Morer du deg, eller er du medfølende?

SETT at en av dine nærmeste gjorde en fadese i et selskap dere var i, eller kom med et dumt svar i andres påhør. Hvordan ville du reagere? Den du var sammen med, ville sannsynligvis bli svært forlegen. Men hva med deg? Ville du være medfølende, eller ville du more deg sammen med de andre eller gjøre narr av vedkommende?

På grunn av sin umodenhet synes barn kanskje at det er morsomt når en som er blind eller lam, har et uhell. En tankeløs ung gutt brast for eksempel ut i latter da han så en eldre, tykkfallen kvinne falle på et glatt fortau. Han syntes det var morsomt, men det gjorde ikke kvinnen, som slo seg stygt og ble skadd.

Bibelen framholder et prinsipp som vi bør la oss lede av, når den sier: «Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen. . . . å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid.» — Pred. 3: 1—4.

Hva vil hjelpe oss til å vite når det passer seg å være medfølende og gråte, og når det passer seg å more seg og le? En ting som vil være en hjelp, er evnen til å sette seg i en annens sted. Da vil vi ikke være slik som en humoristisk, nygift ung kvinne. Hver gang mannen hennes ergret seg over en feil han hadde gjort, eller over at noe ikke ble slik som han hadde tenkt seg, begynte hun å le. Hun syntes at det var komisk, men hennes reaksjon gjorde ham bare enda mer ergerlig og fikk ham til og med til å bli sint på henne. Det var tydelig at hennes måte å reagere på ikke bidro til å skape et lykkelig hjem. Men etter hvert lærte hun å vise empati. Når mannen var oppbrakt over et eller annet, forholdt hun seg enten taus eller prøvde å oppmuntre ham.

Hvordan reagerer du når en av dine nærmeste gjør en feil? Medlemmer av en familie bør særlig tenke over dette. Medfølelse, empati og omtanke bør få en til å føle med noen i familien som gjør feil, i stedet for å se ned på dem og le av dem. Sier ikke Guds Ord om menneskekroppen at «om ett lem lider, da lider alle lemmene med»? Ektemenn får det råd at de skal «elske sine hustruer som sine egne legemer». Hvis de virkelig gjør dette, vil de ikke tale nedsettende om sin hustru, selv om hun gjør feil. Dette prinsippet kan naturligvis med fordel følges av resten av familien også. — 1 Kor. 12: 26; Ef. 5: 28.

En av de måter manglende medfølelse ofte kommer til uttrykk på, er at en farer med sladder om feil andre har gjort. Er det riktig å gå omkring og snakke om slike ting? Bibelen sier: ’Spott ikke noen.’ Det innbefatter at en ikke må gå omkring og snakke om andres feil. Kjærligheten vil bidra til at en ikke engang har lyst til å gjøre det, for «kjærlighet dekker over alle overtredelser». — Tit. 3: 2; Ordspr. 10: 12.

Vi trenger alle å tenke over hvordan vi ser på andres feil, for mange i vår tid har en tendens til å bli mindre og mindre medfølende og vise mindre og mindre empati. Hvorfor? I noen tilfelle skyldes det at vi kommer i kontakt med så mange mennesker. Jo flere mennesker vi har nær omgang med, jo mindre personlig vil sannsynligvis vårt forhold til andre bli. Det oppjagede tempo i det moderne samfunn er sannsynligvis en annen faktor. Det ser alltid ut til at det er så mye som må gjøres, og så liten tid til å gjøre det på.

Den føde vi tilfører vårt sinn, vil også påvirke vår innstilling til andre. Hvordan kan vi gjøre det til en vane å lese om eller se filmer som skildrer voldsforbrytelser, uten at vi selv blir forherdet av dem? Hvordan kan vi velge som underholdning å se filmer som skildrer hvordan folk blir utnyttet, uten at det gjør oss mer ufølsomme?

Hvor mye mer gagnlig er det ikke å lese Guds Ord, Bibelen, hver dag! Bibelen kan hjelpe deg til å vise medfølelse når det er nødvendig, for den formaner oss til stadighet til å gjøre det og inneholder også en lang rekke eksempler på mennesker som viste medfølelse. Som Romerne 12: 15 sier: «Gled eder med de glade, og gråt med de gråtende!» Hvis du ønsker å finne et eksempel på en som gjorde dette til fullkommenhet, kan du lese de fire evangeliene, som forteller om Jesu Kristi, Guds Sønns, liv.

Det fortelles at «Jesus gråt» ved Lasarus’ grav. Og da han så de fattige og undertrykte, «ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde». Han sa følgende trøsterike ord til slike mennesker: «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile! Ta mitt åk på eder og lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile for eders sjeler.» — Joh. 11: 35; Matt. 9: 36; 11: 28, 29.

Og hvorfor skulle vi være interessert i å gjøre det som er riktig, i denne forbindelse? Fordi det er riktig. På denne måten gjenspeiler vi vår himmelske Fars egenskaper og bringer ære til ham. Når vi viser empati og medfølelse, vil ofte den som plutselig føler seg helt alene på grunn av hån og spott fra andre, være takknemlig. I alt dette gagner vi oss selv, for «den som lesker andre, han blir selv lesket». — Ordspr. 11: 25; Mark. 12: 31; Luk. 6: 31, 36.