Tillit avler tillit

EN AV de største velsignelser i livet er venner som vi kan stole på, og som også stoler på oss. Det var en tid da folk vanligvis stolte på andre mennesker, da ærlighet mer eller mindre ble tatt for gitt. Men slik er det ikke lenger, i hvert fall ikke i de større byene. Etter hvert som voldshandlingene tiltar og alle tenkelige former for umoral og uærlighet blir mer alminnelige, blir folk mer og mer mistenksomme og stadig mindre tilbøyelige til å stole på andre mennesker.

Bladet Life for 19. november 1971 hadde en artikkel med tittelen «Folk i byene låser seg inne — frykten for forbrytelser skaper et liv bak stål». Bladet fortalte om en leiegård hvor 17 av de 24 leieboerne hadde vært utsatt for innbruddstyver i hvert fall én gang, og én av dem hadde hatt besøk av innbruddstyver tre ganger. Artikkelen hadde et bilde av en inngangsdør som var forsynt med fem låser, to kikkhull, alarm, sikkerhetslenker, bolter, slåer og en felle for den som åpnet døren. Og dette var i et av de penere strøk av byen New York. Er slike ting et tegn på at en er mistroisk eller mistenksom overfor fremmede? Ja, det kan det neppe være tvil om!

Og det blir ikke bare gjort innbrudd. I New York blir folk stanset av overfallsmenn med skytevåpen eller kniv i hånden midt på lyse dagen. Det går nesten ikke en uke uten at folk hører om en venn eller slektning som er blitt ranet. Folk blir advart mot å gå ute alene, især om kvelden, ettersom de som er blitt slått eller ranet, vanligvis har vært alene.

I betraktning av at forbrytelsene tiltar, er det forstandig å utvise forsiktighet. Hvis vi ikke passer på, kan imidlertid denne forsiktighet, denne mistro overfor fremmede, øve innflytelse på vårt forhold til alle andre mennesker. Hva vil resultatet bli hvis vi lar det skje? Vil ikke det føre til at selv de som kan ha vært våre venner, også blir mistroiske eller mistenksomme overfor oss? Det er gjerne mistenksomhet som gjør at folk ofte føler seg isolert eller ensomme selv om de er sammen med mange mennesker.

Det er ikke til å unngå at vi øver innflytelse på andre. Det er som Jesus fra Nasaret, Guds Sønn, sa: «Døm ikke, så skal I ikke dømmes, og fordøm ikke, så skal I ikke fordømmes; . . . for med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» — Luk. 6: 37, 38.

Hvis vi er altfor mistroiske eller mistenksomme overfor en annen, kan vi lett gjøre ham motløs eller såre ham på en eller annen måte. Historien kan fortelle om mange forbrytelser som er blitt begått på grunn av mangel på tillit, på grunn av mistenksomhet. De som gjennomboret Julius Cæsar ved dolkestikk, slik at han døde, innbefattet noen av dem som han regnet som sine venner. Hvorfor gjorde disse mennene dette? Fordi de var mistenksomme overfor ham på grunn av hans ærgjerrige planer. Kong Herodes myrdet medlemmer av sin egen familie på grunn av mistenksomhet.

Især innen familiekretsen bør en ha stor tillit til hverandre. Vi er imidlertid alle ufullkomne; vi gjør alle feil. Selv om vi har de beste forsetter, handler vi ikke alltid i samsvar med dem, og til sine tider kan vi derfor komme til å skuffe en av våre nærmeste. Hvor godt er det ikke da at de som står oss nær, viser at de er klar over våre svakheter, og ikke straks begynner å dra våre motiver i tvil eller fordømme oss, men lar tvilen komme oss til gode! Vi bør huske at selv når omstendighetene virker mistenkelige, kan en person være helt uskyldig, slik Shakespeare viste i sin tragedie «Othello».a

Hvis vi er mistenksomme og mistroiske, gjør vi både oss selv og andre ulykkelige. Hvorfor ikke la tvilen komme en person til gode og ta i betraktning at det kan være formildende omstendigheter? Især når vi på en eller annen måte blir sjenert eller plaget av en annens ufullkommenhet, bør vi være forsiktige, slik at vi ikke mister tålmodigheten og blir harde og kritisk innstilt overfor vedkommende. Ved at vi er kjærlige og tillitsfulle og viser empati og sier: «Det kunne ha hendt for meg også», vil det ikke bare bli en hyggeligere atmosfære, men vi vil også selv høste gagn av det. Når vi på grunn av «tid og uforutsett hendelse» kommer til å utgjøre en prøve for en annen, kan vi håpe på at han vil vise oss den samme tillit og empati. Her får følgende bibelske prinsipp sin anvendelse: «Det som et menneske sår, det skal han og høste.» — Pred. 9: 11, NW; Gal. 6: 7.

Det samme prinsipp gjør seg gjeldende i forholdet mellom foreldre og barn. Det er ingen tvil om at det i dag er en kløft mellom generasjonene. De unge gjør opprør ved den måten de kler seg på, ved den hårfasongen de anlegger, ved det språket de fører, ved å bruke narkotika og på mange andre måter. Foreldrene klager, og det med rette, over at deres barn ikke betror seg til dem, over at de mangler tillit til dem. Men hva er det som høyst sannsynlig er årsaken til dette? Kan det ikke være at foreldrene selv ikke har vært tilstrekkelig åpne, tillitsfulle og ærlige overfor sine barn?

Men ikke alle foreldre har grunn til å klage. Det finnes foreldre som har vært forståelsesfulle overfor sine barn, som har lagt en uselvisk innstilling for dagen, og som har vært oppriktig interessert i sine barns mentale, følelsesmessige, åndelige og fysiske vekst. De har vært som en åpen bok for sine barn, og barna har derfor helt naturlig vist dem tillit. Slike foreldre har latt barnas ve og vel komme foran deres egen bekvemmelighet og deres egne interesser. Deres barn er derfor ikke fremmede for dem.

Dette prinsipp gjør seg også gjeldende blant medlemmene av en kristen menighet. Den som ønsker å bli vist tillit, må selv vise tillit. Han må ta hensyn til at andre er ufullkomne, og la tvilen komme dem til gode. Han må huske at de som er sterke, har det privilegium å bære de svakes skrøpeligheter, å være tålmodige, overbærende og håpe på det beste. Det er bedre å bli skuffet selv eller lide tap fordi en har vist en kristen bror for stor tillit, enn å gjøre en annen motløs eller være årsak til at han tar anstøt, ved at en er mistroisk. Den som viser andre tillit, vil selv bli vist tillit, for tillit avler tillit. — Rom. 15: 1.

[Fotnote]