Han forlot forbryterbanen

EN UNG mann i staten Minnesota kom til det punkt da han følte at han ikke hadde noe å leve for. Han forteller:

«Da jeg var 16, begynte jeg å arbeide i restauranter, og jeg begynte samtidig å bruke og selge narkotika. Gjennom jobben ble jeg kjent med medlemmene av et forbrytersyndikat. Den makt de hadde over andre, gjorde sterkt inntrykk på meg, og jeg satte meg som mål å bli en mafialeder. Alt jeg foretok meg, var rettet mot det målet. Jeg skaffet meg også et skytevåpen som jeg alltid hadde på meg.

Med tiden fikk jeg også broren min til å begynne å ta narkotika. Sammen stjal vi biler og klær. Jeg resonnerte som så at de vi stjal fra, egentlig ikke hadde bruk for det vi tok. Jeg mente at det jeg gjorde, i virkeligheten var bra, for jeg ga ting som vi hadde stjålet, til mor, søstrene mine og venner av meg.

Senere begynte jeg å handle med stoffer som bare var en etterligning av narkotika, og etter hvert begynte både langere og kjøpere å øve press på meg. De hadde oppdaget bedrageriet og ville ha penger. Dette førte til at jeg i en alder av 17 år fikk nervesammenbrudd.

Men jeg ga ikke opp forbryterbanen. Jeg fortsatte å stjele, og jeg gikk heller ikke av veien for å slå andre så voldsomt at de måtte innlegges på sykehus. Til slutt ble jeg arrestert for overfall og mordforsøk. Det gjorde meg ikke noe å bli satt i fengsel, for de fleste av vennene mine satt inne. Men jeg ble snart løslatt mot kausjon og ble aldri dømt.

Til slutt førte denne forbrytervirksomheten til at livet mitt kom i fare. Under en narkotikafest dukket det opp en rekke unge menn som ikke pleide å være på slike fester. Jeg hadde på følelsen at de var kommet for å drepe meg som en hevnakt. Jeg bestemte meg derfor for å begå selvmord. Et forsøk på å ta en overdose av narkotika mislyktes fordi jeg var så nervøs at jeg ikke klarte å treffe åren. Så forlot jeg raskt huset. Etter å ha tenkt nærmere over saken var jeg overbevist om at livet ikke var verdt å leve. Jeg gikk til en motorvei i nærheten, bestemt på å halke til et eller annet sted hvor jeg ville sulte eller fryse i hjel.

Jeg ble tatt opp av en gruppe ungdommer som satte meg av akkurat slik som jeg hadde planlagt. Men gjøingen fra noen store hunder på noen farmer i nærheten skremte meg, og jeg bestemte meg for ikke å bli der likevel. Jeg fikk stanset en lastebil og haiket så med forskjellige bilførere til jeg kom til vestkysten. Jeg hadde nå bestemt meg for å fortsette på forbryterbanen. Men før jeg hadde fått noen kontakter i Los Angeles, fant jeg ut at jeg ville sette meg i forbindelse med en tante av meg i en annen by.

Denne tanten var et av Jehovas vitner, og jeg mente at hun virkelig var blitt ført bak lyset av sin religion. Da jeg kom hjem til henne, begynte jeg å stille mange spørsmål. I flere dager drøftet jeg Bibelen sammen med henne og holdt henne oppe hele natten. Det som gjorde størst inntrykk på meg, var å se hvor glad hun var for å kunne besvare mine spørsmål ut fra Bibelen. Svarene var fornuftige. Jeg fikk vite at jeg til tross for min onde handlemåte på grunn av Guds ufortjente godhet og barmhjertighet likevel kunne bli en del av hans folk, det lykkeligste folk jeg noen gang hadde truffet.

I dag er jeg selv et av Jehovas vitner, og jeg gleder meg over at jeg allerede har kunnet bruke over sju år til å hjelpe andre til å lære sannheten å kjenne. Jeg er veldig takknemlig for at Gud lot meg få øynene opp for hvor rikt livet kan være når en lever i harmoni med hans Ord, Bibelen.»