En forvirret verden — kan du forandre den?
Millioner mener at verdenssituasjonen er ytterst kritisk. Hvem kan innføre en forandring til det bedre? Kan de unge gjøre det?
DET er mye som er galt med den verden vi lever i. Ingen vil protestere på det. Mange unge mennesker mener at situasjonen er så kritisk at forandringer er nødvendige hvis menneskeheten skal overleve. Det er i virkeligheten noen av dem som mener at det allerede er for sent å gjøre noe for å unngå en verdenskatastrofe. De sammenligner verden og den kurs den følger, med et tog hvis bremser har sviktet, og som i full fart kjører mot en dyp dalkløft hvor broen er blitt vasket bort.
Men de fleste eldre mennesker vil antagelig ikke være enig i dette. De er tilbøyelige til å mene at denne forvirrede verden vil komme seg på fote igjen, og at alt vil ordne seg. «Tenk på de dystre forholdene under den store depresjonen eller under den annen verdenskrig,» sier de. «Forholdene kunne ofte se håpløse ut, men de bedret seg. Verden overlevde, og det vil den gjøre igjen.»
«Men situasjonen er ikke den samme,» sier mange unge straks. «Det er helt andre forhold nå.» Og det er faktisk noe i det de sier.
Det er blitt skapt et helt annet samfunn. I sin bok Future Shock skriver Alvin Toffler: «Vi opplever samtidig en ungdomsrevolusjon, en kjønnsrevolusjon, en raserevolusjon, en kolonirevolusjon, en økonomisk revolusjon og den raskeste og mest gjennomgripende teknologiske revolusjon i historien.»
Når vi betrakter forholdene i den urolige verden vi lever i, må vi innrømme at det som skjedde i tidligere generasjoner, kanskje ikke kan anvendes på forholdene i dag. Vi må forsøke å forstå hvilken virkning den sjokkerende revolusjonen i samfunnet har hatt på ungdommen.
Tenk for eksempel på den teknologiske revolusjon, som har resultert i at flere hundre millioner liter olje daglig blir pumpet opp av jorden. Mange unge er rystet over den dårlige måten ressursene blir forvaltet på. I betraktning av det uforsvarlige tempo disse ressursene blir forbrukt i, vil de ikke bare snart være oppbrukt, men luften, vannet og landjorden vil bli forgiftet.
Unge mennesker er tilbøyelige til å si: «Hvordan våger den generasjon våre foreldre tilhører, å drive rovdrift på jordens ressurser og forurense miljøet og ødelegge det for oss og våre framtidige barn!»
Kan vi ikke utmerket godt forstå et slikt syn? Hva ville du synes om å gå inn i en park og finne at de en gang så vakre blomstene og buskene var blitt trampet ned, og at de store trærne var blitt brent, og at det lå søppel strødd utover bakken? Mange unge mennesker føler at det i virkeligheten er nettopp dette den eldre generasjon har gjort med jorden, og at den er truet av noe som er enda verre. Og har de ikke god grunn til å være bekymret?
Tenk over følgende: Aldri tidligere har en generasjon av unge mennesker vokst opp med kunnskapen om at kjernefysiske våpen kan utslette hele sivilisasjonen flere ganger! Den britiske kommentatoren Jeff Nuttall trekker en sammenligning mellom den unge generasjon og tidligere generasjoner og sier at de ungdommer som nådde puberteten før atomalderen begynte, «ikke var i stand til å forestille seg et liv uten en framtid». Men de som har vokst opp siden, sier han, «er ikke i stand til å forestille seg et liv med en framtid». Som Nuttall understreker: «De har aldri hatt noen følelse av en framtid.» Truselen om at menneskene selv vil sprenge hele sivilisasjonen i luften og gjøre jorden til en radioaktiv klode, er for dem svært virkelig.
Hvilket inntrykk kan vi vente at unge mennesker skal ha av de menn som har myndighet? En 17 år gammel gutt ga i virkeligheten uttrykk for det syn mange mennesker har, da han skrev i New York Times for 22. november 1975: «Folk sidestiller en politiker med en tyv, en ransmann og en bedrager. Mange mener at våre ledere først og fremst sørger for seg selv.»
Når barn kommer i tenårene, blir de klar over at det er forretningsfolk som er ute etter å oppnå økonomisk vinning, som forgifter sinnet deres med kriminalitet og vold. Et større amerikansk blad sier i nummeret for september 1975: «Hvis ditt barn er et gjennomsnittsbarn, vil det før det har fylt 15, se 13 000 mennesker dø på fjernsynsskjermen. Hvis det ser alle de programmer som sendes i den beste sendetiden i år, vil det bli vitne til mord, slagsmål, voldtekt, overfall og ran i et antall av åtte pr. time. Og tre av fire programmer vil framheve vold.»
Etter hvert som barna blir eldre, begynner de å forstå at det er grådige fabrikanter som forurenser jorden og bringer livet på den i fare, og at det er maktsyke ledere som truer sivilisasjonens eksistens ved å lagre kjernefysiske våpen. Kan vi egentlig bebreide de unge for deres økende hat til det system som har gjort så mye for å ødelegge deres muligheter for å oppnå en lykkelig og trygg framtid? Nobelprisvinneren og vitenskapsmannen Szent-Györgyi viste at han forsto hvordan de unge føler det, da han sa:
«De finner at alt er en løgn. De store politiske partiene er ute etter å oppnå fordeler og makt, og militærvesenet er ute etter å oppnå herredømme og benytter seg av de unge. . . . De ser at religionssamfunnene alltid står på makthavernes side. Og de ser at mens halvparten av alle barn i verden går sultne i seng uten den maten de trenger for å bygge opp et sunt sinn og en sunn kropp, bruker vi milliarder for å øke lagrene av atombomber og raketter. De ser at de fleste av deres politiske ledere i virkeligheten bare er opptatt av å bli gjenvalgt, av å beholde sin makt, og at de fôrer folk med argumenter som burde forkastes med den enkleste logikk.»
Ja, det er mange unge mennesker som forstår at vi lever i en fordervet og grusom verden. Og må vi ikke være enig i det? Men noen vil si til de unge: ’Dere kan bygge en bedre verden. Dere må renske ut de korrupte, umoralske elementene av regjeringene. Dere kan gjøre det.’ Men kan de unge forandre denne forvirrede verden og skape en ny og bedre verden? Er det spill av tid å forsøke?
[Bilde på side 3]
Mange unge mener at verden følger en katastrofal kurs
[Bilde på side 4]
Mange unge mener at en stor del av jorden er blitt ødelagt for dem og deres framtidige barn