Har du noen gang sagt: Hvem tror du egentlig du er?

MANGE briter ble rystet da dagbøkene til den avdøde Lord Reith, grunnleggeren av BBC (det statlige britiske kringkastingsselskap), for ikke lenge siden ble offentliggjort. «Jeg er i besittelse av en fremragende dyktighet, intelligens og alle andre lignende egenskaper,» skrev han. «Jeg avskyr alminnelige mennesker og vil neppe se noe stort hos andre.»

Har du vanskelig for å «se noe stort hos andre»? Det er lett å la være å gjøre det. I Lord Reiths ytterliggående tilfelle førte hans blaserte syn på andre ofte til bitterhet og skuffelse for ham. Han skrev for eksempel om den ergrelse han følte da han ble brakt ned på «alminnelige menneskers» nivå i og med at Churchill fjernet ham fra det britiske kabinett. Han beklaget seg over at han måtte overlate den bilen han hadde disponert som medlem av regjeringen, til sin etterfølger og begynne å stå i kø og vente på bussen som alle andre. «Jeg hadde en hard kamp med meg selv,» sa han. «Øynene mine ble mer enn én gang fylt av tårer.»

De fleste har heldigvis ikke et slikt ytterliggående syn. Men er det ikke også blant dem du kjenner eller har å gjøre med, mange som er hovne og oppblåst? Mange mener at en må være aggressiv og selvsikker for å kunne «komme seg fram». En populær bok som har tittelen «Å vinne ved skremsler», sier at den beste måten å komme seg fram på i forretningsverdenen er å skremme og true andre — tyrannisere, bløffe, manøvrere og manipulere til sin egen fordel — kort sagt, å betrakte andre som noen som er en selv underlegne.

En slik overlegen holdning kommer ofte til uttrykk i ord og handlinger som innebærer denne tanken: «Hvorfor skal jeg behøve å ta hensyn til din uvitenhet?» eller: «Hvem tror du egentlig du er?» Dette får deg kanskje til å tenke på de gangene du er blitt møtt med en slik holdning hos en hoven byråkrat, en arrogant ekspeditør eller en overlegen ektefelle.

Faktum er at en slik sinnsinnstilling har vært framherskende blant menneskene i århundrer. Da en på gammelgresk skulle uttrykke en ny, kristen tanke — «[akt] i ydmykhet . . . hverandre høyere enn eder selv» — var denne tanken så fremmed på gresk at bibelskribenten måtte lage et nytt ord for «ydmykhet». (Fil. 2: 3) En bibelkommentator sier at «den tanken han ønsket å uttrykke, hadde hittil ikke hatt noen plass i gresk tenkning eller i det greske språk. Det var blitt tatt for gitt at alle burde hevde seg, og at bare en tåpe eller en som var feig, ville vike for en konkurrent av egen fri vilje». — The Interpreter’s Bible.

Men er det dåraktig å ’akte andre høyere enn seg selv’? Slett ikke. «Det er lett å se ned på andre,» skrev briten Lord Peterborough. «Det som er vanskelig, er å se ned på seg selv.» Ja, de fleste av oss har lett for å tillegge oss selv stor betydning, men ydmykhet krever mye mer av en, særlig hvis en er evnerik og begavet.

Det er lett å tenke: «Jeg har arbeidet hardt for å komme dit hvor jeg er nå,» og så se ned på dem som ikke har hatt så stor suksess. Men ville du ha vært der hvor du er nå, hvis du var blitt født med visse begrensninger eller med et handikap? Hvorfra har du fått dine evner og din foretaksomhet og den kunnskap og viten som du nå sitter inne med? Bibelen stiller noen ransakende spørsmål hva dette angår: «Hvem gir vel deg fortrinn? Og hva har du, som du ikke har fått? Men om du nå har fått noe, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?» — 1 Kor. 4: 7.

En som akter andre høyere enn seg selv, er ikke nødvendigvis bare en som er beskjeden og tilbakeholden og alltid følger etter andre. Han kan være flink til å lede andre. Av alle de egenskaper en som har en ansvarsfull stilling, trenger å ha, er det ydmykhet som vil få dem han leder, til å sette størst pris på ham.

Da noen av Kristi apostler diskuterte hvem av dem som var den største, tok han straks fra dem illusjonene ved å fortelle dem hva som virkelig gjør noen stor. Han pekte på at det var vanlig at de som hadde myndighet, ’hersket over’ andre. «Så er det ikke med eder,» sa han. «Den største blant eder skal være som den yngste, og den øverste som den som tjener.» — Luk. 22: 25, 26.

Du forstår sikkert hvor forstandig dette prinsippet er, når du tenker tilbake på hvordan du følte det sist noen behandlet deg som en mindreverdig. Følte du noen trang til å samarbeide med vedkommende? Eller ble du såret og irritert? Tenkte du: «Hvem tror du egentlig du er?» Tenk på det neste gang, du føler deg fristet til å hovere overfor noen som kanskje ikke er like dyktig som deg på et område hvor du utmerker deg. Det kan godt være at du er flinkere på ett område, men betyr det at du er den flinkeste når det gjelder alle ting? Den andre utmerker seg kanskje framfor deg på områder som er av langt større betydning. Bibelen oppfordrer oss derfor til ’ikke å tenke høyere om oss selv enn det er nødvendig å tenke, men å tenke slik at vi har et sunt sinn’. — Rom. 12: 3, NW.

Hvorfor ikke nå se deg omkring med disse prinsippene i tankene og ’akte andre høyere enn deg selv’? Ville ditt forhold til din familie, dine venner, dine arbeidskamerater eller folk i sin alminnelighet bli bedre hvis du gjorde det? Husk det vise råd apostelen Paulus ga: «Ha ett sinnelag mot hverandre [samme sinnelag overfor andre som overfor dere selv, NW]; attrå ikke det høye, men hold eder gjerne til det lave; vær ikke selvkloke!» — Rom. 12: 16.

I et hjem er det kanskje for eksempel mannen som skaffer penger til huset og forsørger familien. Men det kan være at hustruen er flinkere til å kjøpe inn mat og andre nødvendige ting til hjemmet. Hun er kanskje også flinkere til å stelle hjemme og dekker en stor del av barnas behov for kjærlighet og varme. Mannen bør naturligvis ikke føle at hans myndighet blir truet, fordi om han innrømmer at hustruen er flinkere enn han på slike og andre områder. Hvis han erkjenner det, vil det uten tvil øke hennes respekt for ham og styrke kjærligheten mellom dem.

Barn utmerker seg framfor de voksne på visse områder. Deres naturlige og umiddelbare måte å gi uttrykk for glede og hengivenhet på og deres ærlige, utilslørte iakttagelser kan mange ganger lære de voksne noe.

De kristne bør i særlig grad innse at alle deres medtroende har visse egenskaper som overgår deres egne. Noen har mer kunnskap og større skjelneevne, andre har større nidkjærhet og begeistring, og andre igjen er flinkere til å vise varme og medfølelse. Hvem vet om ikke Gud, hvis han skulle velge ut noen, ville velge én som vi er tilbøyelige til å se over hodet på på grunn av vedkommendes ydmyke fremtreden? Det er derfor Bibelen sier: «I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» — 1 Pet. 5: 5.