Abort: Hva de sakkyndige sier

Motstridende oppfatninger blant legene

Juristene forandrer oppfatning

DR. MED. Bernard Nathanson, som i sin tid var leder for den første og travleste abortklinikken i New York (nå nedlagt), gjorde en dramatisk helomvending, noe som fremgår av det han sa: «Jeg ble overbevist om at jeg som direktør for klinikken i virkeligheten hadde stått bak over 60 000 dødsfall.» Han tilføyde: «Det er absurd å benekte at livet begynner ved unnfangelsen!»

Dr. Howard Diamond ved Beth Israel Medical Center i USA er uenig: «Hvis jeg føler noe som helst, er det glede. Abort er mye viktigere enn livet til et barn som ikke eksisterer. . . . Et foster er ingenting!»

Legene reagerer høyst forskjellig på det å foreta abortinngrep. Noen plages av fortvilelse og skyldfølelse. Det finnes leger som innrømmer at de har begynt å drikke og plages av mareritt etter at de har utført et stort antall abortinngrep. På den annen side finnes det leger som hevder at de oppnår dyp tilfredshet ved å utføre slike operasjoner, fordi de føler at de redder kvinnens liv, både fra et følelsesmessig og et fysisk synspunkt.

Noen leger har blandede følelser. Dr. William Rashbaum ved Beth Israel Medical Center pleide å drømme at han så små fostre som motsatte seg abort ved å holde seg fast i livmorveggen. Han lærte seg å leve med dette og har ikke lenger slike mareritt, men sier: «Jeg er et menneske. Jeg har rett til å ha mine følelser. Og mine følelser er: Hvem har gitt meg eller noen annen rett til å avbryte et svangerskap? Jeg har rett til å ha slike følelser, men jeg har ingen rett til å fortelle om dem til en pasient som har et desperat behov for abort. Jeg blir ikke betalt for mine følelser; jeg blir betalt for mine ferdigheter. . . . Jeg begynte å utføre et stort antall abortinngrep da jeg ble skilt og trengte penger. Men jeg tror også på kvinnens rett til selv å bestemme over sin biologiske skjebne.»

Dr. med. John Szenes mener at kvinnen har rett til å avgjøre om hun skal ha abort, og det er det som teller mest for ham. Han innrømmer imidlertid at det skal noe til å venne seg til abortinngrep som blir foretatt ved hjelp av en saltvannsinnsprøytning: «Plutselig merket en at da saltoppløsningen ble ført inn, ble det en voldsom aktivitet i livmoren. Det skyldtes ikke væskestrømmen. Det var tydeligvis fosteret som ble urolig fordi det hadde svelgd konsentrert saltoppløsning, og sparket voldsomt. Det hadde fått dødsstøtet.» Og så tilføyer han: «Jeg kan tenke meg at hvis jeg hadde begynt med å fjerne 24 uker gamle fostre, ville det ha vært en langt større konflikt i mitt sinn med hensyn til hvorvidt dette er drap.»

Ved Beth Israel Hospital i Denver i Colorado utførte en lege et abortinngrep ved å foreta en innsprøytning av fødselshormoner for å framskynde fødselen. Etter noen timer ble det født et levende barn som skrek, og som døde en tid senere. Legen gjorde ingenting for å redde barnets liv. Sykepleierne ble oppbrakt, og én sa opp. En fødselslege i Denver sa om en lignende situasjon: «Å prøve å redde fosteret når en utfører et abortinngrep, er det samme som å sende en sykebil til en eksekusjonspelotong. Hele hensikten med abortinngrepet — fra kvinnens og legens synspunkt — er å sørge for at fosteret ikke overlever.»

Mange sykepleiere har fått sjokk etter å ha vært til stede ved abortinngrep, særlig inngrep hvor det blir benyttet saltoppløsning. En journalist fortalte om reaksjonen til en oversøster på en gynekologisk avdeling på et amerikansk sykehus hvor det ble foretatt et stort antall slike inngrep. «Hun fortalte om mange redselsvekkende situasjoner,» sa han, «deriblant om barn som ble født levende, men som de ikke hadde noen mulighet for å hjelpe på det sykehuset. Hun hadde selv vært vitne til at en lege som tilfeldigvis var til stede da et levende barn ble født, etterpå druknet barnet i en bøtte med formalin.» En annen rapport fra USA forteller om abortinngrep som blir foretatt når fosteret er åtte måneder gammelt, og sier at fostre som ville kunne leve seks måneder gamle, «blir drept av leger som gir dem sprøyter eller kveler dem i plastposer». Barna er levedyktige, men blir drept.

Det blir ofte hevdet at en gravid kvinne bør få bestemme over sin egen kropp, men fosteret er ikke hennes kropp. Det er ikke noe vedheng til eller en del av kvinnens kropp, i likhet med blindtarmen eller galleblæren. Det å fjerne et foster fra morens kropp er som kjent blitt sammenlignet med å fjerne blindtarmen eller galleblæren. Professor dr. A. W. Liley, en verdenskjent forsker når det gjelder fosterets fysiologi, sa: «Biologisk sett kan vi ikke på noe stadium slutte oss til det syn at fosteret bare er et vedheng til moren. Genetisk sett er moren og barnet atskilte individer fra unnfangelsen av.» Han fortsetter med å beskrive fosterets bevegelser og aktivitet:

«Vi vet at det beveger seg lett og elegant i sin flytende verden, at det inntar den stilling hvor det har det mest behagelig. Det reagerer på smerte og berøring og kulde og lyd og lys. Det drikker fostervann — mer hvis det er kunstig søtet, og mindre hvis det har en ubehagelig smak. Det hikker og suger på tommelen. Det er våkent og sover. Det kjeder seg over gjentatte signaler, men kan lære å reagere på første signal av et nytt slag. Og til slutt bestemmer det hvilken dag det skal komme til verden, for det er utvilsomt fosteret og det alene som bestemmer når fødselsveene skal begynne. . . . Dette er også det foster hvis eksistens og identitet så ubarmhjertig må ignoreres eller energisk benektes av aborttilhengerne.»

Etter å ha nevnt en rekke av de forunderlige tingene fosteret kan gjøre i mors liv, sier dr. Liley: «En skulle tro at denne viten ville medføre at det ufødte barn ble vist fornyet respekt. I stedet er det noen som nå er fast bestemt på å tilintetgjøre det — akkurat når det har fått en viss fysisk og følelsesmessig identitet.» Hvorfor har abortbevegelsen hatt en slik framgang, til tross for at fosteret helt innlysende er et lite menneske? Dr. Liley svarer: «Det ufødte barn er lite, nakent, navnløst og uten stemme. Det er dets forsvarsløshet som gjør det til et slikt lettvint offer. Det har ikke nådd den alder da det betyr noe i samfunnet og kan ta igjen.»

Mange leger nekter å utføre abort. Én lege sa: «Hvis det er noen leger som øyensynlig utfører flere inngrep, er det fordi noen av oss fremdeles kjemper med den hippokratiske (ed).» Denne eden sier om abort: «Jeg skal ikke gi noen gift om man ber meg om det, og heller ikke gi noen kvinne fosterfordrivende middel.»

Abortlovgivningen har gjennomgått en dramatisk forandring. Som et eksempel kan vi nevne utviklingen i De forente stater. Den sedvanerett (Common Law) som har sin opprinnelse i England og ligger til grunn for rettsordningen i engelsktalende land, betraktet fremkalt abort som en forbrytelse — men forbrytelsen ble betraktet som mindre alvorlig i første halvdel av svangerskapet, ettersom barnet ennå ikke hadde rørt på seg og følgelig ikke ble sett på som levende. Men etter at moren i annen halvdel av svangerskapet hadde «kjent liv», ble barnet betraktet som levende, og abort på det tidspunkt ble sett på som en særlig grov forbrytelse, som drap. Slik var loven i De forente staters tidlige historie, fram til etter borgerkrigen.

Unnfangelsen, som finner sted når sædcellen og eggcellen forenes, ble første gang nøyaktig beskrevet i 1827 av en tysk vitenskapsmann. Etter det forstod en at livet begynner ved unnfangelsen, og ikke når moren «kjenner liv», slik en tidligere trodde. Etter borgerkrigen sendte den nystiftede amerikanske legeforening vitenskapsmenn rundt til de forskjellige delstatene for at de skulle gjøre de lovgivende forsamlingene kjent med at livet begynner når egget blir befruktet. I samsvar med disse nye opplysningene vedtok samtlige stater i unionen i 1870- og begynnelsen av 1880-årene nye lover som gjorde fremkalt abort til en grov forbrytelse helt fra unnfangelsen av. Legeforeningen sa: «Det var intet mindre enn menneskeliv vi hadde å gjøre med.»

Men tidene forandrer seg. Disse såkalte «arkaiske antiabortlovene fra det 19. århundre» er nå blitt avskaffet. I 1967 vedtok staten Colorado en svært liberal abortlov. I løpet av de fire neste årene fulgte 15 andre stater opp. I de tre årene som deretter fulgte, var det 33 stater som avviste de liberale lovene. Men abortmotstanderne led et kraftig nederlag i 1973, da USA’s høyesterett avsa kjennelse for at alle som ønsker abort, vil kunne få det i svangerskapets tre første måneder, at det også er adgang til abort i løpet av de neste tre måneder, med visse restriksjoner av hensyn til moren, og at abort kan bli foretatt når som helst før fødselen hvis morens helse tilsier det.

Morens helse? Det er et begrep som er blitt definert på denne måten i en høyesterettsdom: «alle faktorer, fysiske, følelsesmessige, psykiske, familiemessige, og kvinnens alder og almentilstand.» En annen rettskjennelse utvidet begrepet: «Morsrollen eller enda et barn kan påtvinge kvinnen et ulykkelig liv og en ulykkelig framtid. Den psykiske skade kan bli fremtredende, og omsorgen for et barn kan bli en stor belastning for den mentale og den fysiske helse. Når det uønskede barnet medfører store bekymringer for alle de berørte parter, og når problemet er at barnet kommer til en familie som allerede psykisk eller på annen måte er ute av stand til å ta hånd om det.»

Andre «helsemessige» grunner som har vært nevnt, er det ubehag et svangerskap medfører, smerten, tap av inntekt og at kvinnen blir hindret i sin utdannelse og sin karriere. Kort sagt, enhver grunn som moren kan nevne, kan være grunn god nok til å avbryte svangerskapet når som helst før fødselen.

Et typisk eksempel på hvordan folks syn har forandret seg, har vi i den amerikanske legen Margaret Sanger og den foreningen for fødselskontroll som hun stiftet. Det var en forening som opprinnelig tok sterkt avstand fra abort og tok sikte på å spre opplysning om prevensjon for derved å forebygge behovet for aborter. I 1964 uttalte denne foreningen: «En abort tar et barns liv etter at det har begynt. Det er farlig for ditt liv og din helse. Abort kan gjøre deg steril, slik at du ikke kan få barn når du ønsker det. Fødselskontroll utsetter bare livets begynnelse.»

I dag gir foreningen uttrykk for et helt annet syn. Den anbefaler nå abort som et middel til fødselskontroll. Den betalte også en rettssak som førte til at den amerikanske høyesterett tillot en mindreårig å få abort uten sine foreldres samtykke. Foreningens tidligere uttalelse: «Abort tar et barns liv» forekommer ikke lenger i dens litteratur. Sannheten kommer imidlertid fram i en lederartikkel i legetidsskriftet California Medical Journal for september 1970:

«Ærefrykt for det enkelte menneskes liv har vært et grunnprinsipp for den vestlige verdens legevitenskap, og det er den etikk som har fått legene til å prøve å bevare, beskytte, lege, forlenge og forbedre hvert menneskes liv. Ettersom den gamle etikk ennå ikke er helt fortrengt, er det blitt nødvendig å skille mellom begrepet abort og begrepet drap, som fremdeles vekker avsky i samfunnet. Resultatet har vært en underlig omgåelse av et vitenskapelig faktum som alle kjenner, nemlig at menneskelivet begynner ved unnfangelsen, og at det, enten det befinner seg i eller utenfor livmoren, fortsetter inntil døden.»

Et annet problem som det var meningen at abort skulle avhjelpe, var barnemishandling. Teorien gikk ut på at uønskede barn ble mishandlet, og at det ikke ville bli noe barnemishandling hvis slike barn ikke ble født. Kjensgjerningene motbeviser denne teorien. Barnemishandlingen har økt voldsomt, slik det blant annet fremgår av følgende pressemelding: «Mindre strenge abortlover fører ikke til at det blir færre mishandlede barn — en undersøkelse som dr. Edward Lenoski, professor i pediatri ved Sør-California universitet, foretok over en femårsperiode, viste at etter at det ble innført ’fri abort’, økte antall tilfelle av barnemord og barnemishandling til det tredobbelte — en logisk følge av den oppfatning at ’livet ikke er noe verdt’.» I stedet for å forhindre at barn blir mishandlet, har det nye synet på abort ført til at millioner av barn blir mishandlet i mors liv.

Domstolene har inntatt en vaklende holdning til det ufødte barns liv. To bevæpnede menn skjøt mot en bil hvor det satt en gravid kvinne. En av kulene drepte fosteret. Kvinnen ble ikke dødelig såret, men mennene ble idømt livsvarig fengsel fordi fosteret døde. I en annen sak var det en mann som hadde skutt en gravid kvinne som ventet tvillinger. Etter denne hendelsen ble tvillingene tatt med keisersnitt. Den ene var blitt truffet av en kule og døde etter tre og en halv time; den andre døde etter 15 timer. Moren overlevde. Forsvarsadvokaten hevdet at fostrene «ikke var mennesker», men dommeren fastholdt at fostre som ble såret som følge av skade moren ble tilføyd, var mordoffer hvis de senere døde. Mannen ble funnet skyldig i to mord.

Her har vi et paradoks. Hvis en mor gir beskjed om at hun vil ha et levedyktig foster i sitt morsliv drept, er det humanitært. Hvis fosteret blir drept på grunn av en forbrytelse, er det drap. Hvis en mor tar livet av barnet sitt noen dager før det blir født, fordi hun er nedtrykt og mener at barnet vil bli en byrde for henne, er det lovlig. Hvis hun gjør det en dag etter at barnet er født, fordi det er blitt en byrde for henne, er det drap.

Hvordan ser Jehova Gud på alt dette? I 2. Mosebok 21: 22, 23 (EN) leser vi: «Når menn kommer i slagsmål med hverandre og støter til en fruktsommelig kvinne, så hun føder i utide, men ellers ingen ulykke skjer, så skal den som gjorde det, gi den bot som kvinnens mann pålegger ham . . . Men dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv.» Den opprinnelige hebraiske tekst begrenser ikke skaden til moren, men tar også med fosteret, slik en omhyggelig undersøkelse av den hebraiske tekst viser.a

Andre gamle lovsamlinger har det samme syn. Lover som beskyttet det ufødte liv, eksisterte i århundrer før Kristus. Hammurabis lov og likeledes sumerernes, assyrernes, hetittenes og persernes gamle lovsamlinger inneholdt forbud mot å slå en kvinne så hardt at hennes ufødte barn døde. Dette var straffelover, og de foreskrev også erstatning.

Barn blir dannet på en ærefryktinngytende måte i mors liv, og barn er «en gave fra Herren». «Hver enkelt av oss [skal] avlegge regnskap for seg selv» overfor Gud, også når det gjelder den måten vi behandler denne gaven på. — Sal. 127: 3; Rom. 14: 12.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 13]

Hvis en mor tar livet av barnet sitt noen dager før det blir født, er det lovlig. Hvis hun gjør det en dag etter at barnet er født, er det drap

[Uthevet tekst på side 14]

Det ufødte barn kan ikke forsvare seg og er derfor et lettvint offer

[Uthevet tekst på side 15]

«Jeg skal ikke . . . gi noen kvinne fosterfordrivende middel» — Den hippokratiske ed