Pass på — du kan vinne og likevel tape!

DET høres kanskje ut som en selvmotsigelse, men det går virkelig an å vinne og likevel tape. Både den verdslige historie og Bibelen forteller om eksempler på dette, og vi gjør vel i å lære av de prinsipper som kommer inn i bildet.

Har du noen gang hørt om en pyrrhosseier? Dette ordet skriver seg fra en gresk konge, Pyrrhos fra Epeiros. Han levde i det tredje århundre før vår tidsregning og var tremenning av Alexander den store. Han utkjempet mange slag, blant annet slaget ved Ausculum, som han vant. Men denne seieren ble vunnet på bekostning av så mange menneskeliv at han sa: «En slik seier til, og jeg er fortapt.» Siden da er uttrykket «pyrrhosseier» blitt brukt om en dyrekjøpt seier.

Dette prinsippet kan blant annet få sin anvendelse i vårt forhold til noen vi er glad i. Det kan være at vi vinner en større eller mindre seier, men bare ved å såre en av våre kjære. John Greenleaf Whittier, en amerikansk dikter som levde i det forrige århundre, illustrerte dette i et av sine dikt som handler om skoletiden. Han forteller der om en pike som har vunnet en stavekonkurranse, men som etterpå beklager det fordi hun derved har gjort sin venn lei seg.

Vi vinner kanskje fordi vi går hardt inn for det, fordi vi argumenterer høyrøstet og lenge, eller fordi vi stadig terper på noe, men hva har vi så oppnådd? Vi har vunnet en seier, men for å gjøre det har vi såret andres følelser eller mistet en del av deres hengivenhet eller velvilje.

Vi hadde kanskje de beste argumentene og kjempet for det som vi mente var vår rett. Men hva med den annen part? Har vi empati? Hvis vi er altfor lite villige til å gi oss, kan det føre til såret stolthet eller til at et vennskap kjølner. Det kan også være at den som tapte, vil være på utkik etter en anledning til å få revansj. Er seieren verdt dette? Dette kan sammenlignes med en mann som går på auksjon, og som er så fast besluttet på å få tak i en bestemt gjenstand eller eiendom at han byr langt mer enn det den er verdt, bare for å angre på det senere. Han vinner, men har likevel tapt.

Dette kan også utgjøre en fare i forholdet mellom en tilsynsmann, en sjef, en arbeidsgiver eller en bedriftsleder og hans underordnede. Han insisterer kanskje på at en oppgave skal utføres slik som han vil, selv om det ikke er den beste måten, simpelthen fordi det er den måten han vil ha det gjort på. På grunn av sin stilling gjennomtvinger han kanskje det han vil, og seirer, men på bekostning av hva? Det er ikke bare det at oppgaven blir utført på en mindre effektiv måte, men det kan også være at den underordnedes lojalitetsfølelse og interesse for arbeidet tar skade, slik at han begynner å tenke: «Hvorfor skal jeg egentlig bry meg om dette arbeidet?»

Bibelen gir forstandig veiledning i dette som i så mange andre spørsmål som har å gjøre med vårt daglige liv og vår oppførsel. Og dens veiledning er til gagn for oss både nå og i framtiden. Jesus Kristus, Guds Sønn, kom en gang med denne advarselen: «Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men taper sin sjel?» — Matt. 16: 26, Det nye testamemnte på moderne norsk.

Hvor sant var ikke dette, og hvor aktuell var ikke denne advarselen! Det har alltid ligget til menneskets selviske, falne natur å være betatt av makt, materiell rikdom og berømmelse, og mange har traktet etter slike ting på bekostning av sine åndelige behov. Hva har det ført til? Mange har ikke bare ofret verdifulle vennskap og sin families interesser i sin jakt etter rikdom, makt eller berømmelse, men har også mistet sin helse på veien. Fordi de tydelig har vist at de elsker verden og dens veier, har de dessuten pådratt seg Guds mishag og har mistet håpet om evig liv. De vant det de var ute etter, men for en høy pris de måtte betale!

Disippelen Jakob, Jesu halvbror, understreker dette på det kraftigste. Han sier: «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» Og hva vil det føre til at en er Guds fiende? Det vil føre til at en mister håpet om alt, innbefattet det evige liv. — Jak. 4: 4.

Det prinsipp at en kan vinne og likevel tape, er også underforstått i det råd apostelen Paulus under inspirasjon gir de kristne: «Gjør min glede fullkommen, . . . idet I har den samme kjærlighet og med én sjel har det ene sinn, ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høyere enn eder selv, og ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste.» (Fil. 2: 2—4) Vi må med andre ord ikke være altfor oppsatt på å vinne en diskusjon eller presse fram vårt syn. Vi må elske vår neste som oss selv.

Hvis vi har den slags kjærlighet, vil vi glede oss over at vår neste oppnår noe som vi selv gjerne ville ha oppnådd. Det kan dessuten føre til at vennskapet mellom oss og vår neste blir styrket, og det kan med tiden vise seg å være til stor velsignelse på flere måter.

Det samme prinsippet kan anvendes i forbindelse med undervisning. En kristen forkynner prøver kanskje å undervise en som på det sterkeste forsvarer en falsk lære. Han prøver å overbevise vedkommende, ikke bare ved å sitere mange skriftsteder, men også ved å komme med nedsettende bemerkninger som får den andre til å virke dum. Men enden på det hele kan bli at forkynnerens bestrebelser har vært helt forgjeves. Hvorfor det? Jo, ved sine metoder drev han den andre bort fra sannheten i stedet for å overbevise ham. Det ville ha vært forstandigere å legge fram bare en del av argumentet og å gjøre det på en rolig, vennlig og taktfull måte og så vente til en annen gang med å fullføre samtalen.

Det er hyggelig å vinne. Det er ikke like hyggelig tape. Pass derfor på at du ikke går altfor sterkt inn for å vinne, særlig ikke hvis en annens interesser eller følelser blir berørt av det. En pyrrhosseier er ikke verdt det den koster, for den som vinner en slik seier, har også tapt.