Hva sier Bibelen?

Hvor langt bør en kristen gå i sin sorg?

Å MISTE en kjær slektning eller en nær venn er en av de mest rystende opplevelser vi mennesker kan ha. Vi føler et stort tap og sørger dypt når det skjer. Det er bare naturlig at vår dype sorg får avløp ved at vi gråter.

Men sier ikke Bibelen at vi ikke skal gråte? Forteller ikke også Bibelen om noen som fikk tydelig beskjed om ikke å sørge? La oss undersøke hva Bibelen egentlig sier om dette, og ta sammenhengen i betraktning.

Det ene tilfellet var da Arons sønner Nadab og Abihu døde. Disse mennene brøt Guds krav til ren tilbedelse ved å ofre «fremmed ild», sannsynligvis under påvirkning av alkohol. På grunn av denne respektløse handlingen ble de henrettet av Jehova Gud. (3 Mos. 10: 1, 2, 8—11) Ved denne anledning fikk Aron og hans andre sønner befaling om ikke å tilkjennegi sin sorg ved ytre tegn. Ved å følge denne befalingen viste de at de var enige i at det var riktig av Gud å dømme deres slektninger. (Versene 6, 7) Det Aron og hans gjenlevende sønner gjorde, skulle derfor ikke ha noen betydning for hvordan de kristne normalt vil reagere når en av deres kjære dør.

Flere hundre år senere fikk profeten Esekiel befaling om ikke å gråte over sin hustrus død. Jehovas ord til ham lød: «Du skal ikke klage og ikke gråte, og dine tårer skal ikke renne. Sukk i stillhet.» (Esek. 24: 15—17) Det hadde en bestemt hensikt at Esekiel ikke skulle vise noe ytre tegn på sorg. Det tjente som et profetisk tegn til de israelitter som var i babylonisk fangenskap, og skulle vise dem at Jehova Gud skulle vanhellige sitt tempel, som var like dyrebart for dem som Esekiels hustru var for ham. Stikk i strid med deres forhåpninger ville Jerusalem bli ødelagt, og i sin landflyktighet ville israelittene ikke være i stand til å gi uttrykk for sin sorg fullt ut. — Esek. 24: 20—24.

Ved en tidligere anledning sa Jehova gjennom sin profet Jeremias: «Gråt ikke over en død [Josias] og klag ikke over ham! Gråt over ham som har dratt bort [levende i fangenskap]! For han skal ikke mer komme tilbake og se sitt fødeland. For så sier Herren om Judas konge Sallum [Joakas], Josias’ sønn, som ble konge etter sin far Josias, og som dro bort fra dette sted: Han skal ikke mer komme tilbake hit; men på det sted som de har ført ham til i fangenskap, der skal han dø, og dette land skal han ikke se mer.» — Jer. 22: 10—12.

Betyr dette at det var galt og i strid med Guds hensikt å sørge over den gode kong Josias’ død? Nei. Det at Josias døde i kamp, var et fryktelig slag for israelittene. Det var en nasjonal katastrofe som de med rette burde sørge over. Også Jeremias sørget over Josias’ død. Bibelen forteller: «Hele Juda og Jerusalem sørget over Josias. Og Jeremias kvad en klagesang over Josias, og alle sangere og sangerinnene talte i sine klagesanger om Josias, og det har de gjort like til denne dag; det ble til en fast skikk i Israel å synge disse sanger, og de finnes oppskrevet blant klagesangene.» — 2 Krøn. 35: 24, 25.

Jehovas ord gjennom Jeremias betydde følgelig ikke at israelittene ikke kunne gi uttrykk for sin sorg. De understreket bare at Josias’ sønn Sallum befant seg i en mye verre tilstand enn sin døde far. Dette skyldtes at Sallum ikke ville komme til å dø i sitt hjemland, som sin far, Josias, men i landflyktighet i Egypt. Det var derfor større grunn til å gråte over Josias’ sønn enn over den døde kongen.

Når vi undersøker hele den bibelske beretning, ser vi tydelig at Guds tjenere med rette felte tårer når de hadde mistet noen av sine kjære. Guds Ord forteller at «Abraham kom for å holde sørgehøytid og gråte over Sara» da hun var død. (1 Mos. 23: 2) Da Jakob trodde at hans kjære sønn Josef var blitt drept av et vilt dyr, ’gråt han over ham’. (1 Mos. 37: 35) I forbindelse med at den første kristne martyr var blitt drept av en rasende pøbelflokk, leser vi: «Noen gudfryktige menn begravde Stefanus og holdt en stor veklage over ham.» (Ap. gj. 8: 2) Da Dorkas (Tabita) i Joppe var død, var det mange kristne enker som gråt, for Dorkas hadde vist dem stor godhet. — Ap. gj. 9: 39.

Vi bør ikke se på det å gråte ved slike anledninger som ufullkomne menneskers reaksjon på en situasjon som vekker sorg. Hvorfor ikke? Nei, fordi selv Guds fullkomne Sønn, Jesus Kristus, gråt da hans venn Lasarus var død. Mange av dem som var vitne til dette, utbrøt: «Se hvor han elsket ham!» — Joh. 11: 35, 36.

Det er også passende å ha medfølelse med dem som sørger. Bibelen formaner: «Gråt med de gråtende!» — Rom. 12: 15.

Guds tjenere bør imidlertid ta avstand fra seremonier som har tilknytning til falsk tilbedelse. Israelittene i gammel tid fikk denne befalingen: «I skal ikke skjære i eders kjøtt av sorg over en avdød.» (3 Mos. 19: 28) Historikeren Herodotos’ skrifter gir oss en viss idé om hva dette innebar. Han forteller om hva skyterne gjorde når deres konge var død: «De skjærer av seg deler av øret, barberer av seg håret, sårer seg på armene, Henger opp pannen og nesen og driver piler gjennom venstre hånd.» (Bok IV, avsnitt 71) Hensikten med slike handlinger kan ha vært å tilfredsstille de guddommer som de trodde hadde makt over de døde. Slike seremonier var naturligvis ikke på sin plass blant et folk som hadde håp om en oppstandelse.

Det vil også være upassende for de kristne å gå til ytterligheter for å gi uttrykk for sin sorg. Apostelen Paulus skrev til sine medtroende: «Vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, for at I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp.» (1 Tess. 4: 13) En kristen kan naturligvis være bedrøvet og sorgfull. Men han bør ikke bli hysterisk og oppføre seg som om han har mistet alt. Andre bør kunne se at han har et strålende håp, et håp som gir ham styrke. Sanne kristnes sorg bør være likevektig, ja, den bør overskygges av deres håp og deres gudgitte glede. De bør bestrebe seg på å ha den samme holdning som apostelen Paulus, som sa om seg selv og sine medarbeidere at de var «som bedrøvede, men alltid glade». (2 Kor. 6: 10) En slik holdning hjelper en til ikke å fortsette å sørge i det uendelige og bli svekket av det.

Bibelen viser at det er på sin plass å sørge når en har mistet noen av sine kjære i døden. Men en bør ikke gå så langt i sin sorg at andre begynner å tvile på at en virkelig tror på Guds løfte om å oppreise de døde. De kristne bør holde seg borte fra alle ytterliggående former for sorg og alle avguderiske seremonier. Det vil likeledes være galt å sørge på en måte som tyder på at en er uenig i Guds dommer, eller på en måte som er i strid med Guds bud.