En åpenbar forskjell
OVER hele verden blir folk mer og mer interessert i de «nye nasjonene» i Afrika. Et spørsmål som har oppstått, er i hvilken utstrekning framskrittene kan tilskrives kirkesamfunnenes misjonærer, som i store antall har dratt til Afrika for å gjøre de innfødte til «kristne». Sosiologen Stanislav Andreski skriver i The African Predicament:
«Det finnes millioner av gudfryktige kristne som blir opprørt over de européiske innbyggernes religiøse lunkenhet og sjokkert over å se européere drikke og ligge lett påkledd ved svømmebassengene når de burde være i kirken. En kan ikke si at den kristne tro har hatt noen særlig innvirkning på forholdene menneskene imellom i Afrika. Akkurat som andre steder i verden er religionen for det store flertall et spørsmål om ritualer og noen få forbud — de fleste uten noen etisk betydning. Misjonærene har klart å få folk til å skamme seg over nakenhet (noe som for øvrig var en av grunnene til at de i den første tiden fikk økonomisk støtte av bomullsfabrikantene), men de har ikke fått dem til å skamme seg over polygamiet. Og når det gjelder arbeidsomhet og ærlighet og pålitelighet overfor andre enn slektninger, skulle en tro at misjonærene ikke har vært der i det hele tatt.» — S. 83.
Dette betyr imidlertid ikke at sann kristendom ikke gjør seg gjeldende, den form for kristendom som fikk folk i det første århundre til å forandre sin moral, sitt syn på livet og sin holdning til arbeid. Den samme ekte kristendom, som er basert på Guds Ord, frambringer fortsatt gode resultater, og forskjellen er temmelig iøynefallende.
I sin bok Social Change and the Individual (1968) forteller dr. Norman Long om de iakttagelser han gjorde da han foretok omhyggelige undersøkelser av den sosiale og den religiøse situasjon i et afrikansk landdistrikt hvor det er mange Jehovas vitner, som legger vekt på å utøve sann kristendom. Legg merke til den forskjellen han så med hensyn til ærlighet og pålitelighet. Han sier i forordet til boken: «Mens de som ikke er vitner, ikke kan stole på andre enn sine slektninger (og ikke alltid på dem engang), kan vitnene stole både på slektninger og på andre vitner.» Hvordan forholder det seg med polygami? Dr. Long skriver: «Jeg kan ikke her i detalj komme inn på den samfunnsetikk som Jehovas vitner forkynner . . . Men etikken legger stor vekt på familieenheten som en kristen gruppe . . . og forbyr polygami.» — S. 78.
Kommer denne forskjellen også til uttrykk i andre ting, for eksempel når det gjelder villighet til å arbeide? Dr. Long sier: «Det viser seg at Jehovas vitner anbefaler en bestemt livsstil. Et vitne bør være velkledd (noe som for mennenes vedkommende vil si å bruke jakke og slips, spesielt når de er ute og forkynner eller overværer religiøse møter) og ha rene vaner. Et vitne må dekke sin families behov, både de åndelige og de materielle behov. . . . Jehovas vitner betrakter ikke sin verdslige livsstil som noe som er atskilt fra deres religion. For dem er den snarere en følge av deres religiøse syn. Å tilhøre den nye verdens samfunn betyr at en må gjøre framskritt åndelig sett og leve et nytt liv, men det innebærer også et visst praktisk syn på livet i denne verden. . . . Tid og penger blir sett på som verdier som en ikke må sløse bort, men bruke til å forbedre sin åndelige, sosiale og økonomiske stilling. Det blir fra først til sist lagt vekt på individualisme og flid, og den religiøse organisasjonen og tukt opprettholder gruppens verdier.» — S. 215, 216.
Hvordan forholder det seg så med villigheten til å lære å lese og skrive? Forfatteren sier: «Alle medlemmer må være godt kjent i Bibelen og være i stand til å undervise andre, og for å kunne gjøre det må de kunne lese Bibelen. I alle menigheter blir det derfor holdt kurser hvor deltagerne lærer å lese og skrive, og spesielle bibelstudier.» Hva er blitt resultatet? «Når vi sammenligner vitnene med ikke-vitner i sognet hva leseferdighet og utdannelsesnivå angår, finner vi at 87,2 prosent av de mannlige vitnene og 31,9 prosent av de kvinnelige kan lese og skrive, mens tallene er henholdsvis 51 prosent og 11,7 prosent blant ikke-vitner.» — S. 157, 216.
Jo mer oppmerksomheten blir rettet mot Afrika, jo tydeligere blir det følgelig at det er stor forskjell mellom sann kristendom og den kristendom kristenheten utøver!