Den kristne samvittighet

● Det er en kjent sak at de første kristne ikke inngikk kompromiss, men ønsket å tilbe Gud «i ånd og sannhet». I denne forbindelse er det interessant å se hva Hallvard Rieber-Mohn skriver i artikkelen «Frafallet og makten»: «Det er egentlig merkelig at de første kristne ikke kom godt overens med Romerriket. Romerne var jo et praktisk, politisk begavet og også materielt realistisk folk med en egentlig ufanatisk og tolerant holdning til de mange forskjellige religioner i deres veldige rike. Det var som bekjent en enkelt detalj, en ganske ordinær praksis, som satte den kristne motstand og dermed myrderiene i gang: De kristnes vegring mot å ofre til Cæsars bilde. Det var en handling, en liten seremoni, som lå på grensen mellom det religiøse og den politiske vanegestus, en ren formalitet. Tusener av kristne har kjent sverdspissen i ryggen og likevel avslått denne enkle handling: Å ta en smule røkelse og kaste den på glørne i en annen skål foran Cæsars statue. En enkelt gestus! Men her sa den kristne samvittighet nei, med de blodige følger vi alle kjenner.» — Katolsk Ugeblad, 13. mai 1966.