Hva Bibelen sier

Er det riktig å be for alle mennesker?

APOSTELEN Paulus sa: «Jeg formaner altså framfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger og alle dem som er i høy verdighet.» (1 Tim. 2: 1, 2) Likevel var det noen de kristne ikke skulle be for, for apostelen Johannes sa til sine medtroende: «Der er synd til døden; det er ikke om den jeg sier at han skal be.» (1 Joh. 5: 16) Vi kan derfor med rette spørre: Hva slags bønner er det riktig å be for «alle mennesker», og hvorfor?

I sitt brev til Timoteus viser apostelen Paulus av hvilke grunner de kristne bør be for «alle mennesker». Først kom han med en oppfordring til å be for herskere «for at vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet». (1 Tim. 2: 2) På grunn av sin makt kan fremtredende myndighetspersoner gripe forstyrrende inn i en kristens ’rolige og stille liv’. Hvis slike menn misforstår hensikten med den sanne kristendom og dens budskap, kan de pålegge Guds folks virksomhet restriksjoner og idømme dem som deltar i den sanne tilbedelse, strenge straffer. Det er derfor høyst passende å be om at herskerne må være velvillig stemt overfor de kristne, slik at disse ikke blir forfulgt fordi de tjener Gud.

Det vil vanligvis være svært vanskelig å nå menn i høye stillinger i et lands regjering med Bibelens budskap. Det tjente derfor Jehova Guds og hans Sønns interesser at de kristne ble ført fram for disse menn. Da Jesus Kristus kalte Paulus for at denne skulle være hedningenes apostel, viste han for eksempel spesielt at han hadde i tankene at Paulus skulle avlegge et vitnesbyrd for herskerne. Vi leser: «Han er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn fram både for hedninger og konger og for Israels barn.» (Ap. gj. 9: 15) Apostelen Paulus avla et vitnesbyrd for konger ved at han ble ført fram for dem for å forsvare seg når motstanderne rettet falske anklager mot ham. Fordi apostelen Paulus var romersk statsborger, fikk han også anledning til å forsvare seg overfor datidens høyeste jordiske myndighet, den romerske keiser.

Av beretningen ser det ut til at Paulus virkelig fikk anledning til å ’forsvare og stadfeste evangeliet’ da han første gang ble ført fram for keiseren. (Fil. 1: 7) Angående sitt fengselsopphold i Roma på den tiden skrev han til filippenserne: «Jeg vil at I skal vite, brødre, at det jeg har opplevd, heller har tjent til evangeliets fremme.» (Fil. 1: 12) Det er tydelig at de bønner Paulus’ medtroende hadde bedt for ham da han skulle forsvare seg for den romerske keiser, var blitt besvart. (Ef. 6: 18, 19; Kol. 4: 2, 3) De kristne i vår tid, som er klar over at det gode budskaps framgang er berørt, ber på lignende måte med rette om at dommere og andre myndighetspersoner må være velvillig innstilt til spørsmål som berører den sanne tilbedelse.

Paulus fortsetter sin drøftelse i forbindelse med det å be «for alle mennesker», og han skriver: «For dette er godt og tekkelig for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud og én mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle.» — 1 Tim. 2: 3—6.

Ifølge disse ordene er det rett å be «for alle mennesker» fordi Kristus døde for alle. (1 Tim. 2: 1) Hans offers sonende kraft er noe mennesker av alle raser, nasjonaliteter, stammer og samfunnslag kan få nyte godt av. Det finnes bare én Gud og én mellommann for alle som kommer i et paktsforhold til Gud. Som apostelen Paulus påpekte for athenerne, «byder [den allmektige] nå menneskene at de alle allesteds skal omvende seg». (Ap. gj. 17: 30) Vi bør derfor aldri tape den kjensgjerning av syne at Jehova Gud ikke ønsker å tilintetgjøre noen, men vil at alle skal omvende seg. Når vi er ivrige etter å dele det gode budskap med andre og er vedholdende i våre bønner for våre medmennesker, viser vi at vi er klar over dette. Når Guds tjenere blir ført fram for herskere, er det derfor også passende å be om at det må bli avlagt et vitnesbyrd for disse.

I betraktning av at Jehova Gud ønsker at så mange som mulig skal bli frelst, er det naturligvis i høy grad passende å be for medtroende som kanskje har falt i synd og står i fare for ikke å oppnå frelse. Apostelen Johannes skrev i denne forbindelse: «Dersom noen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden [den annen død, som det ikke er mulig å få noen oppstandelse fra], da skal han be, og han [Gud] skal gi ham liv [frelse ham fra den annen død, som han ville ha dødd hvis han ikke hadde angret] — jeg mener dem som ikke synder til døden.» — 1 Joh. 5: 16.

Det vil imidlertid være anledninger da en kristen ikke vil be for en som har sluttet å vandre på sannhetens vei. Apostelen Johannes fortsatte: «Det er synd til døden; det er ikke om den jeg sier at han skal be.» (1 Joh. 5: 16) Hva slags synd er det som fører til evig død, og som det ikke er mulig å få tilgivelse for?

Bibelen svarer: «Om noen taler mot den Hellige Ånd, det skal ikke bli ham forlatt, hverken i denne verden eller i den kommende.» (Matt. 12: 32) «For det er umulig at de som engang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester [pelfester, NW] Guds Sønn for seg og gjør ham til spott.» — Heb. 6: 4—6.

Slike mennesker forkaster det eneste grunnlag de kan få tilgivelse på, og deres overtredelse fortsetter derfor å tale imot dem. De må derfor lide straffen for sin utilgivelige synd — den annen død. Bibelen sier: «Synder vi [hvis vi praktiserer synd, NW] med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mer tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige.» (Heb. 10: 26, 27) Det ville være galt å be for slike mennesker, ettersom de med vitende og vilje har forkastet det eneste grunnlaget som en kan be til Jehova Gud for dem på. De har, som Bibelen uttrykker det, «trådt Guds Sønn under føtter». — Heb. 10: 29.

Det ville være galt å be for slike som med fullt overlegg har forkastet den foranstaltning Gud har truffet til soning for deres synder. Ellers er det i samsvar med Bibelen at Guds hengivne tjenere fortsetter å be «for alle mennesker», deriblant medlemmer av den kristne menighet som har syndet, for at disse må angre. Jehova ønsker at alle skal benytte seg av hans foranstaltning for frelse. — 2 Pet. 3: 9.