Det er forstandig å innrømme en feil

HVEM gjør ikke feil? Ikke noe menneske er ufeilbarlig. Gamle og unge, lærde og ulærde, rike og fattige, menn og kvinner — alle er ufullkomne og begår derfor feil.

Alle mennesker erfarer sannheten i det den kristne disippelen Jakob skrev under inspirasjon, nemlig: «Vi gjør feil i mange ting alle sammen.» (Jak. 3: 2, UO) Og som kong Salomo sa da han ba ved innvielsen av Jehovas tempel: «Det er ikke noe menneske som ikke synder.» Er det så riktig å si at å synde er ensbetydende med å begå en feil? Ja, for det ordet som her blir gjengitt med ’synde’ i Bibelen, betyr bokstavelig å gjøre et feilgrep, å forfeile målet. — 1 Kong. 8: 46.

Hvorfor er det så vanskelig å innrømme at en har begått en feil, i betraktning av at vi alle på grunn av nedarvet svakhet forfeiler målet, som er fullkommenhet? En av grunnene til det kan være at vi anstrenger oss så kraftig for ikke å begå en bestemt feil at vi når vi likevel begår den, ikke liker å innrømme det, ikke engang overfor oss selv.

I mange tilfelle er det utvilsomt stolthet som er grunnen. En innrømmelse av at vi har gjort en feil, kan berøre sider ved oss som vi er stolte av, for eksempel vår kunnskap, dyktighet eller grundighet. Vi ønsker å gjøre et godt inntrykk på andre. Det er ikke bare orientalere som forsøker å «redde ansikt».

En annen grunn til at det kan være vanskelig å innrømme at en har gjort en feil, er utvilsomt den skyld og straff en kan få, og den kritikk en kan bli utsatt for, som for eksempel når det en gjør, forårsaker en alvorlig ulykke. I slutten av august 1972 førte således en «menneskelig svikt» til at all trafikk på en firespors jernbane som fører inn til New York, stanset i flere timer. «Noen skrudde på feil bryter eller trykte på feil knapp.» Det ble gjort alt for å finne ut hvem som hadde begått denne feilen, og som egentlig hadde skylden, men den skyldige hadde ikke lyst til å melde seg og innrømme det han hadde gjort. — New York Times for 30. august 1972.

Fordi det følger skam med å gjøre en feil, er det vanlig å legge skylden på andre, noe også våre første foreldre, Adam og Eva, forsøkte å gjøre. (1 Mos. 3: 11—13) Aron, som var bror til profeten Moses, ga folket skylden for at han hadde begått den feil å lage gullkalven, og flere hundre år senere ga kong Saul, Israels første konge, folket skylden for at han hadde vært ulydig. (2 Mos. 32: 19—24; 1 Sam. 15: 9—26) Hvis vi forstår hvorfor de handlet så uforstandig, er det lettere for oss å unngå å legge skylden på andre.

Vi har imidlertid også mange eksempler på at trofaste tjenere for Jehova Gud villig innrømmet sine feil. Beretningene om dette vitner om at de som nedskrev Bibelen, var ærlige og oppriktige. Moses fortalte at han lot sinnet løpe av med seg ved en bestemt anledning, og at dette førte til at han ikke fikk komme inn i det lovte land. (4 Mos. 20: 7—13) Vi leser også om Job, som hevdet at han var ulastelig, men som begikk den feil å være mer opptatt av å rettferdiggjøre seg selv enn Gud. Han innrømmet imidlertid dette og sa: «Jeg har talt om det jeg ikke forsto . . . Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.» — Job 42: 3—6.

Patriarken Juda, Jakobs sønn, innrømmet den feil han begikk i forbindelse med sin svigerdatter Tamar, da han sa: «Hun er i sin gode rett mot meg.» (1 Mos. 38: 15—26) Kong David satte også et godt eksempel hva dette angår. Da han ble gjort oppmerksom på den feil han hadde begått ved å synde mot Uria, forsøkte han ikke å finne unnskyldninger, men sa til profeten Natan: «Jeg har syndet.» (2 Sam. 12: 13) I apostelen Peter har vi enda et godt eksempel. Da Jesus så bebreidende på ham like etter at han hadde fornektet ham som sin Mester tre ganger, «[gikk han] ut og gråt bitterlig». — Matt. 26: 75.

Når vi har gjort en feil, er naturligvis det eneste riktige å innrømme det. Dette er ikke bare det eneste riktige; det er også det forstandigste en kan gjøre. På den ene side kan dette beskytte oss mot å bli stolte, en snare som det alltid er lett å falle i, og på den annen side kan den ydmykelsen det er å innrømme en feil, bidra til at vi blir mer forsiktige, og sjansen for at vi skal gjøre den samme feilen igjen, blir da mindre. Bibelen inneholder dette visdomsordet: «Den som skjuler sine misgjerninger, har ingen lykke, men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet» — både hos Gud og hans tjenere. Ja, det at vi bekjenner våre feiltrinn, vil hjelpe oss til ikke å gjenta dem. — Ordspr. 28: 13.

Når vi begår en feil, er det forstandig å innrømme det, for det bygger opp vår styrke og selvrespekt. Det er uforstandig ikke å innrømme det, for det svekker vår moralske sans og gjør det sannsynlig at vi kommer til å fortsette å gjøre den samme feilen.

Å innrømme en feil som vi har begått, er også forstandig fordi det bedrer vårt forhold til andre. Når vi ikke vil innrømme at vi har gjort en feil, undervurderer vi andres dømmekraft, og de vil da trekke den slutning at vi er for stolte, uærlige eller dumme til å innrømme at vi har gjort en feil. På grunn av dette kan det lett oppstå en mur mellom oss og andre mennesker. Hvis vi er villige til å innrømme de feil vi selv begår, vil vi dessuten ha lettere for å forstå andre når de begår en feil.

Det viktigste av alt er at hvis vi innrømmer de feil vi begår, kan vi bevare et godt forhold til Skaperen. Fordi kong David var snar til å innrømme de feil han begikk, bevarte han sitt gode forhold til Gud. Kong Saul innrømmet derimot bare motvillig at han hadde syndet; han foretrakk å komme med unnskyldninger og ble derfor forkastet.

Ja, det er ikke bare riktig av oss å innrømme våre feiltrinn; det er også forstandig. Det hjelper oss til å være ydmyke. Det hjelper oss også til å bevare selvrespekten og forbedre vårt forhold til våre medmennesker.