikk, klær, mat og vaner. Dette skulle understreke at det å være forent ikke nødvendigvis betyr å være ensrettet.

Deretter oppførte de to bibelske skuespill. Det første var basert på Ordspråkene, kapitlene 1 til 6, og det andre på Esra, kapitlene 3 til 5. Ved hjelp av en rekke bilder fra vår tid viste det første skuespillet hvordan guddommelig visdom «roper høyt» og hjelper folk til å overvinne problemer med hensyn til barneoppdragelse og til å bygge bro over kommunikasjonskløften mellom unge og gamle. Det andre skuespillet oppfordret til selvransakelse. Det het: «Legg merke til hvordan det går dere!» (Hag. 1: 7) Det ble vist at de hindringer som på en listig måte ble lagt i veien for gjenoppbyggingen av Jehovas tempel etter at jødene hadde vendt tilbake til Jerusalem i 537 f. Kr., var av samme slag som de hindringer nidkjære kristne i vår tid møter.

De 2047 som var samlet i stevnehallen, gav uttrykk for sin begeistring ved langvarig applaus. Det var en dag som Gileads 68. klasse aldri kommer til å glemme.

[Bilde på side 25]

Vakttårnets bibelskole Gilead

På listen under er rekkene nummerert fra den forreste mot den bakerste rekken, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre mot høyre.

1) Gomes, M.; Quinones, N.; Sullenger, M.; Jacek, K.; Debnath, T.; Ellis, N.; Bryne, S.; Boseovski, D.; Debnath, M.; 2) Lobinsoff, G.; Manning, H.; Haynes, J.; Goutam, M.; Boyce, S.; Berkeley, G.; Davidsson, M.; Shirshac, P.; Watson, A.; 3) Lobinsoff, G.; Frewin, K.; Boseovski, P.; Cameron, C.; Frewin, M.; Halle, L.; White, L; Watson, M.; 4) Schneider, S.; Baker, C.; van Heerde, J.; Schneider, R.; Goutam, K.; Jacek, D.; Boyce, G.; Berkeley, A.; Manning, F.; 5) Davidsson, K.; Haynes, I.; Byrne, D.; Baker, G.; Mackie, N.; Ellis, L.; Ives, M.; Sen, R.; White, R.