Hvordan den forandrede situasjonen berører vår framtid
DEN verdenssituasjon som vi nettopp har beskrevet, ble med forbausende nøyaktighet forutsagt i Bibelen. Den har forutsagt at i løpet av bare én «generasjon» skulle menneskeheten få se en utvikling på jorden som ville forårsake «angst blant folkeslagene, som ikke ser noen utvei», og at menneskene skulle bli «avmektige av frykt og på grunn av de ting som de venter skal komme over den bebodde jord». (Luk. 21: 25, 26, 32, NW; se også Matteus 24: 3—8.) I et forsøk på å overvinne disse nye, globale problemer har nasjonene gitt De forente nasjoner stadig større myndighet.
Bibelens profetier åpenbarer at denne internasjonale organisasjon er den «åttende konge» som utspringer fra de sju foregående «konger» eller verdensmakter som fulgte etter hverandre, og som er omtalt i Bibelen. (Åpb. 17: 10, 11, NW) Bibelen bruker ofte dyr eller deres «horn» som et symbol på regjeringer. (Dan. 7: 17, 23, 24; 8: 20—22) Denne sammensatte politiske makt er billedlig framstilt ved et «dyr» med «sju hoder», som representerer de sju foregående «konger» som det utspringer fra. Men dette dyret har også «ti horn». (Åpb. 17: 3, 7) Det de representerer, og det de gjør, er meget betydningsfullt.
De «ti horn», sier profetien videre, «er ti konger som ennå ikke har fått rike [på profetens tid], men de får makt som konger én time sammen med dyret». (Åpb. 17: 12) Tallet ti betegner i profetisk betydning fullstendighet, og de «ti konger» representerer derfor det samlede antall politiske regjeringer som i dag hersker en kort tid sammen med FN.
I løpet av denne korte perioden, som i historisk sammenheng er som «én time», kommer forholdene for første gang til å bli slik at nasjonene vil ha «én tanke», trass i at de er uenige om nesten alt annet, og gir «sin kraft og sin makt . . . til dyret [FN]» i et menneskelig forsøk på å oppnå verdensomfattende fred og sikkerhet. — Åpb. 17: 13.
Nasjonene er klar over at de står overfor kriser som er annerledes enn noen av dem de tidligere har vært stilt overfor, og de vil derfor slutte seg sammen i et endelig forsøk på å redde sin nasjonale suverenitet. De håper desperat at de ved en slik forent anstrengelse vil kunne redde den smuldrende «sivilisasjon» som deres herredømme er grunnlagt på. Utenriksminister Kissinger sier:
«Som historiker må en være seg bevisst at alle de sivilisasjoner som har eksistert, til slutt har brutt sammen. . . . en må leve med følelsen av en uunngåelig tragedie. Som statsmann må en handle under forutsetning av at problemene må bli løst.»
Vil de bli det? Bibelens profetier viser at nasjonene midlertidig vil komme til å lappe på sin forfalne «sivilisasjon» i den grad at de vil kunne si: «Fred og sikkerhet!» Men da, sier Bibelen, «skal en plutselig ødeleggelse komme over dem, akkurat som veene over en gravid kvinne». (1 Tess. 5: 3, NW) Hvorfor kommer det til å gå slik? Av to grunner:
For det første har det ikke skjedd noen grunnleggende forandring. Kan noen overenskomster mellom nasjonene gjenopprette selve grunnlaget for det menneskelige samfunn, når det allerede er tvers igjennom råttent på grunn av griskhet, kriminalitet, vold, umoral, splittede familier, rasehat og religionsstridigheter? Situasjonen kan for en stor del sammenlignes med den beskrivelsen Thor Heyerdahl ga av De forente nasjoners havrettskonferanse:
«Jeg har følelsen av at delegatene . . . drøfter hvordan de skal dele og gjøre best bruk av et eple som er i ferd med å råtne, og de lar det råtne mens de forsøker å finne en måte å dele det på.»
For det annet — når nasjonene gir ’sin kraft og sin makt til dyret [FN]’ i et forgjeves forsøk på å redde sitt eget jordiske herredømme, forkaster de Guds måte å få i stand virkelig fred og sikkerhet på. De kaster vrak på hans lovte rike, som er grunnlagt på varige og rettferdige prinsipper. (Dan. 2: 44; 7: 13, 14; Matt. 6: 10) Etter at de «ti konger» har gitt «sin kraft og sin makt» til FN, vil de derfor ifølge profetien «stride mot Lammet [Kristus], og Lammet skal seire over dem». — Åpb. 17: 14.
De som tror at menneskelige diplomatiske og teknologiske bestrebelser vil løse de tiltagende kriser i verden, vil derfor snart bli brutalt vekket. Bibelen sier advarende: «De . . . er blinde for at . . . den verden som da var, [gikk] under i vannflommen» på Noahs tid, og at dette skjedde på Guds befaling. Vår tids kriser viser tydelig at «de himler som nå er, og jorden er ved det samme ord spart til . . . den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt». — 2 Pet. 3: 3—7.
Hvis den forandrede situasjonen, som så tydelig gir seg til kjenne i vår tids kriser, ikke overbeviser slike mennesker, vil de snart bli rystet våkne for det som skjer. Nasjonenes kortvarige kunngjøring: «Fred og sikkerhet!» vil plutselig bli avbrutt av den ’store trengsel’ — en trengsel som det ikke har vært maken til «fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». (1 Tess. 5: 2, 3, NW; Matt. 24: 21) Da er det for sent å bli klar over at vår tids kriser er annerledes.
De som derimot forstår at dette utgjør et bevis for at Guds lovte, rettferdige styre er nær, vil kunne handle forstandig nå. Ettersom den nåværende verdensordning vil bli ødelagt, oppfordrer Bibelen oss til å «være den slags mennesker som viser en hellig oppførsel og gjør gudfryktige gjerninger, mens [vi] venter på og har Jehovas dags nærvær i tankene». Denne ’dag’ vil bli etterfulgt av Guds forutsagte «nye himler og en ny jord», hvor rettferdighet bor. Hvilken storslått lønn vil ikke de få som er villige til å lære hva som er den virkelige betydning av vår tids kriser, som er så annerledes, og handle i samsvar med det! — 2 Pet. 3: 11—13, NW.