Hva Bibelen sier

Kan du forandre din personlighet?

«BEKLAGER! Jeg er bare slik. Jeg kan ikke forandre meg. Du får forsøke å godta meg slik jeg er!» Slike uttalelser har familiemedlemmer ofte kommet med overfor hverandre som en unnskyldning for eller en rettferdiggjørelse av at de legger for dagen visse karaktertrekk som irriterer, eller som til og med kan utgjøre en prøvelse for andre. Det er særlig sannsynlig at de som er avhengig av alkohol, eller de som er homoseksuelle, vil ha en slik sinnsinnstilling.

Men er det virkelig slik at en ikke kan forandre sin personlighet? Bibelen viser at en kan det. Apostelen Paulus skrev for eksempel: «Til alle ting har jeg styrke i kraft av ham som tildeler meg makt.» (Fil. 4: 13, NW) I kraft av denne makt var han i stand til å tåle alle slags omstendigheter; han visste hvordan han skulle leve, enten han hadde mye eller lite. Når vi undersøker hans liv, finner vi at han tjente trofast som «hedningenes apostel», skjønt han ofte ble slått, én gang ble steinet, tre ganger led skibbrudd, tilbrakte et døgn i dypet og møtte alle slags farer. — 2 Kor. 11: 22—27; Rom. 11: 13.

Paulus var også i stand til å forandre sin personlighet betraktelig. Før han ble en kristen, hadde han vært en «spotter og forfølger og voldsmann». På grunn av dette sier han om seg selv at han hadde vært den ’største blant syndere’. (1 Tim. 1: 12—16) Da han ble en kristen, ble han imidlertid så eksemplarisk at han kunne skrive: «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus!» — 1 Kor. 11: 1.

Det var ikke lett å gjøre dette. Paulus opplevde indre konflikter, slik at han til sine tider gjorde det som han ikke ønsket å gjøre, mens han ikke gjorde det som han ønsket å gjøre. Men hans svakheter fikk aldri overtaket. Derfor kunne han utbryte i denne forbindelsen: «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» (Rom. 7: 13—25) Ja, fordi hans ansvar og privilegier som hedningenes apostel var så store, hadde han en kamp. Det er grunnen til at han også skrev: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» (1 Kor. 9: 27) Det er ingen tvil om at Paulus var i stand til å forandre sin personlighet ’i kraft av den styrke Gud tilveiebrakte’.

Det var ikke bare apostelen som kunne det. Han forteller om hvordan noen i Korint hadde forandret sin personlighet. De hadde tidligere gjort seg skyldig i utukt, avgudsdyrkelse, ekteskapsbrudd, homoseksuelle handlinger, tyveri og så videre. Hva var det så som satte dem i stand til å forandre seg? Deres nye religion. «Men I har latt eder avtvette,» sier Paulus, «I er blitt helliget, I er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds ånd.» (1 Kor. 6: 9—11) Apostelen Peter skriver på lignende måte om noen som hadde lagt av slike dårlige vaner. Disse kristne hadde også forandret sin personlighet. — 1 Pet. 4: 3, 4.

Det er videre alminnelig kjent at svært lite uselvisk, selvoppofrende kjærlighet blir vist av mennesker i sin alminnelighet. Selv blant dem som tilhører det samme religionssamfunn eller den samme «kirke», er det lite av dette. Men Jesus sa at denne egenskapen — ekte kjærlighet — skulle kjennetegne hans etterfølgere. (Joh. 13: 34, 35) For at det skal være sant, må hans etterfølgere forandre sin personlighet; de må slutte å legge selviskhet for dagen og i stedet legge uselviskhet for dagen.

Men det er noen i dag som ikke er enig i dette. Som et eksempel kan nevnes en dosent i klinisk psykiatri ved British Columbia universitet. Han skrev et brev til et ledende «fundamentalistisk» tidsskrift som ble offentliggjort under overskriften «Ingen hjelp mot homoseksualitet». Her gikk han imot en artikkel som tidligere hadde stått i dette bladet, og som gikk ut på at homoseksuelle handlinger ikke lot seg forene med kristendommen. Han mener at det er for mye å vente at en omvendelse til kristendommen skal forårsake en forandring i seksuell innstilling, slik at en som er homoseksuell blir heteroseksuell. Han henviste til noen som insisterte på at i beste fall kan bare 25 prosent forandre seg. Han siterte én evangelisk britisk psykiater, hvis erfaring med 50 homoseksuelle fikk ham til å trekke følgende slutning: «Hvis noen tror at det at en blir omvendt, fjerner et slikt seksuelt begjær og fører til en normal tiltrekning mot det annet kjønn, tar han feil. . . . Jeg har ikke støtt på et eneste tilfelle hvor en mann er blitt frigjort fra det ved åndelige midler.»

Hva er grunnen til en slik motsigelse? Hvem tar feil? Det kan ikke være apostlene Paulus og Peter, for de var ikke bare intelligente og ærlige menn, men de skrev under guddommelig inspirasjon. Den eneste slutning vi kan trekke, er at de som insisterer på at en omvendelse ikke førte til en forandring i personligheten, ikke brukte de rette slags «åndelige midler». Med andre ord, de som hevdet at de var blitt troende, var ikke blitt omvendt til sann, ekte, apostolisk kristendom.

Hvorfor kan sann kristendom forårsake en forandring i personligheten, uansett svakhetenes karakter? For det første fordi sann kristendom inngyter sterk tro på Skaperen. Han skapte oss, og han har rett til å fortelle oss hva vi kan og ikke kan gjøre. Fordi han er den allvise, rettferdige og kjærlige Overherre, vet han dessuten hva som er best for oss. Å tro på ham vil sette oss i stand til å få hans syn på dette spørsmålet, og hans Ord lar oss ikke være i tvil om at han ser på homoseksuelle handlinger som en grov synd. — Se 1 Mosebok 19: 1—29; 3 Mosebok 18: 22; 20: 13; 1 Timoteus 1: 8—11; Judas 7.

Helt fra begynnelsen av må en altså godta at denne handlemåte er ond i Guds øyne, og adlyde Guds bud om å ’hate det onde’. (Sl. 97: 10) En som tidligere har vært alkoholiker, må forsøke å ’hate’ den berusende virkningen av alkohol om han skal kunne fortsette å være fri fra sin avhengighet. Likeledes må en som en gang var homoseksuell, ’hate’ sin tidligere seksuelle innstilling. For å være i stand til å gjøre dette må han gi akt på følgende råd: «Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» (Rom. 12: 2) Dette krever at en sørger for at sinnet får den rette føde fra Guds Ord, og at en tenker de rette tanker. (Matt. 4: 4; Fil. 4: 8) Ja, ved hjelp av Guds Ord og den hellige ånd kan en legge av sin gamle personlighet og «ta på den nye personlighet, som [blir] skapt i samsvar med Guds vilje». — Ef. 4: 22—24, NW; Kol. 3: 8—10.

Gud har også gjort det mulig for oss å be til ham. Jesus fortalte oss at hvis vi ber i tro, vil våre bønner bli besvart. (Matt. 21: 22; Luk. 11: 13; Sak. 4: 6) I tillegg til dette setter også Guds Ord de eldste i den kristne menighet i stand til å gi hjelp. — Gal. 6: 1; Jak. 5: 14—20.

Kjensgjerningene viser at disse «åndelige midler» har hjulpet menn og kvinner til å bli fri fra homoseksuelle tilbøyeligheter i dag, akkurat som på apostlenes tid. Sann kristendom tilveiebringer både den motivering og de hjelpemidler som setter mennesker i stand til å forandre sin personlighet, alt til Guds ære og til velsignelse for dem selv og dem de omgås.