Fengselsoppholdet ble til velsignelse for meg
DA JEG var ferdig med gymnaset, fikk jeg ble meg en stilling i Etiopias nasjonalbank og dessuten diakon i den gresk-ortodokse (koptiske) kirke. Jeg var stolt over min bibelkunnskap. I 1972 kom to Jehovas vitner for å snakke med meg og min hustru, og vi inviterte dem inn for å snakke om Bibelen. De leverte meg et eksemplar av boken Den sannhet som fører til evig liv, men jeg må innrømme at jeg ikke leste den.
Da de kom tilbake, tilbød de seg å starte et bibelstudium med meg og min familie. Jeg avslo tilbudet, for jeg foretrakk å drøfte bestemte emner som jeg var spesielt interessert i, for eksempel dåpen og treenigheten. I min kirke var det vanlig å døpe spebarn — gutter når de var 40 dager gamle, og piker når de var 80 dager gamle. Jeg mente at vitnene tok feil når de ikke praktiserte barnedåp, men trass i all min bibelkunnskap var jeg ikke i stand til å bevise det.
Med hensyn til treenighetslæren viste vitnene meg 1 Korintierne 15: 28, hvor det står at Jesus skal overgi styret til sin Far. Jeg kunne ikke forklare hvordan dette kunne la seg gjøre samtidig som treenighetslæren skulle være sann. Jeg følte at jeg kanskje ikke hadde de rette opplysninger om emnet, og la dette og andre skriftsteder fram for presten. Da jeg gjorde det, spurte han straks om jeg hadde snakket med Jehovas vitner.
«Ja, jeg har det,» svarte jeg.
Han svarte at vitnene bare gjenopplivet det Areios, som var en motstander av treenighetslæren, hadde lært. Da jeg presset på for å få et svar med hensyn til de skriftstedene jeg hadde vist ham, sa han at han hadde det travelt, og at jeg måtte komme tilbake senere samme dag. Da jeg kom tilbake, fikk jeg vite at avtalen var blitt flyttet til en annen dag. Gang på gang kom jeg til kontoret hans uten å treffe ham.
Jeg ventet fremdeles på å få en samtale med presten da jeg trakk den slutning at det ikke kunne gjøre noen skade at jeg besøkte Jehovas vitners møter. Da jeg hadde gått på møtene i omkring en måned, kom politiet en dag på et møte og arresterte alle de tilstedeværende. Det var i august 1972. Du kan sikkert forestille deg hvordan jeg følte det! Det var de religiøse ledere som sto bak denne aksjonen.
Vi ble værende i fengslet i cirka to uker, og der fikk jeg med egne øyne se hvilken kjærlighet Kristi disipler legger for dagen. Alle vitnene delte sine rasjoner likt med hverandre og hadde virkelig omsorg for hverandre. Vi ble glattbarbert på hodet. Det minnet meg om den ydmykende behandling kong Davids sendebud fikk hos ammonittene. — 2 Sam. 10: 1—5.
De to ukene i fengsel ga meg anledning til å ta til meg mer kunnskap om Jehova Guds hensikter. Jeg gjorde meg også visse refleksjoner når det gjaldt det hat som fikk de religiøse ledere til å sørge for at vi ble fengslet (det samme hat som Kristus og hans første disipler ble utsatt for). Noen måneder etter at jeg ble løslatt, nærmere bestemt i mai 1973, ble min hustru og jeg døpt som Jehovas vitner. Vi fortsetter å tjene vår Gud her i Etiopia. — Innsendt.