Er dette veien til sann lykke?

MANGE går til ytterligheter i sine bestrebelser for å oppnå lykke. Ta for eksempel tilfellet med Caterina Fieschi. Hun tilhørte en velhavende familie i Italia og var intelligent og svært religiøs. Et ulykkelig ekteskap gjorde denne unge kvinnen deprimert og nedtrykt, og det fikk henne til å søke atspredelse ved å delta i alle de selskaper og festligheter som hennes stilling i samfunnet gav henne adgang til.

Da Caterina ble 26 år, inntraff det imidlertid en forandring. På det tidspunkt opplevde den unge kvinnen noe som er blitt betegnet som en «omvendelse». Deretter drev hun med «store botsøvelser, slik at alle hennes sanser ble ydmyket. . . . Så snart hun følte et naturlig ønske om å få et eller annet, nektet hun seg det. . . . Hun bar [en kledning av] grov strie og spiste ikke kjøtt eller noe annet av det hun likte; hun spiste ikke frukt, verken frisk eller tørket . . . og hun underkastet seg dypt alle mennesker og søkte alltid å gjøre alt det som var i strid med hennes egen vilje».

Denne beretningen er hentet fra en biografi over denne kvinnen, som ble kjent som «Sankt Katarina fra Genova». Da hun ble spurt om hvorfor hun underkastet seg slike selvpinsler, svarte hun: «Det vet jeg ikke, men jeg føler at det er noe inne i meg som driver meg til å gjøre det . . . og jeg tror at det er Guds vilje.» Hun mente at hun ved å pine seg selv på denne måten ble renset, og at hun derved kunne oppnå Guds gunst og sann lykke.

En spanier som ble kjent som «Sankt Johannes av korset», hadde en lignende oppfatning. Han anbefalte blant annet at folk skulle søke ’ikke det som smaker best, men det som er mest uappetittlig; ikke det som er mest tiltalende, men det som er frastøtende; ikke det som er høyest og mest dyrebart, men det som er lavest og mest foraktelig; ikke det beste av alt, men det verste’. Han gav det råd: «Forakt deg selv og ønsk at andre skal forakte deg; snakk ufordelaktig om deg selv og ønsk at andre skal gjøre det samme; regn ikke deg selv for noe og ha den oppfatning at det er godt når andre gjør det samme.» Også i dag er det noen som støtter slike oppfatninger.

Men kan en oppnå sann og varig lykke ved å vise en slik ytterliggående selvfornektelse? Ikke ifølge Bibelen. Apostelen Paulus skriver:

«Når dere med Kristus har dødd bort fra grunnkreftene i verden [verdens elementære ting, NW], hvordan kan dere da, som om dere ennå levde i verden, rette dere etter slike bud: ’Ta ikke’, ’smak ikke’, ’rør ikke’? Dette er bare menneskers bud og lærdommer. Disse ting er jo bestemt til å brukes og gå til grunne. Slikt har riktignok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å tilfredsstille menneskets syndige natur.» — Kol. 2: 20—23.

Slik ytterliggående ’selvfornektelse’ er bare humbug; den har «ord på seg for å være visdom». Den behager ikke Gud, og den hjelper heller ingen til å oppnå lykke.

Hva så med det å gå til den motsatte ytterlighet og leve hovedsakelig for fornøyelser? Er det kanskje på den måten en oppnår sann glede i livet? Mange tror det. Den neste artikkelen tar for seg noe av det mange foretar seg i sin jakt etter fornøyelser.

[Bilde på side 3]

’Hun bar en kledning av grov strie og spiste ikke kjøtt eller noe annet av det hun likte’