Hvit sørstatsmann fant løsningen på raseproblemet

JEG vokste opp i en av de typiske sørstatene i 1920- og 1930-årene. Landets lov påbød raseskille på den tiden, og hele min familie og alle våre hvite naboer var ivrige tilhengere av raseskillet. Helt fra vi var barn, ble det innprentet i oss at negrene var en underlegen rase, og det ble bare helt naturlig for oss å tro det. Alle trodde det. Etter hvert som vi ble eldre, så vi dessuten mange ting som vi tok som beviser for det. Negrene er for eksempel svarte. Uansett hvor mye de vasker seg, kan de ikke kvitte seg med dette beviset for at de utgjør en menneskerase som det hviler en forbannelse over, gjorde de eldre oss oppmerksom på.

Når negrer ble satt til å gjøre noe, måtte de alltid ha en hvit oppsynsmann til å si hva de skulle gjøre, og hvordan de skulle gjøre det. ’De er altfor dumme til å kunne gjøre noe som krever intelligens,’ var den grunnen som ble oppgitt. ’Negrene må være noe midt imellom aper og mennesker, individer som står lavere enn menneskene,’ ble det sagt.

På skolen ble utviklingslæren dosert, og den styrket oss i vår tro på at negrene var underlegne. Negrene ble ofte gjort narr av. Det ble sagt til dem at de ikke var noe annet enn «dyr», at de bare egnet seg til å utføre det simpleste og hardeste arbeidet på farmene og til å arbeide som tjenere. Noen sa til og med at Gud tydeligvis hadde skapt en tjenerrase, og at de som tilhørte den, ikke var like intelligente som de var sterke og i stand til å utføre hardt arbeid i den varme solen. Hvis en neger prøvde å hevde seg og forlate den plass Gud hadde gitt ham, kunne det derfor bli nødvendig å sette ham ’på plass’ ved å gi ham en overhaling eller ved å slå ham, og det ble sett på som noe som var helt i orden.

Til og med kirkesamfunnene oppmuntret til en slik holdning, for negrene fikk ikke lov til å komme sammen med oss for å tilbe. De hadde sine egne kirker, ofte bare et enkelt skur midt ute på en bomullsmark. Det ble sagt at de gudstjenestene de hadde der, bare besto av roping og synging, og at de ikke hadde noen meningsfylte prekener eller søndagsskoler.

De hvite sladret ofte om ’den måten de lever på — bare et trinn over dyrene’. Det ble pekt på tilfelle av umoral og at barn ble født utenfor ekteskap. Det var ingen som brydde seg om at en mann eller kvinne ikke sørget for å få skilsmisse før de begynte å leve sammen med en ny partner. Alt dette var en del av deres mentalitet, ble det sagt. Vi hørte ikke noe om hvordan fargede familier i slavetiden, bare noen få generasjoner tidligere, ble oppløst og medlemmene solgt til forskjellige herrer, eller om at enkelte slaveeiere brukte en velbygd slave til å få barn med sine slavekvinner for å produsere negrer som kunne selges på slavemarkedet.

Jeg husker en gang en ung neger på min alder og jeg skulle sage over et tre med en kappsag. Da han ble varm, luktet det virkelig ille av ham! Jeg tenkte: Dette beviser det de sier om at negrene har en spesiell kroppslukt. Men jeg tenkte ikke over at mens jeg hadde tatt et bad den dagen, hadde han svært små muligheter til å bade i sitt enkle hjem. Manglende opplysning om personlig hygiene gjorde sannsynligvis også sitt til at han ikke passet på å bade så ofte som han burde.

Den holdning som gjorde seg gjeldende blant de hvite da jeg vokste opp, hadde naturligvis sin virkning på meg. Da jeg begynte å studere sammen med Jehovas vitner i midten av tenårene, måtte jeg mange ganger kjempe hardt for å få mine tanker i harmoni med det Bibelen lærer om menneskerasene. Det er vanskelig å overvinne fordommer. Jeg husker at det var med blandede følelser jeg prøvde å forandre min tankegang.

Vi mennesker har en naturlig tilbøyelighet til å holde fast ved gamle oppfatninger, men det gledet meg virkelig hver gang en gammel myte ble avlivet. Det var trosstyrkende å se at Bibelen hadde rett i det den sier om rasene, for jeg visste allerede at den var sann og pålitelig i andre spørsmål. Alle raser er etterkommere av ett menneske, Adam; alle er like i Guds øyne. Ingen er forbannet av Gud. Og jo mer jeg så av hvordan negrer og også mennesker av andre raser ble behandlet rundt om i verden, jo tydeligere ble det for meg at de ulikheter som gjør seg gjeldende med hensyn til evner, intelligens og så videre, hovedsakelig, om ikke helt og fullt, må skyldes at disse menneskene på grunn av fordommer ikke har fått sin rettmessige del av livets goder.

Etter at jeg nå i over 30 år har arbeidet sammen med, søkt atspredelse sammen med, studert sammen med og tilbedt sammen med både negrer og hvite, vet jeg at ingen rase har noen som helst grunn til å mene at den er en annen rase overlegen. Kjærlighet til Gud og ekte nestekjærlighet fri for hykleri er den eneste løsningen på det problem rasefordommene utgjør.