Et vanskelig puslespill

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Venezuela

SYNES du det er vanskelig å sette sammen puslespill? Hva ville du da si om et puslespill som veide over 590 kilo, og hvor enkelte av bitene var opptil to meter lange? Det ville bli et enormt puslespill, ikke sant? Det er nettopp det det puslespillet vi snakker om, er. Det er nemlig et hvalskjelett!

For ikke lenge siden snakket jeg med en professor på øya Margarita i Venezuela som hadde satt sammen og montert et hvalskjelett. Det var ikke noen enkel oppgave.

Professoren mente at mange av dem som studerer marinbiologi ved del Oriente-universitetet på Margarita, ville ha nytte av å kunne granske et oppstilt skjelett. Han tok derfor imot utfordringen.

På den tiden da han fattet sin beslutning, lå hvalen fremdeles på stranden utenfor øya Cubagua, hvor noen fattige fiskere ti år tidligere hadde fortalt at de hadde sett den. Disse fiskerne tilbød seg nå å trosse havet i de små fiskebåtene sine og foreta de mange turene som måtte til for å få det svære skjelettet til universitetet.

Fiskerne kom med lasten og avleverte den forsiktig ved sentret for vitenskapelig forskning. Knoklene ble ikke anbrakt i noen spesiell rekkefølge. Lasten var simpelthen en haug med bein! Nå hadde professoren virkelig et vanskelig puslespill foran seg!

Det første som måtte gjøres, var å gjøre knoklene rene. Sol og jord hadde bidratt mye til at kroppen hadde gått i forråtnelse. Men til tross for det var knoklene fremdeles langtfra rene og hvite.

I nesten to måneder holdt arbeiderne på med dette og skurte og skrubbet. Ingenting ville få fettet, som fremdeles satt fast på knoklene, til å løsne. Hverken rensevæsker, blekemidler eller vanlig vaskepulver hjalp. Til slutt var det en eller annen som kom på at kanskje de skulle prøve et rensemiddel for ovner.

Professoren prøvde det, og merkelig nok virket det! Dermed var rengjøringen snart ferdig, og så gikk de i gang med å sette skjelettet sammen.

Nå kom Skaperens, Jehova Guds, visdom tydelig til uttrykk. Ikke to biter var nøyaktig like. Dette faktum viste seg å være til uhyre stor hjelp for arbeiderne, og de satte spesielt stor pris på det da de skulle sette sammen ryggsøylen.

Mellom hver ryggvirvel er det en skive. Overflaten på skiven passer bare til én ryggvirvel, den som har en tilsvarende flate. Mens de holdt på å arrangere disse ryggvirvlene, fant de ut at noen av dem ikke svarte til noen av skivene. Dette fikk dem til å trekke den slutning at det måtte være noen bein som manglet. Og riktig nok — da de foretok en ekspedisjon til øya, fant de flere.

Da knoklene skulle settes ordentlig sammen, ble de fraktet til en garasje. Der ble hodet, ribbeinene og de mindre beinene satt sammen med bronseskruer.

Ryggvirvlene ble forbundet med hverandre med en stålstang. Gjennom midten av hver ryggvirvel og skive og inn i hodet ble det boret et hull. Stangen ble så anbrakt gjennom ryggsøylen og inn i hodet. Da dette halebeinet var montert, strakk det seg ut av garasjedøren og tvers over fortauet. Vi kan tenke oss hvor forskrekket tilfeldige forbipasserende må ha blitt da de oppdaget at veien var sperret av halebeinet til en hval!

Kraniet er veldig tungt. Det veier nesten en fjerdedel av hele hvalens vekt. Første gang arbeiderne forsøkte å sette det sammen, bøyde rammeverket seg. De kunne imidlertid bruke det samme rammeverket etter at de hadde anbrakt hodet i en ny stilling, hvor det ble bedre likevekt mellom det og kroppen, og valgt et nytt punkt til støtte for hovedtyngden.

Da så professoren kunne ta noen skritt tilbake for å beundre det ferdige puslespillet, med alle bitene på plass, hadde han all grunn til å være glad for at han hadde tatt imot utfordringen. Men hvor skulle han nå gjøre av det?

Denne og andre professorer ved universitetet hadde lenge syslet med tanken på et marinbiologisk museum. Nå hadde de virkelig grunnlag for å få et. Hvorfor ikke da sette i gang?

Etter hvert som prosjektet begynte å ta form, ble det også mer omfattende. Folk som var klar over hvor lærerikt et slikt museum ville være, begynte å komme med gaver. De kom med koraller, skjell, ankre, krepsdyr — alt som har med havet å gjøre. Blant de ting en nå kan se i museet, er eksemplarer av fisk som finnes langs Margaritas kyst, alger, fotografier som viser hvordan østers og muslinger blir oppdrettet, og skjeletter av haier og delfiner.

Hvalen har naturligvis fått hedersplassen. Knoklene kommer snart til å være glatte og hvite, for de blir nå polert ved hjelp av en liten maskin og skal deretter sprøytes med en klar plastferniss, som vil gjøre det lettere å bevare dem.

Slik gikk det altså til at sentret for vitenskapelig forskning ved del Oriente-universitetet på øya Margarita fikk sitt marinbiologiske museum — fordi noen var villig til å ta imot en utfordring.