Aper plyndrer, bønder raser

Av «Våkn opp!»s korrespondent på Leeward-øyene

EN BONDE på en av de vestindiske øyer stod og betraktet et par mål jord som han hadde arbeidet med i flere måneder. Nå var alle potetene revet opp. Som så mange andre bønder her på disse øyene var han blitt utsatt for plyndrende aper. Om morgenen overrasket han en flokk på 50—60 skrikende aper i åkeren, og han forfulgte dem inn i skogen for å finne deres tilholdssted. Da han ikke så lenge etter kom tilbake til gården, oppdaget han at en annen røverbande av aper hadde plyndret åkeren fra den andre enden.

Slike hendelser er typiske for århundrers sammenstøt mellom fortvilte bønder og flokker av vestaper på plyndringstokt. Store mengder sukkerrør, agurker, gulrøtter og andre produkter blir ødelagt hvert år når apene myldrer nedover fjellsidene på øyene Saint Kitts og Nevis. Plyndringstoktene har pågått helt fra midten av det 17. århundre. Apene forårsaket da så store ødeleggelser at det ble vedtatt lover som erklærte dem for å være skadedyr, og det ble utlovt premier for hver ape som ble drept. Problemet er omtrent det samme som det som gjør seg gjeldende mange andre steder i verden. Etter hvert som menneskene har utbredt seg, er dyrene blitt fortrengt til områder som ikke gir dem tilstrekkelig mat.

De rasende bøndene sitter ikke med hendene i fanget. De tar igjen. Kunstferdige fugleskremsler, snarer og feller, vakthunder, vaktmenn, utlovte belønninger — dette er bare noen få av de midler som er blitt tatt i bruk for å holde apene borte. Men de har dessverre ikke vært særlig vellykkede.

Når apene får se et fugleskremsel som står ute på en åker for å skremme vekk ubudne gjester, nærmer de seg det forsiktig. I flere dager kaster de stein på det og kommer stadig nærmere. Til slutt omringer de det og river det i stykker. En jeger kamuflerte seg med grønne grener, men til hans store overraskelse gjennomskuet apene kamuflasjen lenge før han fikk dem på skuddhold. En bonde satte hunden sin i bånd ute på åkeren i tillit til at bjeffingen dens ville holde apene unna. Da han kom tilbake, fikk han til sin fortvilelse se at apene hadde spist opp all maisen, mens hunden lå og sov fredelig like i nærheten.

De smarte apene benytter kløktige former for strategi. Før de nærmer seg en åker, sender de ut en enslig ape som skal rekognosere. Denne spionen klatrer opp i et høyt tre. Når han gir klarsignal, kommer først hannene og deretter hunnene løpende. Alle sammen river og sliter i plantene og rykker dem opp med rot og stapper i seg til de er mette. Når så flokken er forsynt, får vaktmannen forsyne seg. Men hvis han ikke har vært påpasselig med å advare de andre når bonden nærmet seg, blir han drept av de andre hannene i flokken.

En hunn-ape med unge tar ikke med seg ungen ut i åkeren. Hun skjuler den i det høye gresset langs fluktruten. Hvis vaktmannen kommer med et faresignal, roper hun en advarsel til ungen fra åkeren. Mens hun stormer fram i retning av den, løper den henne i møte og hopper opp på siden hennes og klynger seg desperat til henne. Det hender at en unge i forvirringen bommer eller hopper på feil mor og blir værende igjen. Når det skjer, tar bonden gjerne ungen med seg og lar barna få ha den som kjæledyr.

Det hender at en apemor ber om barmhjertighet når hun føler seg truet. Hun holder fram ungen som en grunn til at bonden bør vise den hjelpeløse medfølelse. Hvis hun skal ha unger, kan det være at hun klapper seg på magen for å henlede oppmerksomheten på sin tilstand. En nyfødt unge ligner en liten rotte uten hår. Hudfargen er lys blå-grønn (den holder seg slik i et par år). Det er antagelig på grunn av dette at disse apene ofte kalles «grønne aper». Når de blir voksne, er de grågule, mens brystet og deler av armene og bena er hvite. Fullvoksne aper veier opptil sju kilo.

Hvem er det som kommer til å gå av med seieren i denne konflikten mellom aper og bønder? Det er ikke så lett å si. Undersøkelser som i den senere tid er blitt foretatt av en vitenskapelig stiftelse under ledelse av dr. Frank Ervin, tyder på at det for øyeblikket er mellom 7000 og 12 000 grønne aper på Saint Kitts. Rapporten sier at 34 000 aper er det maksimale antall øya kan brødfø i løpet av et år hvis de fortsetter å holde seg i de områdene hvor de nå lever. Dette tallet tyder på at nesten like mange aper som folk kan leve på øya og ha det bra.

Men det er nok de rasende bøndene ikke enige i.