Hva sier Bibelen?

Hvem er de «åndene som var i varetekt»?

APOSTELEN Peter skrev at den oppstandne Jesus Kristus prekte for «åndene som var i varetekt». (1 Pet. 3: 19) Var disse «åndene» mennesker som hadde dødd? Eller var de åndeskapninger som var blitt pålagt visse restriksjoner?

For å slå fast hvem disse «åndene som var i varetekt» er, må vi først se på den sammenhengen de blir nevnt i. Vi leser: «For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden, og i denne [denne tilstand, NW] gikk han òg bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som fordum hadde vært gjenstridige, dengang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd.» — 1 Pet. 3: 18—20.

Ettersom Noahs dager blir nevnt, må vi undersøke hva som skjedde på den tiden, for å finne ut hvem disse «åndene som var i varetekt» kan være. Hele det menneskelige samfunn, med unntagelse av Noah og hans familie, var ulydige mot Gud. Er det mulig at den oppstandne Jesus Kristus forkynte for disse ulydige menneskenes ånder? Nei. Hvorfor ikke? Fordi Bibelen tydelig viser at enhver bevisst eksistens opphører ved døden. I Predikerens bok sies det for eksempel: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med, og de har i all evighet ingen del mer i alt det som hender under solen.» — Pred. 9: 5, 6.

Det er dessuten ingen forskjell på den ånd eller livskraft som holder dyrene i live, og den som holder menneskene i live. Predikeren 3: 19 sier: «Det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og én livsånde har de alle.»

Bibelen utelukker derfor at de «åndene som var i varetekt» kan være de mennesker som omkom under den verdensomfattende vannflommen. Vi må derfor søke et annet sted enn innenfor menneskenes område for å finne ut hvem disse åndene er. Den første boken i Bibelen, 1 Mosebok, hjelper oss til å finne ut hvem de er. Den forteller oss hva noen av «Guds sønner» eller engler gjorde på Noahs tid. Vi leser: «Da nå menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre, så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre; og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til. I de dager var kjempene på jorden og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn; det er de veldige fra fordums tid, de navnkundige.» — 1 Mos. 6: 1, 2, 4.

Da disse Guds sønner begynte å leve sammen med kvinner som deres ektemenn, handlet de i strid med den hensikt de var blitt skapt i. De viste også at de var troløse med hensyn til å utføre den tjenesteoppgave de hadde fått tildelt i de hellige himler. De gjorde seg skyldig i en alvorlig overtredelse som de ble straffet for. Bibelen sier: «Gud [sparte ikke] engler da de syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen [tartarus, NW] og overga dem til mørkets huler i varetekt til dom.» — 2 Pet. 2: 4.

De «åndene som var i varetekt» er derfor ulydige engler. Da vannflommen begynte, må de ha dematerialisert de menneskelige legemer de hadde benyttet. Jehova Gud tillot imidlertid ikke at de fikk igjen den stilling de hadde forlatt i himmelen for å dra til jorden. Han la visse restriksjoner på dem. Som åndeskapninger kunne de ikke holdes bundet i bokstavelige «huler» eller med bokstavelige «lenker». Men de må ha kommet i et fangenskap som kan sammenlignes med det å bli sperret inne i huler og holdt i lenker. Den form for fangenskap de kom i, hindret dem tydeligvis i å materialisere seg igjen som menn og leve sammen med kvinner som deres ektemenn. — Jud. 6.

Det at de ble kastet i ’tartarus’, viser at de er blitt fornedret, avskåret fra Guds gunst og all opplysning. Dette framgår også av det faktum at det greske uttrykket som blir gjengitt med ’kaste i tartarus’, er et verb. Uttrykket sikter derfor til en handling som fører til en fornedret tilstand, og ikke til et bokstavelig sted.

Ettersom disse åndeskapningene befinner seg i en fornedret tilstand på grunn av sin troløshet, vil de ikke få anledning til å vise anger gjennom Jesus Kristus. Han døde ikke for ulydige engler, men utelukkende for menneskeheten. Guds Ord sier: «Det er én Gud og én mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle.» (1 Tim. 2: 5, 6) «Engler tar han [Jesus Kristus] seg jo ikke av.» — Heb. 2: 16.

Ettersom de ulydige engler ikke kan høste gagn av gjenløsningen, er de i samme situasjon som åndsavlede kristne som forlater den sanne tilbedelse og blir frafalne. Angående slike sier Hebreerne 6: 4, 6: «Det er umulig at de som en gang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse.» Det vil være likså umulig for ulydige engler å angre sin opprørske handlemåte.

Den oppstandne Jesus Kristus kan derfor bare ha kunngjort et domsbudskap for de ulydige englene. Like før han døde på en torturpel sa han til sine disipler: «Når han [Guds ånd] kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: om synd, fordi de ikke tror på meg; om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og I ser meg ikke lenger; om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.» (Joh. 16: 8—11) «Denne verdens fyrste» er også fyrste for de ulydige engler eller demoner. (Jevnfør Åpenbaringen 12: 7—9.) I harmoni med Guds ånd kunne derfor den oppstandne Kristus kunngjøre en fullt ut rettferdig dom over de «åndene som var i varetekt».

Bibelen viser derfor tydelig at de «åndene som var i varetekt» er opprørske engler. De er ikke døde menneskers ånder, for ånden i mennesket er bare livskraften.