Et brev som gjør oss kjent med noen trofaste barn
Kjære brødre!
Dere finner vedlagt noen penger. Det er en gave fra sønnene mine, Timmy og Michael, 12 og fem år gamle. Jeg er sikker på at de ville ha satt pris på at dere bruker denne gaven til fremme av Rikets arbeid.
Timmy var en ivrig forkynner av Riket, men han måtte overvinne mange vanskeligheter. Da Timmy var sju år og Michael bare seks måneder, ble deres mor og jeg separert, og kort tid deretter ble vi skilt. Deres mor var meget imot det standpunkt jeg tok for Guds rike. Men Timmy verdsatte sannheten meget høyt og hadde et sterkt ønske om å behage Jehova.
Moren beholdt foreldremyndigheten over Timmy og Michael, og derfor ble de utsatt for påvirkning for at de skulle delta i alle slags verdslige skikker og høytider. Men ettersom Timmy var blitt opplært i Bibelen fra han var ganske liten, og hadde tro på Jehova, kunne han, trass i sin unge alder, innta et fast standpunkt for Guds rike. Jeg kunne naturligvis ikke gi Michael opplæring hver dag, men Timmy hjalp ham, til tross for motstand fra moren, til å forstå at de skikker og høytider moren ønsket å få ham til å delta i, mishaget Jehova. Og på grunn av Timmys utholdenhet og Jehovas ånd stilte også lille Michael seg på Jehovas side.
Takket være Jehova fant jeg en ny ektefelle. Hun heter Ruth og har en liten datter, Holly. Begge er lojale tjenere for Jehova. Ved Jehovas hjelp klarte vi å få foreldremyndigheten over Timmy og Michael. Vi hadde mange lykkelige timer sammen i tjenesten, på møtene og i hyggelig samvær som en familie. Timmy, Michael og deres nye søster, Holly, som nå er ni år gammel, fortsatte å vokse åndelig sett. Timmy hadde nå innvigd sitt liv til Jehova og hadde bestemt seg for å bli døpt ved stevnet med mottoet «Et levende håp», som skulle bli holdt denne sommeren (1979). Alle tre barna var til stor oppmuntring for Ruth og meg.
En kveld, da vi var på vei hjem fra et meget oppbyggende kristent møte, hvor vi hadde hørt om den utholdenhet våre kristne brødre i Afrika la for dagen, sa Timmy: «Jeg skulle ønske jeg kunne få anledning til å vise min tro på Jehova slik våre brødre i Afrika gjør. Jeg ville ha vært trofast helt inntil enden.» Jeg svarte Timmy: «Bare fortsett å være trofast mot Jehova i de små ting — vær til stede på møtene og delta i dem, vær opptatt i felttjenesten, bruk de anledninger du har til å forkynne på skolen, og vær lydig mot dine foreldre og myndighetene. Hvis du så skulle bli utsatt for forfølgelse, vil Jehova gjøre det mulig for deg å være trofast.»
Og vi er takknemlige mot Jehova for at barna våre har vært trofaste i disse små ting. Timmys mål var, som han sa, å «øke min tjeneste nå, slik at jeg kan ha en god rapport når jeg søker om Betel-tjeneste».
Når de av og til besøkte sin mor i hennes hjem i Beaufort, en by som ligger i nærheten av byen vår, ordnet Timmy det alltid slik at de kunne overvære kristne møter på søndag morgen. Nettopp en slik søndag morgen, den 29. april 1979, gikk jeg alene i hagen vår før vi skulle gå på møtet. Jeg la merke til noen dype fotavtrykk i den fuktige jorden — de var etter lille Michael, som hadde gått der for bare to dager siden. Han hadde gått gjennom hagen for å grave ned en meitemark som på en eller annen måte hadde funnet veien inn i rommet hans. Det fikk meg til å tenke på Timmy og Michael. De ville snart våkne og dra på møtet i Beaufort. Jeg håpet at Timmy hadde gjort de nødvendige forberedelser.
Jeg ble avbrutt i tankene mine av at telefonen ringte; det var fra deres bestefar i Beaufort. Han fortalte den sørgelige nyheten om at mine små sønner, Timmy og Michael, ikke mer ville komme hjem til oss. De var en time tidligere blitt skutt til døde av sin bitre mor mens de lå og sov.
Det er vel unødvendig å si at vi var fra oss av sorg over dette tragiske tapet. Men det at vi har satt vår lit til Jehova og til oppstandelseshåpet, har gjort det mulig for oss å holde ut. Vi ser med lengsel fram til den tid da vi igjen kan få lov til å arbeide sammen og gjøre det Jehova ønsker at vi skal gjøre i hans kommende, nye ordning.
Vær så snill å ta imot denne lille gaven fra dem. Det er alle sparepengene deres. Jeg vet at de ikke strekker langt, men den tro de har lagt for dagen, og de små gjerninger de har kunnet bidra med i løpet av sin korte tid iblant oss, har gjort et dypt inntrykk på alle som ble kjent med dem, og det er ikke få. Hvis dere hadde kjent dem — og jeg er sikker på at den dagen kommer da dere vil få anledning til å bli kjent med dem — vet jeg at også dere ville ha sett fram til å kunne arbeide sammen med dem i den kommende, nye ordning.
Med kristne hilsener,
T. C.