«Ditt Ord er sannhet»

’Avhold eder fra blod’

«BLODOVERFØRINGER tar nå livet av minst 3500 amerikanere og skader ytterligere 50 000 hvert år.» Dette sier dr. J. G. Allen ved Stanford universitet, som av mange forskere blir betraktet som en av de fremste autoriteter i De forente stater når det gjelder blod. Men fordi mange leger unnlater å melde fra om alle tilfelle, hevdes det fra visse hold at det hvert år kan være hele 35 000 som dør og 500 000 som pådrar seg sykdommer på grunn av blodoverføringer. — The National Observer, 29. januar 1972.

Vi kan merke oss at ingen av Jehovas kristne vitner er tatt med i denne statistikken. Hvorfor ikke? Det skyldes ikke bare at de er uvillige til å løpe den risiko som blodoverføringer medfører, men først og fremst at de ikke ønsker å pådra seg Guds mishag. Gud har ikke behag i blodoverføringer. ’Men hvor i Bibelen står det at blodoverføringer er forbudt?’ spør du kanskje.

Ettersom det ikke ble foretatt blodoverføringer på den tid da Bibelen ble skrevet, kan vi ikke vente at Bibelen skal si så mye om dette. Men i sitt Ord forbyr Gud ettertrykkelig det å bruke en annen skapnings blod til å opprettholde ens eget liv, og dette gjør han ved tre spesielle anledninger. Bruken av blod ved blodoverføring kommer inn under dette forbudet.

Etter vannflommen sa Jehova Gud således til Noah og hans sønner: «Alt det som rører seg og lever, skal I ha til føde.» To forbud var knyttet til dette: «Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete,» og: «Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses.» Ingen av disse to forbudene ble noen gang opphevet. — 1 Mos. 9: 3—6.

Om lag 800 år senere forbød Gud igjen menneskene å spise blod, og det på det kraftigste, for straffen for å spise «hvilket som helst slags blod» var døden. Blodet skulle bare brukes «til å gjøre soning» for menneskenes sjeler på alteret. — 3 Mos. 17: 10—14, vers 10 fra NW.

Selv om de kristne ikke er underlagt Moseloven, har de ikke frihet til å spise blod. Hvorfor ikke? For det første fordi forbudet mot å spise blod ble gitt til Noah og hans sønner lenge før Moses’ tid og fortsatt gjelder hele menneskeheten, slik vi allerede har vært inne på. For det annet viser de kristne greske skrifter tydelig at forbudet også gjelder de kristne. Det kristne råd som kom sammen i Jerusalem for å drøfte omskjærelsen og beslektede emner, sendte således befaling om at de kristne skulle avholde seg «fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor». — Ap. gj. 15: 20, 29.

Flere og flere medisinske autoriteter advarer mot den utbredte bruken av blodoverføringer. Det kan faktisk være bare et tidsspørsmål før legestanden går bort fra blodoverføringer, slik de en gang gikk bort fra årelating, og betrakter denne behandlingsmåten som et forbigående fenomen. Et typisk eksempel på hvordan tendensen er, har vi i det som en svensk og en tysk autoritet sa til et symposium av 25 norske medisinske professorer og overleger angående de store fordeler plasmaerstatninger har i forhold til «helblod»:

«Det er ikke for sterkt å hevde at det i dag sløses med blod på sykehus verden over. . . . Det [er] i dag mulig ved hjelp av et nøytralt preparat å øke mengden av selve blodplasmaet — væsken som fører blodlegemene rundt i kroppen. . . . Hvert individ har sitt ’metningspunkt’ når det gjelder forholdet mellom antall røde blodlegemer og surstoffopptaket. Blir tallet på blodlegemer for høyt, går surstoffopptaket ned fordi blodet blir for tyktflytende.» På grunn av dette «vet en at pasienten i mange tilfelle vil ha det bedre med noe færre blodlegemer, følgelig erstatter man utelukkende det tapte blodplasma. Viktigst i denne sammenheng er at en derved reduserer faren for blodpropp. At dextran har denne effekt, er vist ved en lang rekke undersøkelser. Med tanke på forebygging av blodpropp kan en nesten si som en regel at den første flasken som gis ved en transfusjon, bør være dextran».

Disse autoritetene påpekte også andre fordeler ved å bruke dekstran i stedet for blod og sa: «Visse, alvorlige sykdommer kan overføres via blodet. I det siste har en sett så vidt mange slike tilfelle at en i hvert fall ikke bør ta unødige sjanser. En blodtransfusjon må ellers betraktes på samme måte som annen transplantasjon, av f. eks. nyre eller annet vev. Også ’fremmed’ blod alarmerer kroppens antilegemer, selv om virkningene av dette ikke er så lett påviselige som når et nyre støtes bort.» — Dagbladet, 22. april 1971.

Ja, blod er vev, akkurat som hjerte og nyrer er vev. Fordi blod er et «flytende vev», er denne kjensgjerning ikke alminnelig anerkjent. Immunologiske krefter som Skaperen har nedlagt i kroppen for å beskytte den, bekjemper fremmed vev og danner antistoffer for å kvitte seg med det. Det er grunnen til at hjertetransplantasjonenes suksess var så kortvarig.

Bladet Life for 17. september 1971 hadde et bilde på omslagssiden av seks personer som hadde fått transplantert et hjerte, og som da var tilsynelatende friske og tilfredse. Men bare åtte måneder etter at bildet ble tatt, hadde alle seks bukket under for kroppens bestrebelser for å bekjempe det fremmede vevet. Artikkelen fortalte at de medikamentene som skulle forhindre avvisning, utløste underlige handlinger, og at pasientenes «oppsvulmede ansikter forfulgte én lege». Artikkelforfatteren, som har skrevet en bok om emnet, Hearts, nevnte også at dødshyppigheten for hjertetransplantasjons pasienter de første tre årene var over 85 prosent. En kirurg som hadde transplantert 22 hjerter, hadde sett hver eneste en av sine pasienter dø. Og selv om han skjøv det hele fra seg som «en framgangsmåte som vi har prøvd og — på det nåværende tidspunkt — gått bort fra», var ikke pasientene i stand til å ta det så lett. Også i dette tilfellet viste det seg at det standpunkt som Jehovas kristne vitner har inntatt — at slike transplantasjoner i virkeligheten er en form for kannibalisme — tjener som en beskyttelse. Hvordan det? Jo, det har spart dem for de skuffelser, sorger og bekymringer som ikke bare pasientene og deres slektninger, men også mange av dem som assisterte ved operasjonene, hadde.

’Men hvis blodoverføringene er i strid med immunitetsprinsippet, hvorfor er de da ikke like dødelige som hjertetransplantasjonene?’ spør du kanskje. Grunnen er at blod er et midlertidig vev. Midlertidig vev? Ja, for hvert sekund er det millioner av røde blodlegemer som dør og blir erstattet. ’Fremmede’, overførte blodlegemer blir derfor ikke værende så lenge i kroppen.

Bibelens ord om at Guds tjenere må ’avholde seg fra blod’, er utvetydige. De som følger denne befalingen, oppnår ikke bare den tilfredshet som det gir å vite at de adlyder Gud, men kan også spare seg selv for mange sorger på grunn av de risikoer som er forbundet med blodoverføringer.