De fantastiske Iguassú-fallene

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Brasil

TURISTBUSSEN kjører inn i nasjonalparken. Etter en tur på flere minutter gjennom tett, tropisk regnskog stanser den så plutselig i en rydning. Nede fra dypet av kløften høres et voldsomt brøl. Så ser vi de kolossale vannmassene, som styrter ned, hele 66 meter. Foran oss har vi det første av en rekke på 300 tordnende vannfall som utgjør de berømte Iguassú-fallene i Sør-Amerika.

Prøv å se for deg denne scenen og alle de praktfulle fargene: Den blå himmelen, den hvite skumsprøyten, klippenes mørkebrune basaltstein og så den frodige grønnfargen på de store regnskogene som omgir fallene og strekker seg ut mot horisonten.

Fra den brasilianske siden går det en sti som fører dypere og dypere ned i kløften. Legg merke til hvordan busker og gress klamrer seg til små utspring rett ved siden av de ville vannmassene. Og se hvordan solstrålene lyser opp den hvite skumsprøyten fra bunnen av svelget. Plutselig ser vi mange forskjellige regnbuer langs skrenten på nordsiden, den argentinske siden.

Vi kommer nærmere og nærmere hoveddelen av dette innviklede systemet av større og mindre fosser — den berømte Garganta do Diabo («Djevelens strupe»). Den ligger i den siste halvdelen av den hesteskoformede kløften og er omgitt av en rekke vannfall. Størsteparten av vannet kommer fra Iguassú-elven, som her er nesten fire kilometer bred.

Etter at vi har gått tilbake opp stien og kommet opp på veien, går vi noen hundre meter videre og får for første gang se kilden til alle disse veldige vannfallene, det «store vann» eller Iguassú, som det heter på guarani-indianernes språk. Herfra går det en arrangert tur til «Djevelens strupe», en tur som blir beskrevet på denne måten i en turistbrosjyre: «Dette er en tur med kano til kanten av den største fossen — Djevelens strupe — som er over 90 meter høy! Turen blir avlyst hvis været ikke er gunstig.»

Morgenen etter drar vi bort til den argentinske siden for å bli med på en to og en halv kilometer lang spasertur langs kanten av stupet. På den brasilianske siden hadde vi en fantastisk panoramautsikt; her på den argentinske siden kan vi beundre hvert fall hver for seg. Under det meste av spaserturen går vi over fra én øy til den neste på betongbroer.

Noe vi ikke hadde lagt så mye merke til dagen før, var alle sommerfuglene i alle størrelser og farger. Én varietet kretser i stort antall som gule skyer over grunt vann. Plutselig flyr en støyende flokk fargerike papegøyer forbi. De brune svalene blir øyensynlig aldri trette av å fly raskt gjennom skumsprøyten, som skyter opp fra avgrunnen, for så å dukke opp igjen bare noen sekunder senere.

Guiden forteller at det fremdeles kryr av jaguarer, villkatter, aper og slanger i skogene. Men vær ikke redd. Det eneste turistene ser, er vanligvis noen små, grå firfisler på steinene.

Vi står nå ansikt til ansikt med de drønnende vannmassene i «Djevelens strupe», mye nærmere enn dagen før, ja, så nær at vi kan føle det vakuum som oppstår etter at vannet overalt omkring oss har styrtet ned i avgrunnen. Vannføringen er på gjennomsnittlig 2000 kubikkmeter i sekundet! For en mektig tilkjennegivelse av den dynamiske energi som finnes i Jehova Guds skaperverk!

I 1940 satte Brasils regjering av 205 000 hektar jungel ved siden av fallene til nasjonalpark. Noen få år tidligere var det blitt gjort noe lignende på den argentinske siden. I dag har dette vakre området god forbindelse med resten av verden via moderne veier og flyplasser.

Hvis du noen gang kommer til Sør-Amerika, må du ikke unnlate å besøke de fantastiske Iguassú-fallene!