Hva sier Bibelen?

Har det noe å si hvordan du kler deg?

I BIBELEN blir en persons godkjente stilling innfor Jehova Gud symbolsk framstilt ved klær. Det sies om dem som tilhører den ’store skare’, som overlever den store trengsel, at de er «kledd i lange hvite kjortler» som et tegn på at de er rene og verdige i den Høyestes øyne på grunn av sin tro på Jesu Kristi utgytte blod. (Åpb. 7: 9, 13, 14) Med tanke på «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» blir disse oppmuntrende ordene uttalt: «Salig [lykkelig, NW] er den som våker og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam.» — Åpb. 16: 14, 15.

Det er derfor nødvendig å være våken åndelig sett hvis vi skal være ikledd en ekte kristen personlighet på Guds store dag og være uplettet av verdens innstilling og handlemåte. Når de kristne er kledd på denne måten, vil de være aktive i tjenesten for Jehova Gud og Herren Jesus Kristus. (Luk. 12: 35—40; 21: 36; 2 Pet. 3: 14) Hvor sørgelig ville det ikke være for en kristen å bli funnet i samme tilstand som en levittisk tempelvakt som sovnet på sin post! Ifølge den jødiske tradisjon ble han vanæret og slått, og hans klær ble brent.

Når Bibelen bruker klær som et symbol på noe som er av så stor betydning som det å stå i en godkjent stilling innfor Jehova Gud, er det ikke da rimelig at hans tjenere også bør ha omtanke for hva slags bokstavelige klær de tar på seg? Vi bør ikke overse det faktum at Jehova Gud skaffet til veie klær som var laget av dyreskinn, til Adam og Eva etter at de hadde syndet. En mener at det hebraiske ordet som ble brukt for å beskrive denne kledningen, betyr «lange klesdrakter». Disse klesdraktene må derfor ha dekket de første menneskers nakne kropper godt. — 1 Mos. 3: 21, NW.

Flere hundre år senere viste den Høyeste spesiell interesse for sine tjeneres klær. I de lover israelittene fikk, ble det sagt at de skulle «gjøre seg dusker på kantene av sine klær», og at de skulle «sette en blå snor på hver enkelt dusk». (4 Mos. 15: 38) Det ble også sagt: «En kvinne skal ikke ha mannsklær på seg, og en mann skal ikke kle seg i kvinneklær; hver den som gjør så, er en vederstyggelighet for Herren din Gud.» — 5 Mos. 22: 5.

Disse duskene og blå snorene på kantene av klærne skilte israelittene ut fra andre folkeslag og tjente til stadig å minne dem om at de måtte holde Jehovas bud. (4 Mos. 15: 40) Forbudet mot at noen gikk i det annet kjønns klær, gjorde det lettere å skille mellom kjønnene. Det som er vanlig, er at menn ønsker å se ut som menn, og at kvinner ønsker å se ut som kvinner. En krenkelse av denne naturlige tilbøyeligheten hva klær angår, kunne ha ført til homoseksualitet. Guds lov tjente derfor som en sikkerhetsforanstaltning som beskyttet israelittene mot bedrag og mulig umoral.

Israelittene kunne ikke uten videre ignorere dette påbudet om klesdrakt. Flere hundre år etter at denne loven var gitt, erklærte Jehovas profet Sefanias at ulykke ville ramme alle dem som kledde seg «i utenlandske klær», antagelig klær av egyptisk og babylonisk opprinnelse, som ikke var i samsvar med kravene i Guds lov. (Sef. 1: 8) Så lenge loven gjaldt, måtte israelittene adlyde dens bestemmelser. Jesus Kristus viste for eksempel at hvis noen bevisst gjorde opprør mot noen av disse budene, ville han ikke arve Guds rike. Han sa: «Den som bryter et eneste av disse minste bud og lærer menneskene således, han skal kalles den minste i himlenes rike.» (Matt. 5: 19) Hvis for eksempel en israelitt hadde insistert på å bruke klær uten dusker fordi han ikke likte slike dusker, ville han ha lagt for dagen en uavhengighetens ånd. En slik stolthet ville ha hindret ham i å bli en Jesu Kristi disippel.

De kristne er naturligvis ikke underlagt Moseloven og dens bestemte regler for klesdrakt. Nestekjærlighet og en sans for hva som er passende, bør i stedet tilskynde dem til å kle seg på en måte som appellerer til andres samvittighet. (Jevnfør 1 Korintierne 10: 23, 24; 2 Korintierne 4: 1, 2.) Ja, sanne kristne, som har en likevektig tenkemåte og lar seg lede av nestekjærlighet, vil ikke følge sin personlige smak i valg av klær hvis dette gjør et dårlig inntrykk eller virker utiltalende på andre. Ikke på noe tidspunkt bør den måten de kristne kler seg på, få noen til å tvile på at de er tjenere for Jehova Gud.

De kristne bør særlig tenke over hvordan de kler seg når de skal på kristne møter eller forkynner Guds Ord for andre. Apostelen Paulus kom med denne formaningen: «Kvinnene skal pryde seg med sømmelig kledning, i tukt og ære [og et sunt sinn, NW] . . . som det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg til gudsfrykt, med gode gjerninger.» (1 Tim. 2: 9, 10) Det samme prinsippet får også sin anvendelse på kristne menn. Klærne bør ikke være utilbørlig oppsiktsvekkende og rette for mye oppmerksomhet mot selve personen. En kristen bør imidlertid heller ikke kle seg slurvet. Andre bør kunne se at en kristen er sømmelig og kler seg på en måte som passer for anledningen. En kristen bør vise at han eller hun har et sunt sinn, det vil si en fornuftig tankegang med hensyn til valg av klær. Når det gjelder tilbedelsen, bør en kristens klesdrakt harmonere med den verdighet som preger den hellige tjeneste.

Når interesserte begynner å komme på kristne møter, bør en naturligvis ikke få dem til å føle seg ille til mote på grunn av sitt ytre, men de bør bli mottatt i en kjærlig ånd. Det vil være galt å avgjøre om de fortjener å få høre sannheten eller ikke, på grunnlag av deres klesdrakt. Disippelen Jakob sa til sine kristne brødre: «Om det kommer en mann inn i eders forsamling med gullring på fingeren, i skinnende kledning, og det også kommer en fattigmann inn i skitten kledning, og I ser på ham som bærer den skinnende kledning, og sier: Sett du deg her på en god plass! og sier til den fattige: Stå du der, eller sett deg her nede ved min fotskammel! — gjør I da ikke forskjell hos eder selv og er blitt dommere med onde tanker?» — Jak. 2: 2—4.

En venter imidlertid ikke at en som er fattig, fortsetter å komme på møtene i en «skitten kledning» etter at han er blitt en døpt kristen. Hvis han ikke har råd til å anskaffe seg passende klær, vil hans brødre hjelpe ham. (Jevnfør Jakob 2: 14—16.) Det at han er fattig, skulle derfor ikke hindre ham i å kle seg på en måte som er til ære for den Gud han tilber.

Det har altså noe å si hvordan de kristne kler seg. De bør bestrebe seg på aldri å gi noen gyldig grunn til å dra deres sømmelighet og sunne tenkemåte i tvil.